Har du sett ett dødt menneske før?

[Anonym bruker]

Hvor mange evt? Husker du hva du følte da du så denne personen?

 

Anonym poster: c150402aa4ea41b0130a06988350850e

[Gjest Ingen skal få!]

Ja, moren min. Halvtime etter hun var død, og også dagen etterpå. Da jeg så henne samme dag var hun fortsatt varm og hun så fredfull ut..

 

Dagen etterpå var det helt jævlig.. Da var hun kald og da var hun virkelig død..

[Gjest UndrendeUllteppe]

Flere, jobber som sykepleier. Men å se en av sine nærmeste død var virkelig noe helt annet. Hva tenker du på?

[PintSizedDictator]

Moren min. Hun var iskald men fremdeles koblet til pustemaskin. Jeg så henne når de koblet fra også. Følelsen er ubeskrivelig jævlig og det hender fremdeles jeg bryter sammen i gråt av rent savn.

Hun var bare 43 år.

 

Bortsett fra det så har jeg døden tett på meg hele tiden på jobb. Jeg har flere ganger vært med å beboere som dør. Det er en helt spesiell stemning i rommet. Jeg føler sorg over livet som er over men samtidig så er det fredelig. Spesielt hvis vedkommende hadde mye smerter før de døde.

 

Jeg blir alltid stående litt å fundere over hvem dette mennesket var. Det er rart å tenke på at de har vært unge de også, med alt det medfører av gleder og sorger.

Endret 19. desember 2012 av Miip

[Anonym bruker]

Min bestemor, min lillesøster, min bestefar, min oldemor, min morfar og min mormor.

 

Det vondeste var min lillesøster. Det er helt tomt. Ingen liv, ingen gnist. Borte. Utrykkene er borte, sjelen er ikke der. Det er bare ingenting -bare en kropp.

 

Anonym poster: a3eec28e2197ffe37a18b3a900c994ad

[Anonym bruker]

Ja, et par gjennom jobb. Og så min mormor og min tante.

 

Det er rart, litt nifst og samtidig, jeg vet ikke... kaldt... vet ikke hvordan jeg skal forklare.

 

Men det å ha sett døde personer får meg faktisk til å tro enda mer på at det er noe mer etter døden! Jeg aner ikke hva, men jeg tror at sjelen går videre på en måte. For når en person er død så er det bare "skallet" som er tilbake, akkurat som om noe har forsvunnet fra kroppen, ikke bare stoppet å virke. Vanskelig å forklare

 

Jeg har også følt stor respekt og ydmykhet ift de døde. Respekt for det de har vært i dette livet og det kroppen deres har gjort for dem gjennom hele livet. Og også ydmykhet fordi jeg har fått oppleve dem og bli kjent med dem.

Har vært med på å stelle en død person før de pårørende kom, og det var veldig spesielt. Mye respekt og ydmykhet, noe tristhet. Håper jeg slipper det igjen, men den som samarbeidet med meg den ene gangen var veldig fin i sin væremåte og viste veldig mye ømhet for den døde.

 

 

 

Anonym poster: eb3a08c6a8e72bd72e8cdbf44a93c83f

[Anonym bruker]

Så min sønn, dødfødt. det syntes jeg var veldig godt samtidig som det var tøft.

Noen år etter så jeg min niese, også dødfødt. Syntes nesten det var værre, var helt forferdelig

 

Har aldri sett noen "voksne" døde. Har ikke vært nært nok når de døde og jeg ville ikke se mange dager etterpå.

 

 

Anonym poster: aa15ea748e689f5832232c91df755f47

[Anonym bruker]

Ja, mange ganger . Er sykepleier og jobber innen geriatri. Har ikke sett familiemedlemmer døde

 

Anonym poster: 3271a5f83921a0c99db06aa189d83a04

[Elsker livet]

Ja, mange har jobbet som sykepleier på sykehjem. Jeg vet ikke hva jeg føler, føler veldig mye på en gang. Blir veldig veldig sliten av følelesregisteret om raser i meg. Men alt i alt sitter jeg igjen med at det er godt mennesket har fått fred.

 

Har også sett eldre familiemedlemmer.

[FrkKværner]

Jeg har sett veldig mange døde mennesker, i jobb sammenheng. Ingen i privat sammenheng, heldigvis. Jeg har ikke tall på hvor mange det er..

 

Hva jeg tenker avhenger av situasjonen.. Noen ganger tenker jeg at det er godt at de får slippe. dette er ofte da pasienten har hatt mye smerter, eller fått så alvorlige skader at de ikke vil få ett verdig liv etterpå.. Andre ganger kan jeg tenke at verden er så urettferdig, f.eks at unge mødre og fedre går bort pga en tragisk hendelse. Mine tanker går til de etterlatte, uansett.

 

Jeg blir ofte stående litt å tenke på personen foran meg, tenker på hvor sjørt livet er. Og jeg føler alltid for å gi mine nærmeste en ekstra klem etterpå. Bare for å minne de på at jeg er glad i dem, sånn tilfelle:)

[Leb76]

Ja, en. Jeg var av de første som kom til en ulykke. Jeg kjente ham ikke, men det var en spesiell opplevelse. Jeg brukte litt tid på å få bildet av ham bort fra netthinna mi.

[Anonym bruker]

bestefar

bestemor

Stefar

Svigermor

 

 

Veldig tøft..

 

Anonym poster: 03db199e83a12e15a58918275047f296

[AussieAnette]

Har sett både i kiste før begravelse, vært hos flere når de har tatt sitt siste åndedrag. Har og vært hos en person som gikk fra og være helt ok, til det ble svært dramatisk og personen ble kvalt i sitt eget blod..

 

Siste var selvfølgelig lite behagelig..

[FrkKværner]

Jeg har sett veldig mange døde mennesker, i jobb sammenheng. Ingen i privat sammenheng, heldigvis. Jeg har ikke tall på hvor mange det er..

 

Hva jeg tenker avhenger av situasjonen.. Noen ganger tenker jeg at det er godt at de får slippe. dette er ofte da pasienten har hatt mye smerter, eller fått så alvorlige skader at de ikke vil få ett verdig liv etterpå.. Andre ganger kan jeg tenke at verden er så urettferdig, f.eks at unge mødre og fedre går bort pga en tragisk hendelse. Mine tanker går til de etterlatte, uansett.

 

Jeg blir ofte stående litt å tenke på personen foran meg, tenker på hvor sjørt livet er. Og jeg føler alltid for å gi mine nærmeste en ekstra klem etterpå. Bare for å minne de på at jeg er glad i dem, sånn tilfelle:)

 

kan legge til at jeg jobber som sykepleier på en akutt avdeling..

[Lille- MO]

Så oldemoren min i åpen kiste, synes det var veldig rart, for det lignet ikke på henne.

Så også pappaen til lillegutt. Han var koblet til maskiner fordi han var organdonor, men var fullstendig hjernedød. Det var grusomt. Gråt og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg..

[♥Madam Mim♥]

Jeg så både besta, og bestefar når de var døde.

Dette ble jeg overtalt til før jeg ble myndig.

 

Etter det har jeg sagt nei til å se de som skal begraves. Synet av dem ligge der kalde er noe som risser seg inn i minnet mitt og overskygger delevis de koselige minnene jeg har av dem.

 

Mulig jeg vil se mine egne foreldre når den tiden kommer, men det håper jeg er mange tiår til så det vil jeg ikke tenke på nå :-)

[LuksusLiv]

Ja,mange ganger i jobbsammenheng. Har både vært til stede når pasienter har gått bort og stelt de etterpå. Første gang var nesten en religiøs opplevelse for meg, følte liksom at personen som hadde vært var gått videre, at det var bare et tomt skall igjen. Vanskelig å forklare. Ofte føler jeg en fred og en lettelse på pasientens vegne at personen har fått slippe. Samtidig er det trist og rart at personen er borte for godt. Døden er så endelig.

 

Jobber i geriatrien. Har aldri sett en ungt menneske død. Heldigvis.

[Gjest lykkeliggift]

Ja pappaen min. Det var forferdelig.

[★julestjerne★]

Mange gongar, er sjukepleiar og har stelt mange døde og også hjelpt til med å leggje i kiste. Har også sett døde familiemedlemmer.

 

Følelsane varierar, det er ei sterkare påkjenning når ein kjenner den døde godt. Og om den døde var livstrøtt og ønskte å sleppe taket kan det vere fint å tenke på at han/ho har fått fred, medan om vedkommande var redd døden er det vondare.

Endret 19. desember 2012 av ★julestjerne★

[Rediken]

Har aldri sett noen død, må ærlig innrømme at jeg er skikkelig redd for akkurat det :/

[Ikkesåallerværst]

I jobbsammenheng har jeg sett det to ganger.

 

Jeg så mormor på "syningen" da jeg var 13. Det var rart og trist, men ikke fælt. Morfaren min så jeg ikke (da var jeg 17), og det tok lang tid før helt jeg skjønte han var død. Da farfar døde var vi med han alle sammen (da var jeg i 20 årene), og det var en stor, vond og fin opplevelse. Jeg husker så godt at pappaen min sa "nå kan du slippe, pappa, vi er her sammen med deg alle sammen".

[Anonym bruker]

Ja, jeg satt ved siden av forloveden min noen timer etter at han var død, han ble bare 25 år.

 

Han hadde ikke vært død lenge da jeg kom, men var allerede blitt blålig i huden, stiv i håret og var kald, samt at det var en merkelig lukt.

Mulig det gikk så fort fordi han mistet så mye blod og ble så kald under operasjonen.

 

Anonym poster: 67eff62bf52ad085b14595c84b7a34e2

[Vanillaf@ce]

Jeg er sykepleier og ser derfor døde mennesker "ofte". Har også sett flere familiemedlemmer både som nydød og fram til de gikk i jorden. Jeg stelte min døde bestefar da jeg var 16-17 år (mitt første morsstell).

Jeg har også vært med på rettsmedisinske obduksjoner. Da er spørsmålet gjerne å finne ut hvor lenge vedkommende har vært død og hva dødsårsaken var. Husker blant annet da jeg var med på obduksjon av et lik som hadde vært død i flere mnd. Utrolig nok er dette bare en vanesak. For de som jobber med døde hele tiden er det like naturlig som om at andre jobber i klesbutikk.

 

Døden er naturlig, men klart er det enklere å se et eldre menneske der dødsfallet var forventet enn å se unge mennesker som har dødd på dramatisk vis. Har full forståelse for at andre synes at døden er skummel.

Hvordan er det med deg, HI? Hvis det er slik at du snart skal se en død person så anbefaler jeg å starte med bena og kikke oppover. Slik lærte jeg som 6åring å se på lik uten å føle ubehag.

[Musemorbr /]

Oldemor. Jeg var 9-10, tror jeg. Det var vakkert, trygt og noe jeg ikke ville vært foruten om jeg fikk velge i dag. Jeg ba om å få være med på sykehuset, og hadde visst snakket så voksent om det at det føltes riktug for alle.

 

Da jeg var 16 var jeg med da bestefar gikk bort. Sykepleierene sluttet å drenere lungene hans, og kort tid etter druknet han i sitt eget spytt, med familien firtvilet rundt seg. Det var helt jævlig, men jeg er glad han ikke var alene. Vi fikk alle litt tid alene med han først. Han sov da jeg satt der, men jeg fikk i alle fall holdt handa hans og sagt hvor utrolig glad jeg er i han. <3 Min sønn har hans navn. Det bestemte jeg den kvelden.

[Anonym bruker]

Ja, det var jævlig. Han var helt svart på hendene og rundt øynene.

 

Anonym poster: e54837e8d20e60dd175b47186930122a