Føler meg så ensom!

[Anonym bruker]

Sitter inne kveld etter kveld, forran pc'en eller tv'en. Føler meg så alene, selv om jeg er så og si verdens mest sosiale på dagtid og ettermiddagene. Jeg er ikke skaft for å være alene, og trives veldig godt med å ha folk rundt meg. Fatter ikke dem som nyter stillheten på kveldene, jeg kjeder meg faktisk ihjel og lurer enkelte ganger på hva jeg styrer med som sitter inne alene.

 

Jeg bare hater kveldene etter barna er lagt seg, er så stille og kjedelig, og ikke en skit å finne på.

 

Anonym poster: 8e6c2487239a8762b6a4882904d7a95f

[Anonym bruker]

Ikke klag, du har da et sosialt liv på dagtid og ettermiddagene. Jeg føler meg ensom her jeg bor langt unna venner og familie. Er alene med to barn som er ofte syk, så da er vi kun ute å treffer folk når vi absolutt må i butikken eller er hos legen. Nå de er friske nok til å være i barnehagen og jeg er på jobb er det nesten ingen som legger merke til meg der jeg sitter alene i en krok. Ingen som spør om jeg vil være med til lunsj eller bryr seg om hva jeg egentlig gjør på jobb.

Her kan det gå flere uker mellom hver gang jeg prater med en voksen, ja bortsett fra å si "ja takk" når jeg blir spurt om jeg vil ha pose på butikken.

 

Jeg er ensom. Du vet ikke hva ensom er!

 

Anonym poster: f6681f001cfc7f3e326c886eb6f4b0d2

[Toocute]

Ensom er en følelse som man føler, blir feil å fortelle folk at man ikke vet hva det er. Jeg er ensom blant folk også til tider, fordi jeg har noen tanker jeg ikke ønsker å dele til gud og en hver mann. Det føles ensomt fordi jeg ikke tørr!

[Anonym bruker]

Ikke klag, du har da et sosialt liv på dagtid og ettermiddagene. Jeg føler meg ensom her jeg bor langt unna venner og familie. Er alene med to barn som er ofte syk, så da er vi kun ute å treffer folk når vi absolutt må i butikken eller er hos legen. Nå de er friske nok til å være i barnehagen og jeg er på jobb er det nesten ingen som legger merke til meg der jeg sitter alene i en krok. Ingen som spør om jeg vil være med til lunsj eller bryr seg om hva jeg egentlig gjør på jobb.

Her kan det gå flere uker mellom hver gang jeg prater med en voksen, ja bortsett fra å si "ja takk" når jeg blir spurt om jeg vil ha pose på butikken.

 

Jeg er ensom. Du vet ikke hva ensom er!

 

Anonym poster: f6681f001cfc7f3e326c886eb6f4b0d2

 

Du beskriver meg. Eneste språket jeg prater er babyspråk... Jo, og så forklaring av symptomer til lege, og "hei,jeg skal hente ut denne", når jeg leverer resept på apoteket... Det er fælt å føle seg sånn... Ikke akkurat lett å få seg venner i voksen alder heller... Hvor skal jeg liksom finne de? Jeg får jo ikke dratt noe sted og blitt kjent med noen.

Stua fylles ikke av at man skriver med folk på nettet heller,så det hjelper ikke meg.

Du kan gjerne komme hit,så kan vi være ensomme med syke barn sammen.

 

Anonym poster: 0e0856675be10614db801992b2ed8060