Sitter her og gråter

[Anonym bruker]

For 3 år siden var jeg utvekslingsstudent i USA, men hadde en skrekkelig opplevelse. Det endte med at jeg var så nede at jeg måtte avbryte oppholdet etter 3 måneder. Jeg har fortrengt hele dette året, og husker så og si ingenting av det som skjedde. Jeg har ikke snakket noe om dette, og jeg vil bare pakke dette lengst mulig bort.

Men idag fikk jeg en helt syk reaksjon om jeg kan si det slik. Var hos ei veninne og fikk en ansiktskrem hos henne, og da jeg kom hjem skulle jeg prøve den. Den luktet AKKURAT det samme som vertsmoren min i USA, og nå sitter jeg bare og er helt i fra meg av ulykkelighet og kjenner jeg vil spy.

 

Skjønner ikke selv at jeg sitter her og gråter over en krem, men nå kom det plutselig opp mange vonde minner. Uff, grusomt!!

 

Noen som har fortrengt ting, men plutselig fått en påminnelse i form av noe? Hvordan reagerte dere? Føler meg bare helt teit nå egentlig! Trodde jeg hadde klart å legge dette bak meg, men kanskje jeg ikke har det?

 

Anonym poster: 1c31bff98e0eee731233bb448fa0a5ff

[Anonym bruker]

Du har symptomer på post-traumatisk stressyndrom og bør snakke med legen din.

 

Anonym poster: 98947763ecc006bf70a2c038d321d075

[Anonym bruker]

Du har symptomer på post-traumatisk stressyndrom og bør snakke med legen din.

 

Anonym poster: 98947763ecc006bf70a2c038d321d075

Hjelpes, det har eg aldri hørt om? Håper du kødder nå?

 

Anonym poster: 1c31bff98e0eee731233bb448fa0a5ff

[Anonym bruker]

Vel, nei. Blant symptomene er at man har hukommelsestap om den traumatiske hendelsen og at man opplever flashbacks med kraftig emosjonell reaksjon. Flashbacks kan utløses av ting som minner om hendelsen, som f.eks det du beskriver om en spesifikk lukt.

 

Det er en utbredt diagnose blant folk som har vært utsatt for store påkjenninger, som voldtekter, krig, ulykker etc. Typisk er at man har fryktet for sitt liv i situasjonen. Men altså, det er slett ikke sikkert at du har dette. Men med den type opplevelse du beskriver bør du vurderes av lege og eventuelt få hjelp til å bearbeide det som hendte deg.

 

Anonym poster: 98947763ecc006bf70a2c038d321d075

[Anonym bruker]

Hva skjedde med deg der borte da?

 

Hilsen en som også har hatt PTSD

 

Anonym poster: d9cca9a70d029d14a16dee9325ce3cfb

[Anonym bruker]

Jeg fortrengte en brutal voldtekt for en del år siden. Jeg hadde det helt fint etterpå. Tenkte ikke på det i det hele tatt. Jeg kunne ikke. Hadde barn å ta meg av og ingen skulle knekke meg liksom...Men plutselig en dag, ca 2 år etterpå smalt det. Husker ikke hva som var den utløsende faktoren.

Jeg sov ikke, gjennopplevde alt i hodet i detalj om igjen og om igjen. Jeg fikk ikke fred i hodet. Fikk angst. Livredd for å gå ut, "alle" var potensielle overgripere. Angstanfall osv Ble sykmeldt fra studiene og gikk til psykiater 2 gr i uken i mndsvis. Posttraumatisk stressyndrom var diagnosen. Ble frisk av en kombi av medisiner, støtte fra familie og samtaler med psykiater og selvfølgelig min egen vilje Var fit for fight igjen etter ca 1 år.

 

Anonym poster: bcbf82239b47b808f12b1daabe79dcc6

[Anonym bruker]

Så ekkelt! Du bør nok snakke med legen ja.slikt går nok ikke over av seg selv

 

Anonym poster: 641a9c7124ad43f89bc3e8da7b8aceea

[Anonym bruker]

Som flere andre over her nevner så har du mange symptomer på ptsd, HI.

Prøv å se om du kan greie å se positivt på det som skjedde deg i dag/kveld. Positivt i den forstand at nå kan du ta kontakt med legen din som kan hjelpe deg videre og du kan greie å komme deg videre ift det som skjedde deg i usa.

 

Jeg vil tro at det som skjedde må ha vært forferdelig for deg siden du har fått hukommelsestap i ettertid. Min mor har f.eks. nesten ingen minner fra sin egen oppvekst pga misbruk. Hun ble over 50 år før hun forstod hva det var. Min oppvekst ble preget av å ha en mor som ikke alltid var som andre følelsesmessig. Men etter å ha fått hjelp har mamma (og dermed også jeg) fått et mye bedre liv!

 

Uansett hva som skjedde deg i usa, HI, så kan det ikke lenger skade deg. Men du trenger hjelp slik at du får bearbeidet det slik at du slipper å få sånne opplevelser som du har hatt i dag/kveld.

 

Som du ser av det andre har skrevet her så er du ikke alene om å ha det slik. Og lege og andre fagpersoner kan hjelpe deg. Det virker kanskje veldig skremmende å skulle si noe om det til legen din. Men livet ditt blir bedre om du får hjelp. Du har gått med dette i alt for lang tid alene, du trenger ikke være alene om det lenger nå. Det finnes dyktige folk som kan hjelpe deg.

 

Så ring legen din i morgen tidlig og be om en time. Da har du startet en prosess mot å få det bedre.

 

Stor klem til deg!

 

Anonym poster: 80f2d3fb17c883e08edb81c29bfc6cb1

[Anonym bruker]

Hva skjedde med deg der borte da?

 

Hilsen en som også har hatt PTSD

 

Anonym poster: d9cca9a70d029d14a16dee9325ce3cfb

Jeg havnet hos et eldre ektepar som var meget kristne. Jeg kom frem og det første de gjorde var å gå gjennom all baggasjen min. Var mye som ble kastet fordi det ikke var godkjent i demmes hus. Enkelte klær som var for "blottete", sminke og et bilde av familien min. Jeg fikk ikke lov til å bruke data mer enn 15 min hver uke, og jeg måtte skrive brev om jeg skulle ha kontakt med familien min. Jeg fikk heller ikke lov til å bruke mobiltelefon. Alt jeg gjorde ble overvåket, jeg ble kjørt til skolen og hentet på skolen. Fikk ikke dra til venner, og alt jeg gjorde var ting dem syntes var ok å gjøre. Jeg prøvde å legge om vanene mine, men det tok tid for meg å venne meg til noe helt nytt og ukjent. Jeg fikk ikke ha kontakt med noen hjemme (utenom brev), og jeg hadde ingen støtte på tunge dager.

Etterhvert fikk jeg mer og mer kjeft for ting jeg gjorde galt, ble beskyldt for å stjele og de skjelte meg ut til stadighet. Fikk høre at jeg kom til å havne i helvette og at de ikke kunne fatte at foreldrene mine var glade i meg osv. Dette tok jeg veldig tungt inn på meg, og ble syket ned. Mistet helt troen på meg selv, og trodde tilslutt på at jeg ikke var verdt noe for noen.

Etter en stund ble dette mye for meg, og jeg fikk låne telefonen fra ei veninne for å ringe områdsrepresentanten min for en samtale. Da jeg kom hjem den dagen fikk jeg den skjennprekenen og husarrest i 3 uker fordi jeg hadde klaget på dem. Så jeg satt 3 uker på rommet, og gjorde husarbeid og slike ting når dem ba meg om det.

Såklart dro jeg for å lære om en ny kultur, og opplevelser, men jeg ble rett og slett hjernevasket.

Var også mye annet som skjedde, men ønsker ikke å gå nærmere inn på det.

 

Har tatt meg lang tid å komme opp igjen, selv om jeg har prøvd å fortrenge dette. Er ikke noe jeg prater om, og nevner aldri noe om at jeg har vært utvekslingsstudent. Når jeg tenker tilbake er det helt sykt at den familien ble godkjent. De drev jo syke tilstander for å være ærlig.

Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg ikke hadde kommet hjem i livet om jeg hadde vært der 3 uker til. Blir kvalm bare av å tenke på dette.

 

HI

 

Anonym poster: 1c31bff98e0eee731233bb448fa0a5ff

[Anonym bruker]

Det høres traumatisk ut nok det..

 

Hilsen hun som lurte på hva som hadde skjedd.

 

Jeg fikk diagnosen etter en dopvoldtekt selv og det tok meg 10 år å bli friskmeldt, men jeg gikk aldri til psykolog - tok bare medisiner.

 

Anonym poster: d9cca9a70d029d14a16dee9325ce3cfb

[Anonym bruker]

Grusomt. Men hvorfor kom du deg ikke ut derfra med en gang? Det forstår jeg ikke

 

Anonym poster: cd86f3b80f69317f9a04214bc51dd078

[Mama Christmas]

Huff, HI, jeg føler med deg. Veldig! Støtter opp rundt de som sier at du bør ta en tur til legen, for dette kan du ikke gå med inni deg lenger, du trenger hjelp til å få bearbeidet den psykiske nedbrytningen du gjennomgikk.

 

Jeg har vært i "bibelbeltet" selv, som utvekslingsstudent, og det var ingen dans på roser. Likevel var det ikke jeg som hadde det verst. Ei bekjent av meg havnet hos pinsevenner, og de var helt ekstreme. Husker vertsmora hennes spurte meg om hvorfor jeg ønsket å være en hore, siden jeg hadde på meg mascara. Jenta fikk ikke lov til å gå i bukser, kun lange skjørt, ikke bruke sminke, ikke kortermete klær (i 30 plussgrader!), ikke farge håret, ikke noe hårprodukter eller hudpleieprodukter annet enn såpe og deo (såvidt), og hun fikk heller ikke ha venner og kontakt med andre på fritiden uten at vertssøsteren hennes var med og passet på. Vekkelsesmøter, tungetale og klin gæren menighet, herregud, det var fanatisme på høyt nivå.

 

Som sagt, HI, føler veldig med deg, og kan på mange måter relatere til det du forteller. Dra til legen og få noen med deg på laget så du kan begynne ¨å bearbeide det du har opplevd.

[Anonym bruker]

Uff, trasig at det kan sitte i å plage så lenge

Hadde virkelig trodd jeg skulle greie dette alene, men det blir kanskje for mye. Har ikke merket noe tidligere, som jeg tenker over, men enkelte ganger når jeg er i ulike situasjoner hender det at jeg får litt gåsehud. Kan være litt engstelig for at det dem sa er sant, men er vel ikke så rart når man blir behandlet slik.

 

Har aldri tenkt over å gå til psykolog, men vet mamma og pappa vurderte å sende meg dit rett etter oppholdet fordi jeg var så forvirret og i en helt annen verden. Enkelte ganger fikk dem ikke kontakt med meg, selv om de kunne stå rett foran meg å prate. Hun gjorde ikke det, men kanskje det var et dumt valg. Jeg ville nok blånektet selv, jeg synes faktisk det er flaut å skal innrømme at jeg har noe som feiler meg

 

men kanskje det er det beste. Håper jo at det bare er nå i kveld, og at det kanskje går over når jeg får noen timer søvn og kremen er kastet

 

Anonym poster: 1c31bff98e0eee731233bb448fa0a5ff

[Anonym bruker]

Grusomt. Men hvorfor kom du deg ikke ut derfra med en gang? Det forstår jeg ikke

 

Anonym poster: cd86f3b80f69317f9a04214bc51dd078

Trodde at jeg skulle klare å tilpasse meg, også var jeg litt redd for å gi beskjed om at jeg ville ha en ny familie. Når jeg endelig fikk låne en telefon ble jeg virkelig straffet, så jeg sleit med å få dette til. Er jo ikke lett når vertsfamilien skal overvåke telefonsamtaler og alt jeg gjorde, og de kunne ofte skjelle meg ut for de meningene jeg hadde.

Så jeg satt litt stuck i den familien, med tanke på at jeg ikke hadde noen kommunikasjonsmidler tilgjengelig.

 

 

Anonym poster: 1c31bff98e0eee731233bb448fa0a5ff

[Anonym bruker]

Jeg dro til Usa som 16-åring og kom til en familie som jeg ikke fungerte sammen med. De var veldig spesielle, for å si det pent. Jeg var ikke utsatt for slike ting som det du beskriver, HI. Men likevel, dette var mange år siden og jeg hadde heller ingen andre måter å kommunisere med enn via brev. Jeg måtte komme meg bort derfra, men hadde ingen midler til det. Det var umulig å ringe til utlandet så jeg fikk ikke ringt hjem, det var ikke internett, jeg hadde ingen områderepresentant slik jeg skulle ha hatt osv.

Selv om jeg ikke opplevde så traumatiske ting slik du tydeligvis har gjort, HI, så vet jeg hvor mye min vanskelige situasjon der borte påvirket meg. Jeg mistet f.eks. mensen i flere måneder etter dette pga det stresset det medførte. Å være alene der bort som veldig ung og uten muligheter til å kommunisere med noen kjente og kjære er helt forferdelig når du ikke vet hvordan du skal komme deg ut av situasjonen.

 

Så det er ikke rart om du nå trenger hjelp til å komme over dette. Det du ble utsatt for var psykisk terror, og i tillegg så kommer resten også som du ikke forteller om i detalj...

 

Jeg var heldig den gangen, hadde flaks og via omveier kom meg unna og kom til en fantastisk familie som viste meg hva kjærlighet var Uten dem ville jeg nok slitt veldig i etterkant. Hadde uten tvil gått inn i en dyp depresjon om jeg ikke hadde kommet meg unna den første familien.

 

Bare bestem deg nå,HI, for å søke hjelp. De folka som gjorde dette mot deg skal ikke ha noen makt over deg i dag - fordi de har ikke noen makt over deg nå. Men du trenger hjelp til å legge minnene et sted de ikke gjør så vondt lenger.

 

 

Anonym poster: 80f2d3fb17c883e08edb81c29bfc6cb1

[Anonym bruker]

Uff, trasig at det kan sitte i å plage så lenge

Hadde virkelig trodd jeg skulle greie dette alene, men det blir kanskje for mye. Har ikke merket noe tidligere, som jeg tenker over, men enkelte ganger når jeg er i ulike situasjoner hender det at jeg får litt gåsehud. Kan være litt engstelig for at det dem sa er sant, men er vel ikke så rart når man blir behandlet slik.

 

Har aldri tenkt over å gå til psykolog, men vet mamma og pappa vurderte å sende meg dit rett etter oppholdet fordi jeg var så forvirret og i en helt annen verden. Enkelte ganger fikk dem ikke kontakt med meg, selv om de kunne stå rett foran meg å prate. Hun gjorde ikke det, men kanskje det var et dumt valg. Jeg ville nok blånektet selv, jeg synes faktisk det er flaut å skal innrømme at jeg har noe som feiler meg

 

men kanskje det er det beste. Håper jo at det bare er nå i kveld, og at det kanskje går over når jeg får noen timer søvn og kremen er kastet

 

Anonym poster: 1c31bff98e0eee731233bb448fa0a5ff

 

Du skriver at du synes det er flaut så skulle innrømme at det er noe som feiler deg....

 

Men det du opplever er ikke en "feil"! Det er en normalreaksjon på en ektremsituasjon som du har vært i.

Slik du hadde det var du omtrent fange og prisgitt de du bodde hos. Dette ville gjort noe med hvem som helst! Når man er så ung så er man ekstra sårbar og man har også mindre erfaringer som har gjort en rustet til å møte slike ekstremsituasoner. Der borte var du helt alene i en for deg umulig situasjon. Men du kom deg unna og du har fungert i ettertid. Det sier noe om at du egentlig er veldig sterk, HI! Om du nå trenger litt hjelp for å sette følelser og opplevelser på plass i minnene dine, så er det helt naturlig, det er ikke noe feil med deg!!!

 

Anonym poster: 80f2d3fb17c883e08edb81c29bfc6cb1

[Anonym bruker]

Hva skjedde med deg der borte da?

 

Hilsen en som også har hatt PTSD

 

Anonym poster: d9cca9a70d029d14a16dee9325ce3cfb

Jeg havnet hos et eldre ektepar som var meget kristne. Jeg kom frem og det første de gjorde var å gå gjennom all baggasjen min. Var mye som ble kastet fordi det ikke var godkjent i demmes hus. Enkelte klær som var for "blottete", sminke og et bilde av familien min. Jeg fikk ikke lov til å bruke data mer enn 15 min hver uke, og jeg måtte skrive brev om jeg skulle ha kontakt med familien min. Jeg fikk heller ikke lov til å bruke mobiltelefon. Alt jeg gjorde ble overvåket, jeg ble kjørt til skolen og hentet på skolen. Fikk ikke dra til venner, og alt jeg gjorde var ting dem syntes var ok å gjøre. Jeg prøvde å legge om vanene mine, men det tok tid for meg å venne meg til noe helt nytt og ukjent. Jeg fikk ikke ha kontakt med noen hjemme (utenom brev), og jeg hadde ingen støtte på tunge dager.

Etterhvert fikk jeg mer og mer kjeft for ting jeg gjorde galt, ble beskyldt for å stjele og de skjelte meg ut til stadighet. Fikk høre at jeg kom til å havne i helvette og at de ikke kunne fatte at foreldrene mine var glade i meg osv. Dette tok jeg veldig tungt inn på meg, og ble syket ned. Mistet helt troen på meg selv, og trodde tilslutt på at jeg ikke var verdt noe for noen.

Etter en stund ble dette mye for meg, og jeg fikk låne telefonen fra ei veninne for å ringe områdsrepresentanten min for en samtale. Da jeg kom hjem den dagen fikk jeg den skjennprekenen og husarrest i 3 uker fordi jeg hadde klaget på dem. Så jeg satt 3 uker på rommet, og gjorde husarbeid og slike ting når dem ba meg om det.

Såklart dro jeg for å lære om en ny kultur, og opplevelser, men jeg ble rett og slett hjernevasket.

Var også mye annet som skjedde, men ønsker ikke å gå nærmere inn på det.

 

Har tatt meg lang tid å komme opp igjen, selv om jeg har prøvd å fortrenge dette. Er ikke noe jeg prater om, og nevner aldri noe om at jeg har vært utvekslingsstudent. Når jeg tenker tilbake er det helt sykt at den familien ble godkjent. De drev jo syke tilstander for å være ærlig.

Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg ikke hadde kommet hjem i livet om jeg hadde vært der 3 uker til. Blir kvalm bare av å tenke på dette.

 

HI

 

Anonym poster: 1c31bff98e0eee731233bb448fa0a5ff

Det behøves ikke traumatiske enkeltopplevelser for å få PTSD. En svært høy andel (75%) som opplever alvorlig nedpsyking og trakassering får symptomer på dette i ettertid som forsvinner med tiden.

 

Anonym poster: 8d2cbf436cd146684c40c4807981986f