Hva hadde du gjort i denne situasjonen?

[Anonym bruker]

Jeg er gift med verdens mest fantastiske mann. Da vi møttes ble jeg aldri forelsket, men ble litt blendet av hvilken flott mann han var. Kunne se for meg denne mannen som far til våre barn osv. Nå har vi vært sammen i 8 år, og det tærer på meg at jeg er sammen med en bestevenn mer enn en kjæreste. Å ha sex er vanskelig og på mange måter helt dødt. Aldri vært lidenskaplig, men det er også som å ha sex med enn venn....

 

Skal jeg være helt ærlig, så hadde det ikke vært for barnet vi har sammen hadde jeg gått fra han for lenge siden. Jeg har alltid sagt til meg selv at jeg har valgt familien framfor min egen egoisme, men er det virkelig slik resten av livet mitt skal være?

 

Trenger gode råd!

 

Anonym poster: 8060c5052d9efc7cc18ed06ae0c76ed7

[Anonym bruker]

Har vært i den situasjonen, bortsett fra at mannen ikke var verdens mest fantastiske, og jeg følte jeg hadde to unger, ikke en. Men han var følsom, snill, flink med ungen, rett og slett god med meg, bare tok ikke ansvar for de store tingene som økonomi ect.

 

Jeg gikk, følte jeg kunne ikke la dette styre meg. Skulle jeg virkelig leve i et kjærlighetsløst ekteskap i en alder av 26 år? Nei, vi lever bare en gang, tross alt, og jeg kan fortelle deg at nå, 6 år senere lever jeg virkelig med drømmemannen!

 

Anonym poster: e592b6f883d4c46d4a5d30dfa2928620

[Anonym bruker]

Hva om han hadde vært fantastisk da? Hadde du holdt ut. Jeg er 26, så livet er ennå langt.... HI

 

Anonym poster: 7fa6417f8fb553ec181ffb90a4cc56f2

[Anonym bruker]

Jeg ville blitt i forholdet, tror jeg. Du vil kanskje få det bedre hvis du går, men vil barnet få det bedre?

 

Anonym poster: 332bee2438d0a6f450df90eb797bda0c

[Anonym bruker]

Gresset er ofte ikke grønnere på andre siden. Ville holdt ut en stund til i alle fall - ikke alle som lever i et forhold med et fantastisk mann!

 

Sexlivet har en tendens til å bli litt kjedelig, men det kan absolutt ta seg opp igjen også!

 

Du har en bra mann! Hold på han

 

Anonym poster: 51cffc7a287161f6f96ff3294bb667f1

[Anonym bruker]

Jeg lever veldig på den "gresset er ikke grønnere på den andre siden". Det er godt å høre at dere tenker at jeg bør bli i forholdet :-) Vet ikke helt hvorfor, men vil så gjerne at sønnen min skal ha det bra! HI

 

Anonym poster: 7fa6417f8fb553ec181ffb90a4cc56f2

[BellaSuz]

Jeg ville blitt i forholdet enn så lenge barna er små, så kan man finne kjærligheten senere. Det er aldri for sent;-)

Min farmor er 88 år og har nettopp fått seg kjæreste, de har det såååå fint!:-)

Og dessuten så vil du jo være ung når barnet(a) er blitt store nok også.

[Anonym bruker]

Hei fra #2:

Nei, ville gått om jeg ikke hadde følelser for han, men ville nok gjort alt for å forsøke (det gjorde jeg også da) Jeg forklarte han at det bar mot slutten for oss om han ikke tok ansvar i forhold til økonomi. Sa han skulle skaffe seg en jobb innen det han hadde utdannelse i innen ett år. Vi gikk i terapi i flere måneder, men til slutt innså jeg at dette bare fungerte ikke.

Har ikke angret. Skjønner du sitter i en litt annen situasjon enn det jeg gjorde, men følelsen av å sitte i et ekteskap hvor det ikke finnes lidenskap, den kjenner jeg til. Kan du leve med å aldri bli "tatt" med storm igjen de neste 60-65 årene? Evt holde ut til ungene er store, sltså 15-20 år? Dette må du velge selv HI, men jeg VET at jeg valgte riktig for meg selv. Er sammen med en mann som gir meg magesug ennå, og vi har vært sammen i 4 år. Sexen er fantastisk fremdeles, så det er ikke slik at alle forhold stagnerer med tid.

Ønsker deg masser av lykke til HI, og håper du finner ut hva du kan/vil leve med

 

Anonym poster: e592b6f883d4c46d4a5d30dfa2928620

[Anonym bruker]

Sitter med tårer i øynene nå. Vet nok at jeg ikke kommer til å gå, men samtidig så er det så vanskelig å føle at jeg må "gi opp" meg selv. Tusen takk for svar alle sammen :-) HI

 

Anonym poster: 7fa6417f8fb553ec181ffb90a4cc56f2

[LillaGorilla♥♥]

Jeg ville faktisk blitt, om han er så fantastisk.

 

For det at du blir forelsket i noen eller har bra sex med noen, hjelper fint lite om de er drittsekker, feks. Og det kan man risikere.

 

Men aller helst ville jeg jo hatt begge deler!

 

Men husk også- gresset er grønnest der du vanner det!

[Anonym bruker]

Jeg er der du er. Mannen min er så snill og god og han gjør virkelig alt for familien sin. Barna forguder ham og egentlig gjør jo jeg også det, men som du sier, på en vennskapelig måte. Sex har vi hvert skuddår, når jeg syntes skikkelig synd på ham. Jeg orker rett og slett ikke noe mer enn det.

 

Jeg tenker på andre menn og på hvordan det var å være virkelig forelsket, jeg savner sex og spenning.

 

Men,, Så ser jeg på barna mine og vet 100% sikkert at de hadde lidd hvis jeg og mannen hadde gått fra hverandre og de hadde ikke fått den oppveksten som de kunne ha fått. Jeg ser for meg hel og halvsøsken, stesøsken, stemødre og fedre og i det hele tatt kaos som jeg ikke unner barna mine (er fra et sånt kaos selv). Og nå har vi ikke engang snakket om økonomi.

 

Jeg om mannen har et fint sammen, vi krangler lite, vi ler mye og trives i hverandres selskap.

 

Så konklusjonen min er at jeg uansett ikke ville blitt noe mer lykkelig av å gå fra mannen min, for samvittigheten overfor barna ville gnagd meg i sjelen hver dag.

Om 10-15 år skal jeg revurdere det.

 

Anonym poster: 2c572a328fa9d3df3271840cfe363423

[Fomle84]

Jeg ville gått... Dere har bare et barn sammen; gå før det kommer flere. Vet om ei så fikk fra en kjempe snill mann nettopp fordi de ble mer bestevenner enn kjærester. Hun klarte seg kjempe bra. Har nå ny samboer og har et kjempe bra samarbeided xen. Husk at barn ser mer enn du tror.. lykke til i valget