Lat eller deprimert mann?

[Anonym bruker]

Jeg er så lei av at han hele tiden har unnskyldninger;

 

Jeg er sliten etter jobb, har vondt i hjertet(??), det er så sent, gjør det i morgen. Jeg har til og med sendt han til legen for å teste seg for diabetes2, men det var det ikke. Han har tidligere vært deprimert, og sier selv at han ikke lengre er det. Faren og broren hans er for øvrig samme typene, så mistenker at latskap er genetisk....

 

Ja, det er snakk om å hjelpe til her hjemme. Han må bli bedt om å gjøre alt, tar aldri initiativ selv. Ikke når det gjelder feks bytte av bildekk og slike ting heller.

 

Selv er jeg høygravid og hjemme med vår 1-åring! Springer etter gutten vår dagen lang, bekkenløsning, og husarbeid selv om klokken er 22 på kvelden. Han ligger på sofa og ser tv som vanlig. Skjønner at han vil slappe av, men hvordan har en mann samvittighet til å se kona si slite seg fullstendig ut?

 

Jeg har for lengst sluttet å vaske hans klær. Kan liksom ikke la alt det andre forfalle her, så det må jeg bare gjøre. Siden jeg går hjemme nå klarer jeg ikke se på at det hoper seg opp med rot i håp om at han skal rydde. Har prøvd det før uten virkning.

 

Han gjør nesten alt med sønnen vår når han kommer fra jobb om dagene, vel og merke når jeg ber han om det: "kan du legge sønnen når nå, han skulle ha lagt seg for lenge siden". Alt må liksom mases på og inn med teskje.

 

Gruer meg til ny baby! Skjønner ikke hvordan jeg skal ha krefter til fødsel en gang, men alt går jo på et vis...

 

Dagens utblåsning, takk til deg som leste

 

Anonym poster: 1826cce0a6e1e33a65c8c08d79be35c6

[Anonym bruker]

Jeg er så lei av at han hele tiden har unnskyldninger;

 

Jeg er sliten etter jobb, har vondt i hjertet(??), det er så sent, gjør det i morgen. Jeg har til og med sendt han til legen for å teste seg for diabetes2, men det var det ikke. Han har tidligere vært deprimert, og sier selv at han ikke lengre er det. Faren og broren hans er for øvrig samme typene, så mistenker at latskap er genetisk....

 

Ja, det er snakk om å hjelpe til her hjemme. Han må bli bedt om å gjøre alt, tar aldri initiativ selv. Ikke når det gjelder feks bytte av bildekk og slike ting heller.

 

Selv er jeg høygravid og hjemme med vår 1-åring! Springer etter gutten vår dagen lang, bekkenløsning, og husarbeid selv om klokken er 22 på kvelden. Han ligger på sofa og ser tv som vanlig. Skjønner at han vil slappe av, men hvordan har en mann samvittighet til å se kona si slite seg fullstendig ut?

 

Jeg har for lengst sluttet å vaske hans klær. Kan liksom ikke la alt det andre forfalle her, så det må jeg bare gjøre. Siden jeg går hjemme nå klarer jeg ikke se på at det hoper seg opp med rot i håp om at han skal rydde. Har prøvd det før uten virkning.

 

Han gjør nesten alt med sønnen vår når han kommer fra jobb om dagene, vel og merke når jeg ber han om det: "kan du legge sønnen når nå, han skulle ha lagt seg for lenge siden". Alt må liksom mases på og inn med teskje.

 

Gruer meg til ny baby! Skjønner ikke hvordan jeg skal ha krefter til fødsel en gang, men alt går jo på et vis...

 

Dagens utblåsning, takk til deg som leste

 

Anonym poster: 1826cce0a6e1e33a65c8c08d79be35c6

 

Ahhhh, this could have been me!!

Samme historie, samme unnskyldninger, er selv gravid og har hatt samme tanken om at mannen rett og slett er deprimert!

Har foreslått psykolog, men da blir han blodig fornærmet på meg og mener jeg kaller han gal.

Han har alt for mye bekymringer og ingen å prate med (vil ikke prate med meg) og symptomer på depresjon hos menn stemmer bra det du og jeg føler på.

Kan han være enig i at han KAN være deprimert da?

 

Anonym poster: 0f729b3974e968b28641c9d2475f04f4

[Anonym bruker]

Jeg er så lei av at han hele tiden har unnskyldninger;

 

Jeg er sliten etter jobb, har vondt i hjertet(??), det er så sent, gjør det i morgen. Jeg har til og med sendt han til legen for å teste seg for diabetes2, men det var det ikke. Han har tidligere vært deprimert, og sier selv at han ikke lengre er det. Faren og broren hans er for øvrig samme typene, så mistenker at latskap er genetisk....

 

Ja, det er snakk om å hjelpe til her hjemme. Han må bli bedt om å gjøre alt, tar aldri initiativ selv. Ikke når det gjelder feks bytte av bildekk og slike ting heller.

 

Selv er jeg høygravid og hjemme med vår 1-åring! Springer etter gutten vår dagen lang, bekkenløsning, og husarbeid selv om klokken er 22 på kvelden. Han ligger på sofa og ser tv som vanlig. Skjønner at han vil slappe av, men hvordan har en mann samvittighet til å se kona si slite seg fullstendig ut?

 

Jeg har for lengst sluttet å vaske hans klær. Kan liksom ikke la alt det andre forfalle her, så det må jeg bare gjøre. Siden jeg går hjemme nå klarer jeg ikke se på at det hoper seg opp med rot i håp om at han skal rydde. Har prøvd det før uten virkning.

 

Han gjør nesten alt med sønnen vår når han kommer fra jobb om dagene, vel og merke når jeg ber han om det: "kan du legge sønnen når nå, han skulle ha lagt seg for lenge siden". Alt må liksom mases på og inn med teskje.

 

Gruer meg til ny baby! Skjønner ikke hvordan jeg skal ha krefter til fødsel en gang, men alt går jo på et vis...

 

Dagens utblåsning, takk til deg som leste

 

Anonym poster: 1826cce0a6e1e33a65c8c08d79be35c6

 

Ahhhh, this could have been me!!

Samme historie, samme unnskyldninger, er selv gravid og har hatt samme tanken om at mannen rett og slett er deprimert!

Har foreslått psykolog, men da blir han blodig fornærmet på meg og mener jeg kaller han gal.

Han har alt for mye bekymringer og ingen å prate med (vil ikke prate med meg) og symptomer på depresjon hos menn stemmer bra det du og jeg føler på.

Kan han være enig i at han KAN være deprimert da?

 

Anonym poster: 0f729b3974e968b28641c9d2475f04f4

 

 

Han er åpen for at han er deprimert, men i så fall ikke like ille som han var før. Men da mistenker jeg at han har vært deprimert hele sitt voksne liv, for han har alltid vært slik. Det blir bare ekstra tydelig når man får barn sammen. Lå selv mye på sofaen og dro meg før barn, men det går jo bare ikke lengre.

 

Så klager han mye over at jeg har blitt såå kjerring og masete etter vi fikk barn. Det samme sa han om eksen, som jeg alltid så på som masete selv (de har et barn sammen). Fader at jeg ikke så tegningen før :/

 

 

 

Hi

 

Anonym poster: 1826cce0a6e1e33a65c8c08d79be35c6

[Anonym bruker]

Jeg tror min samboer har hatt en form for psykiske problemer leeenge, men jeg har ikke sett det før nå når ting topper seg opp.

Oppførselen hans forsurer familielivet og forholdet vårt veldig, så jeg vil sette hardt mot hardt snart; enten søker han hjelp eller så kan vi ikke bo sammen mer.

Jeg orker ikke og mener jeg ikke fortjener å ha det slik resten av livet.

Men hva skal man gjøre da? Når han ikke innser det selv?

Din mann kan iallefall erkjenne at han kan være deprimert, så forsøk å presse på litt ift behandling. Synes man må være villig til å prøve alt for at familien skal ha det bra og fungere jeg!

 

Anonym poster: 0f729b3974e968b28641c9d2475f04f4