Dere med mer enn ett barn - hvordan orker dere?

[Gjest Sekretøsa]

Man har mer overskudd når man må nå er mine store, eldste er 5, men den siste uka har jeg nesten ikke sovet....merkelig nok holder jeg på å klore ut øya nå kontra når eldste var liten å ikke sov mer enn 2 timer i døgnet....

[Foccacia]

Vi mennesker glemmer heldigvis fort

[<3 2G <3]

Mannen og jeg har bestemt oss for at det kun blir ett barn på oss. Ungen er snill og grei, gråter stort sett aldri, men er våken 2-4 ganger hver natt for mat. Etter 6 mnd med dette, orker vi ikke mer og kan virkelig ikke skjønne at folk får flere barn, helt frivillig.

 

Kan dere fortelle hvordan dere orker mer enn ett barn? Skjønner jo argumentet med at barnet må få søsken og sånn, men seriøst, jeg blir gal av å ikke få søvnen min!

 

Anonym poster: 3ff579d879678e7d2d341f47c87d9c0f

 

Vi ventet 5 år før vi klarte å begynne å prøve igjen pga av unge som sov lite, blant andre ting...... Dere har all min sympati ang soving, men vil anbefale å bestemme dere etter at den lille har blitt større. Vi ga oss selv ganske mange år før en evt sterilisering for å være sikker. (det blir 7 år mellom våre )

[Gjest Kira bjeffer julen inn]

Da yngste her var på den alderen hadde jeg også bestemt meg for at jeg aldri i verden skulle få flere barn. Vi hadde en dårlig start med kolikk, og da den endelig forsvant var hun så vant til å bli bært og bysset på hele natten. Så søvn var mangelvare her i huset ihvertfall det første året.

 

Men som Vimsa sier ovenfor, man glemmer fort Vi fikk nr 2 med litt over to års mellomrom, og først nå når yngste er 10 mnd begynner det å gå seg litt til. Personlig synes jeg det første året er tøft, men etter det begynner moroa. Så vent og se om du føler det samme etter en stund. Og gjør du det, så er det deres valg om dere ønsker kun et barn.

[Anonym bruker]

Stakkars unge med egoistiske foreldrene som ikke gir det søsken.

 

Anonym poster: 5bfd95d223da6c33b94840dd5c7dca2f

 

Ja, huffamei. Foreldre er kjempeegosistiske som ikke får barn azza. Herregud lizzom. Mener du virkelig at man skal få barn man kanskje ikke ønsker? Er du så blåst?

 

Anonym poster: 25e584a619f79a91f300bfdb78e173a7

[Elsker jenta mi<3]

Er ikke lett å vite alltid. Har verdens enkleste og snilleste datter, men pga egen sykdom har jeg begrenset med energi. Har grublet mye frem og tilbake, men bestemte oss for å prøve på nr 2. Våken netter har vi ennå ikke hatt, og hun er over 2 år. Så blir nr 2 like flink så skal det gå bra.

 

Ellers må man vel bare være flink å spørre om hjelp av de rundt oss hvis man trenger det. Det er tøffest det første året, etter det har barna så mye nytte av hverandre at d blir nok bra å få en til:)

[Anonym bruker]

Jeg har to barn og det er bare eldste som er problematisk å ha i hus. Virkelig krevende med mye nattevåk, masse trass og det som er.

Yngste er bare en koselig bonus og jeg har dager jeg tenker at jeg ikke hadde overlevd mammatilværelsen uten yngste

 

Anonym poster: 88702aa962cece18db02087887e47ae8

[Anonym bruker]

lurer på det samme noen ganger..

 

Her er 2åringen mer våken om natta enn den nyfødte lilebroren.. Visste at det ville bli slik, men man håper jo selvsagt på at tidene forandrer seg. (Her har 2åringen vært våken 3-11 ganger hver natt siden han var 6mnd) Så tenker man jo at det umulig kan vare så lenge.. En eller annen gang så må han jo endelig sove natten igjennom, eller så flytter han forhåpentligvis ut når han er 18..

 

Det å få et barn til, all gleden og kos veier selvsagt opp for dårlige netter.

2åringen er verdens beste selv om ahn sover dårlig om natten, selvsagt vil man ha et barn til da.

 

 

Jeg takler lite søvn dårlig, men med faste rutiner og sjansen til å sove lenge en dag i helga, så er det utrolig hva man orker.

 

 

 

Anonym poster: 82ebf166cb50a5df489bca52031e4d07

[Mikkemafian]

Vi har 3 barn, og det er strevsomt! For oss har løsningen vært å senke kravene litt. Huset er ikke strøkent, selv om vi får gjester, vi er ikke med på alt som er moro, må lære oss å kose oss i vårt eget selskap hjemme også.

 

Vi planlegger masse, og dermed går ting som oftest glatt i hverdagen. Men når kvelden kommer, er det godt å få ungene i seng og nyte litt ro i huset:)

[Fire småtroll]

Man venner seg faktisk til å gå underskudd på søvn, og lærer seg hvile når man kan. Prioriteringene blir også annerledes etterhvert, og man er fornøyd med å kope i sofaen og hvile om kveldene

 

Men jeg må vel innrømme at da eldstemann var 6 mnd var ikke jeg heller klar for nr to enda altså, det er 2,5 år mellom de to eldste her...

 

Nå er mitt fjerde barn snart 4 år og det er lenge siden nattevåk og bleieskift var en del av hverdagen. Med siste barnet satte jeg faktisk pris på natteammingen, tro det eller ei. Hun var veldig grei om natta, våknet gjerne to ganger for å ammes og sovnet igjen med en gang etterpå. Hun lå i sprinkelseng ved siden av vår dobbeltseng og jeg synes det var koselig å løfte henne over i vår seng om natten, putte henne under min dyne og ligge der å kose med henne, høre de gode smatte og svelgelydene i et nattestille og mørkt hus. Jeg avvendte henne ikke før hun var 15 mnd og nå savner jeg det.

 

Barna mine er nå 11, 9, 5 og snart 4 år gamle og jeg kunne gjerne tatt en baby til. Men vi har bestemt oss for at fire er nok, så nå må jeg bare vente på barnebarna

[Madolyn]

Mannen og jeg har bestemt oss for at det kun blir ett barn på oss. Ungen er snill og grei, gråter stort sett aldri, men er våken 2-4 ganger hver natt for mat. Etter 6 mnd med dette, orker vi ikke mer og kan virkelig ikke skjønne at folk får flere barn, helt frivillig.

 

Kan dere fortelle hvordan dere orker mer enn ett barn? Skjønner jo argumentet med at barnet må få søsken og sånn, men seriøst, jeg blir gal av å ikke få søvnen min!

 

Anonym poster: 3ff579d879678e7d2d341f47c87d9c0f

 

 

Folk er forskjellige, alle har sine grenser Seksbarnsforeldre "vinner ikke" over en trebarnsforeldre, bare fordi de har flest barn. På samme måte som tobarnsforeldre ikke "vinner" over ettbarnsforeldre. Det går på interesser, overskudd, energi og prioriteringer i livet samt hvor utfordrende barna er.

 

Førstemann her var en svært krevende high need baby som gav meg fødselsdepresjon, og ekteskapet knaket så det holdt. Aldri, aldri skulle vi få flere barn! Og om gutten hadde fortsatt med å være så krevende, så hadde det heller ikke blitt flere barn. Frem til gutten var 12 mnd gammel var jeg sikker på at han skulle forbli enebarn, selv om han gikk fra grusomt krevende til enkel og herlig rundt 7 mnd alder. Og nå er jeg plutselig 5 mnd gravid med nr 2 Men jeg ser på graviditet, fødsel og babytid som et nødvendig onde. Babyer er virkelig ikke min greie. Håper du også finner langt mer glede og overskudd i barnet ditt når det begynner å krabbe, le og kommunisere med deg. Prate med deg, vise sin sjarm og personlighet <3 Og du selv kommer ut i jobb og får brynet intellekt og sosiale evner, og igjen kan føle deg som et helt menneske

 

Gi det tid Dere er superflinke foreldre! Svært mange småbarnsforeldre skilles nettopp fordi de ikke innså sine begrensninger i fht antall barn.Flott at dere har et bevisst forhold til akkurat dette!