Mormor er død. Hva nå?

[Anonym bruker]

Så lenge ungene har levd (2-6 år) har vi mistet ett par dyr, men dette blir jo litt annerledes! Tips på hvordan fortelle og forklare? Hva anbefaler dere i forhold til begravelsen? Noen med ett pent vers/dikt etc fra barnebarn/oldebarn vi kan be presten lese?

 

Anonym poster: d3197b3c26f83fffc4b46ebe4b895513

[Musemorbr /]

Kondolerer! Jeg vet ikke hva du bør gjøre, men du må i alle fall si det til dem så snart som du makter. Det er viktig at de forstår hvorfor folk rundt dem har blitt så triste.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Ang barna så er det bare å si at mormor er dø. Den på to vil kanske ikke skjønne allverdens men den på seks vil nok skjønne det. Jeg sier til mine barn at "Mormor er dø. Hun er ikke mer. Kroppen hennes har sluttet å virke fordi hun var veeeeeeeeeldig gammel. "(evt veldig syk om det er tema her. ) Mine barn takler veldig greit at man er helt ærlig. Mens andre barn kan synes at det blir for tungt om må sier det slik og da er det kansje en god trøst om de tror mormor har reist til himmelen.

[Anonym bruker]

Mitt råd er å være ærlig, ikke fortell usannheter. Det frarådes også å si at mormor har sovnet for bestandig, det kan skape frykt for å sove fordi de tror de risikerer å aldri våkne igjen.

 

Her døde barnas oldefar i sommer og vi var helt ærlige og sa at oldefar sin kropp var gammel og syk så den orket ikke mer, hjertet sluttet og virke så oldefar døde. Jeg er ikke religiøs selv, men besteforeldrene på begge sider er det så ungene har blitt fortalt at sjelen (eller tankene) til oldefar har reist til himmelen. At barna har en slik barnetro synes jeg er helt greit, så både 3-åringen og 5-åringen her tror at oldefar sine tanker er i himmelen sammen med hunden til mommo (som døde i fjor).

 

Begge barna var med i begravelsen og det gikk veldig greit, de ble preget av stemningen og gråt litt de også siden alle andre gråt. Men jeg og mannen hadde en unge hver på fanget, koste og hadde de nær, de ble aldri redde eller utrygge.

 

Anonym poster: 2abc611f94358202ade908cbba05003f

[Anonym bruker]

Her sa jeg det rett frem at de var død, også svarte jeg på spørsmål de kom med og snakket med de når de hadde behov for det. Mitt eldste barn har bestemt seg for at de som dør blir til stjerner som titter ned på oss, så her ble det å si god natt til de døde hver kveld. Tuslet ut på terassen med teppe rundt oss, tittet opp på stjernehimmelen og sa god natt. Var det overskyet sa de vist god natt til andre familiemedlemmer, de kunne vist ikke alltid være hos oss.

 

Min far sa ifra til presten at vi hadde med barn og normalt i vår familie så får barna gjøre nesten som de vil. Det endte med at alle oldebarna satt på trinnene nedenfor kisten, og tittet utover kirken. Tittet på blomstene, snakket sammen og koste seg faktisk. Vi tok mange bilder slik at vi kunne snakke sammen om dette i ettertid om de hadde behov for det. Nå står de i albumene deres, og når de savner de døde så titter de i albumene sine.

Nå var de gamle, så for oss var det ikke så trist. Faktisk litt godt at de sovnet for godt, for når de selv sier at nå hadde de levd nok og det skulle bli deilig å sovne for godt så syns jeg vi heller skal fokusere på det gode livet de har hatt.

 

Anonym poster: 571d07e9915164b43b7a04863761340b

[Anonym bruker]

Ærlig er jeg alltid! Vi har en kaninhimmel og hundehimmel, kanskje blir det en oldemor himmel også. Sier det i ettermiddag! Valgte å vente til da iom man skal rekke skole osv på morningen, så litt liten tid for alle spørsmål Hi

 

Anonym poster: d3197b3c26f83fffc4b46ebe4b895513

[mandel i grøten]

Først og fremst, kondolerer! Man blir aldri så voksen at det ikke river ut sjelen å miste sin mormor. Jeg vil råde deg til å gjøre som du har tenkt, det er sikkert lurt å ta skoledagen først,og så ha tid i ettermiddag,om du har klart å holde maska nå på morgenen. Ellers er vår erfaring at selv de minste tar det greit om de bare får være inkludert og involvert hele veien. De opplever dyp sorg, de også, og det må man bare ta høyde for. Her har vi for eksempel ikke kunnet synge nattasang i noen måneder etter begravelse, fordi minstemann blir så rørt. Han var tre da han mistet oldemor.

Og i lang tid etterpå har vi opplevd at ungene plutselig har blitt lei seg, hvis noe plutselig minner om de som er borte.(Vi har mistet flere i løpet av det siste året) Ikke sikkert at det kommer så mye spørsmål, men tårer og sorg er nok til stede,og kommer til å være der i lang tid. Varm klem til dere alle.