en fryktelig tung jul...

[Anonym bruker]

Jeg mistet min kjære far for nøyaktig 2 måneder siden i morgen...

Jeg tenker på han hver eneste dag og klarer ikke å slippe taket i hvor mye jeg savner han.

Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan her hjemme, stille opp for venner og familie, være en god samboer, og ikke minst ivareta dyrene våre så de får stell,mosjon og tillsyn.

Alt dette går (det må det jo bare) men jeg føler meg helt tom...

Føler at jeg ødelegger hele julen om jeg skal gå rundt og snakke om savnet av min far, for det er jo ikke sånn at det blir bedre av å "ødelegge" andres gode humør av å snakke om noe så negativt...

 

Jeg syns bare det er så forferdelig tungt å gå en jul i møte uten min fantastiske flotte far... Så alt for tidlig å miste han. (Han var 68 år, jeg er 25.)

 

Har dere noen gode tips å komme med til ossen jeg kan glede meg så mye som mulig over julen og ikke spre negativitet rundt meg ved å snakke til andre om at jeg er lei meg?

 

Noen som har vært gjennom det samme å fortelle meg at dette forferdelige savnet blir bittelitt mindre etterhvert? =(

 

Anonym poster: aa235dfc41075232fd29873f4fec2af2

[jeem]

Nå kjente jeg det stakk i hjertet mitt....

Først vil je gi deg en kjempe stor klem og si til deg at du overhode ikke trenger å kjempe for å holde hodet over vann alene.

De aller fleste forstår nok situasjonen din, og hvor tøft du nå må ha det.

 

Det å gå en høytid i møte uten det kjæreste man har i livet, det er tungt. Det er ingenting og legge sjul på engang.

 

Du må ikke tenke at denne byrden er din alene.

Jeg er helt sikker på at din samboer vil forstå om du inkluderer han i tankene dine.

Hva med å sette av litt tid til bare dere to en kveld og snakke litt ut om ting som opptar tankene dine?

 

Din Far vil alltid være med deg i hjertet og tankene dine, og han vil aldri bli glemt.

Sorgen over tapet vil bare vokse om du ikke får snakket ut om det. Det er en uutholdelig smerte å sitte inne med noe slik.

 

Sorg er som en spiss trekant i hjertet, som dreier rundt og lager store sår... etterhvert blir trekanten mindre og mindre, til den tilslutt er en liten prikk. Den vil alltid være der, men mye mindre vond.

La de gode tankene og minnene leve og være sterke,snakk om det,føl på det og reager AKKURAT som du selv fæler du må, bare ikke hold det inni deg... så skal du se at de varme og gode minnene tar over for all sorgen du nå føler i hjertet ditt, selvom savnet alltid vil være der.

 

Igjen sender jeg deg en stor klem. Jeg har selv mistet min fosterfar for kort tid siden og kjenner nok ekstra godt at det stikker litt i hjertet mitt på dine vegne.

Jeg lover deg at veien blir lettere å gå etterhvert kjære deg.

 

Send meg gjerne en PM om du lurer på noe eller vil snakke litt.

 

Klem fra meg!

[Anonym bruker]

Det høres kanskje dumt ut å si, men av og til hjelper det å akseptere og si til seg selv at det er greit å savne noen som er borte. Savn er naturlig, spesielt siden det bare er to måneder siden du mistet din far.

 

Det jeg har gjort er at jeg har prøvd å fokusere på det som den som har gått bort syntes var kjekt med høytiden, bakt kaker den likte spesielt godt, gått på graven en tid hvor det har vært få andre på gravplassen for å "prate" med den som er borte. Jeg har prøvd å tenke på at den som er borte ikke ville ønsket at jeg var enda mer lei meg enn "normal" sorg (om man kan si noe sånt siden alle sørger på forskjellig vis...).

Jeg har forsøkt å minne meg selv på alle de positive kvalitetene jeg har fått med meg fra den personen og tenkt at jeg skal føre det videre. Jeg har lovet at jeg skal fortelle barnebarn osv hvilken fantastisk person den var den som gikk bort. At han ikke blir glemt.

 

Sakte, men sikkert, så vil smerten bli litt mindre, så enda litt mindre, og til slutt vil du ha et savn igjen som ikke gjør så vondt, og etter enda mer tid vil du greie å huske personen med glede uten for mye smerte.

 

Jeg ville fortalt folk nå før jul at jeg var lei meg og at jeg syntes denne julen var vanskelig. Da vil folk ofte være litt mer forståelsesfull. Og av og til er det godt at folk bare vet. Da bruker ofte jeg mindre energi på å holde maska i hvert fall.

 

Mitt beste råd er at du husker det posititve og prøver å glede deg over at uten de erfaringene og minnene du har med/om din far så ville du kanskje ikke hatt de gledene - og så prøver du å føre gode og positive tradisjoner videre.

 

Det første året er det verste, da må du gjennom alle merkedagene og høytidene for første gang uten din far. Men ta en dag av gangen. Det er lov å sørge, lov å føle. Men det er også lov å være glad innimellom - husk at det ville din fantastisk flotte far ha ønsket for deg også, at du er lykkelig.

 

Jeg tror at de som er borte følger med oss på en eller annen måte, og det har for meg også vært noe som har gjort sorgprosessen lettere.

 

Stor klem til deg!

 

Anonym poster: 6e634c7d08b6dc8780b5df044b51a926

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg føler med deg og er i samme båt denne julen. Mistet pappa for ca 6 mnd siden, dagen etter jeg fødte min første sønn faktisk. Gruer meg masse til jul og det blir rart med første høytid uten han tilstedet. Han ble forresten 62 år.

 

Hører folk si det blir bedre, men første året er værst. Så jeg tenker at jeg tar en dag av gangen, det er lov å være lei seg. Folk rundt deg forstår som regel (ikke alle, men de fleste) at tårene sitter løst og at man har behov for å snakke om det. Jeg syns det er godt å snakke masse om pappa, syns det hjelper. Jeg tror ikke at folk tenker du sprer negativitet rundt deg hvis du snakker om pappaen din. Jeg har bare innsett at denne julen vil bli veldig anderledes for oss, jeg forventer ikke at jeg og nærmeste familie er i 100 prosent julestemning denne julen, vi kommer til og savne og sørge også.

 

Klem til deg.

 

Anonym poster: a0cd491c5bf72d933ec4e867c19002dd