usympatisk samværsforelder?

[Anonym bruker]

Jeg er en mamma med en sønn på 10 år, der jeg og barnefar gikk ifra hverandre da sønnen vår var rundt året. Har vært en kjempe berg og dalbane og få til sammarbeid med far, og kunne de første 7 årene gå 8-9 mnd fra gang til gang han viste interesse for å se sønnen sin. Jeg har jobbet mye for å få til samarbeid gjennom familievernkontoret, der far har bestandig lovet gull og grønne skoger, men ingenting gjennomført. Har fått høre av både venner, familier og kontorer at jeg absolutt ikke gjør meg vanskelig og sammarbeide med, og strekker meg langt(muligens alt for langt).

Veldig lang og komplisert historie som blir vanskelig å få ordentlig frem her.

 

Gutten bor fast hos meg, stefar, (ste)lillesøster, og (halv)lillebror.

Siden januar 2010 har han vært annen hver helg hos far, stemor, og 4 (halv)lillebrødre. Før 2010 kunn sporadisk sjeldent samvær.

 

Far har gjennom hele oppveksten til gutten ikke sett den sårbare, følsomme sønnen sin for den han er og mye har skjedd som absolutt ikke skulle skjedd. Han hadde feks en hund som brukte ham som tyggeleke da han var i alder av 4 år, da måtte jeg stoppe sammværet til det ordnet seg, far skjønte ikke hva jeg mente, men kvittet seg med hunden da den begynte å bite de andre barna også.

Han trodde han skulle være morsom da han holdt guttungen uttfor trappegelenderet i 2 etg for å kurere høydeskrekken hans da han var ca 4 år, og det husker sønnen min med gru den dag idag.

Skrekkfilmer har han blitt utsatt for flere ganger der borte sammen med sine yngre brødre, som gjør at han får panikk angst i 7-8 mnd etterpå hver gang. Det er de yngre brødrene hans som vil se slike filmer, og setter dem på. Brukte 3-4 år på å få far til å slutte med det (han sier han har sluttet med det) men det er da barna som selv setter de på, så føler meg ikke trygg ang det.

Far herjer med barna på en 'hersker' måte som gjør at barna får både truserøsk og blåmerker og far stopper ikke før barna begynner å gråte, men dette har da bedret seg nylig etter at en dame på bup tok en alvorsprat med ham. Far ser ikke hva han gjør med guttungen i det hele tatt, og uansett hva jeg sier og hvordan jeg sier det -tar han det som et personangrep, blir sur/sint og går i forsvar. Eller så ler han det bort og tøyser om det.

Jeg har hele tiden fra ca 2003 hatt nær kontakt med familieværnkontoret, og di siste 2-3 årene også med bup og ppt. Jeg føler meg så helt utrolig hjelpesløs og rådløs, og har aller helst lyst til å stoppe alt sammvær frem til far tar seg sammen, men det blir utrolig trist for sønnen vår, for han er jo glad i pappan sin og (halv)søsknene sine som bor der. Og jeg tror ikke det er stor sjangs for forbedring.

Har dere noen gode råd/forslag til hva jeg kan gjøre?

 

Så har det seg også sånn at jeg stoppet julesammværet da guttungen var 6 år. fram til da hadde far ham annen hver jul. Det var pga at alle gavene som guttungen åpnet hos far fikk han ikke med seg hjem, noe som han syntes var helt grusomt. For far tok ikke vare på gavene og veldig ofte var de borte eller ødelagt av småsøsknene til neste gang han kom, (noe som kunne være alt mellom 2 uker til 7-8 mnd til.)

Dette har jeg kranglet mye på, og prøvd å komme til enighet med, uten å lykkes. Han har ikke egen seng, rom, skap, skuffe, boks, eller noe å oppbevare lekene og tingene sine i. Jeg trodde jeg hadde fått ham til å forstå her for noen år siden, da han sa at han hadde ordnet en boks til å ha lekene hans i. Gutten kom da helt knust og skrikende hjem, da han hadde fårr en liten isboks for å oppbevare alle julegavene sine i. Gutten oppfatter det slik at gavene (både jul og bursdag) står hans navn på, men er egentlig til søsknene og dem selv. jeg tok det nettopp opp med ham igjen, og da anklagde ham både meg og guttungen for å lyve, og å bare bry oss om pengene.

Er det mulig å politianmelde ham?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er da en kjapp versjon, og er mye som ikke er med. Håper på svar.

 

Anonym poster: e5a4b2db5ad05d25881e21a15bc3688a

 

Anonym poster: e5a4b2db5ad05d25881e21a15bc3688a

[Gjest yrild]

Jeg hadde sluttet å strekke meg langt og å prøve mye.... høres ikke ut som om denne faren er en ressurs for sønnen din (heller tvert imot). Aldri i livet om jeg hadde brukt energi på å få til samvær med en som holder sønnen min utenfor verandagelenderet for å kurere høydeskrekk (ville du sendt ham tilbake til en sånn dagmamma f.eks?). Ei heller sendt ham til en som herjer så mye at barna begynner å gråte!

Endret 11. desember 2012 av yrild

[Gjest marie-s]

Jeg må si meg enig med henne over her, om ikke sønnen din maser hver dag om å besøke faren ville jeg bare latt det glidd ut.

[Anonym bruker]

takk for svar yrild.

 

helt enig med deg. Hadde jeg vist om noen andre som var i min situasjon, hadde jeg frarådet dem på det sterkeste å gjøre som jeg har gjort. Har hele tiden gjort alt i beste mening for sønnen min, men er så vanskelig å velge mellom to onder. Jeg stopper bestandig samvær når slike hendelser oppstår, men blir rådet av både fam kontor, bup og ppt til å prøve å ordne opp i det. Noe som er veldig vanskelig i og med at far bare sitter å nikker&later som, også skjer det ingenting. Er så utslitt av alt dette, og tårene kommer bestandig trillende når jeg snakker/skriver om dette.

Han er absolutt ingen ressurs for gutten min, nei. Og sønnen min begynte først å ville dra dit selv nå når søsknene hans er blitt så stor at de kan leke sammen. Nå er han 10 år, og har jeg har nettopp stanset sammværet i ca 3 mnd i sammråd med ppt. Det var så godt at de støttet meg, og jeg skulle egentlig gå til barnvernet med dette nå. Plutselig så snur de, og mener at familievernkontoret er rette veien (ifølge barnevernet) også står jeg alene igjen, med et råd jeg allerede har gjort 10 ganger allerede..

 

Anonym poster: e5a4b2db5ad05d25881e21a15bc3688a

[Gjest Antarctica]

Hold ungen hjemme.

[Anonym bruker]

takk for svar yrild.

 

helt enig med deg. Hadde jeg vist om noen andre som var i min situasjon, hadde jeg frarådet dem på det sterkeste å gjøre som jeg har gjort. Har hele tiden gjort alt i beste mening for sønnen min, men er så vanskelig å velge mellom to onder. Jeg stopper bestandig samvær når slike hendelser oppstår, men blir rådet av både fam kontor, bup og ppt til å prøve å ordne opp i det. Noe som er veldig vanskelig i og med at far bare sitter å nikker&later som, også skjer det ingenting. Er så utslitt av alt dette, og tårene kommer bestandig trillende når jeg snakker/skriver om dette.

Han er absolutt ingen ressurs for gutten min, nei. Og sønnen min begynte først å ville dra dit selv nå når søsknene hans er blitt så stor at de kan leke sammen. Nå er han 10 år, og har jeg har nettopp stanset sammværet i ca 3 mnd i sammråd med ppt. Det var så godt at de støttet meg, og jeg skulle egentlig gå til barnvernet med dette nå. Plutselig så snur de, og mener at familievernkontoret er rette veien (ifølge barnevernet) også står jeg alene igjen, med et råd jeg allerede har gjort 10 ganger allerede..

 

Anonym poster: e5a4b2db5ad05d25881e21a15bc3688a

Hold gutten hjemme vil faren ha han på samvær så bør du la han gå til sak, og det skal du sjå at han ikke gjør. Og gjør han det må han virkelig vise sin beste side for å få samværet til å fungere.

 

Anonym poster: fbc07b0a61631a9cc82378e3f991b2e3

[Anonym bruker]

takk for svar! alt av støtten jeg fikk føler jeg nå er borte, selv om alle på de forskjellige kontorene fortsatt er enige med meg. Hadde et møte med far på ppt, (istedenfor familievernkontoret) og gudhjelpe meg hvor mange elefanter og kameler jeg måtte svelge. Jeg var så sint på ham den første halvtimen at jeg i frykt for å bi voldsomt usaklig lot hun fra ppt ta ordet og snakke med ham. Alt i alt, så er samværet igang igjen, med forbehold vel å merke! Vi SKAL ha komunikasjon oss imellom, selv om konen hans ikke ønsker det, og vi skal møtes på kontor en gang i halvåret.

Guttongen ble kjempeglad for å få dra til søsknene sine igjen, og jeg er både gla, sint og lei meg på en gang.. og jeg vet at det kommer flere ganger at samværet blir stoppet.. for jeg vet at far ikke blir og gjøre slik som han har lovet i lengden..

Far fortalte på møtet at de allerede har fått bekymringsmelding fra skolen ang deres egne barn, og dermed har sett seg nødt til å forandre litt på ting hjemme. urettferdig at de ikke kunne forandre på ting for gutten min sin del som trengte det så sårt, kun for barna de har sammen.. men men..

 

Anonym poster: e5a4b2db5ad05d25881e21a15bc3688a

[Anonym bruker]

Helt uholdbart. Umoden og uansvarlig far som ikke burde ha ansvar for barn.

 

Anonym poster: 3b2a852a7543759d5c217549017b0afa

[Anonym bruker]

Er enig i at dette ikke høres ut som et sunt sted for sønnen din å være. Trist når man føler at ungene kan bli såret av foreldres oppførsel. Sliter litt med det her og selvom omstendighetene er helt annerledes.

Bare lurte, du spør om du kan politianmelde han? For hva da tenkte du? Ser ingen lovbrudd her...

 

Anonym poster: 7f74d953bce0132e576e524568492e0f

[Anonym bruker]

Takk for svar! med politianmeldelse så tenkte jeg vell på det at dem åpner gavene til guttongen og beholder dem der til sine egne barn.. jeg synes jo da at det er tyveri..;p Meeen det er nokk ikke det.. har snakket med barneværn om dette, og dem sa som jeg forventet at det er ikke noe kriminelt, men regelrett forkastelig og egoistisk.

 

Anonym poster: e5a4b2db5ad05d25881e21a15bc3688a

[Singelmamma og banden]

Hadde det vært far til mine barn hadde jeg gått rettens vei for å få samvær med tilsyn. Det er vanskelig å få det, men gutten din er så stor at han kan uttale seg, og slik som det har vært er det jo egentlig omsorgssvikt.... Først og fremst fra farens side, men dessverre også litt fra deg. Du vet hvordan han har det, men klarer ikke gjøre noe med situasjonen. Nå har jeg bare lest innleggene her, og vet at 10 år ikke skrives i ett enkelt innlegg. Og ikke vet jeg hvilke kameler du svelger, eller hvorfor bup, ppt og barnevern anbefaler som de gjør, så egentlig er jeg ikke kvalifisert til å gi deg råd. Men fornuften min sier likevel at her er det egentlig bare om å gjøre å få stoppet samværet. Barna har rett til samvær og samværet står sterkt, men i det øyeblikket barnets ve og vel ikke blir ivaretatt, står barneloven over samværsretten. Og det er den du kan bruke for å få stoppet et samvær som tydelig ikke tar hensyn til gutten i dette opplegget :-(

[Anonym bruker]

Jeg hadde fått stoppet samvær umiddelbart, detter er ikke noe godt miljø for ungen din å befinne seg i, jeg hadde brukt alt av krefter og min makt som mor på å få all ansvar for ungen min, jeg mener også d at far blir å miste retten på å møte barnet. Så klart er ungen glad i søsknene sine, men dette virker ikke som noe bra miljø for barnet ditt. Jeg bestemmer selv om barnet mitt skal treffe far eller ikke, siden han har blitt tatt med hasj 2 ganger av politiet, så sønnen min har ikke sett faren sin på 4 mnd fordi vi bor på hver vår kant av landet, han tar ikke kontakt og fordi jeg nå har sluttet å ta kontakt. Sønnen min har det mye bedre nå og det jeg jeg også!

 

Anonym poster: cbfb50178e075478c7fef1e1eb4105f4