Husker ingenting av barndommen min... :(

[Anonym bruker]

Jeg husker ingenting fra når jeg var liten. Det første jeg husker er fra når jeg var 8 år gammel. Jeg er nå 24 år.. Vi flyttet 2 ganger og siste gang når jeg var 8 år. Jeg har kanskje 5 "minner" eller bilder i hodet fra før 8 årsalderen, men jeg er usikker på om det er noe jeg faktisk husker eller om det er fordi jeg har blott fortalt historiene om og om igjen.

 

Er dette normalt?? Er så kjipt når min bror, som er 2 år eldre enn meg, spør om jeg husker det og det, for jeg husker det aldri!!

 

Er det noen andre som har det sånn? Føler hvertfall at d ikke er normalt!!

 

Anonym poster: 7923176a434d08e7eb2ee0bb15959dad

[Gjest Malore]

Har du opplevd mye traumatisk i barndommen? Er vanlig vis man har det...

[Anonym bruker]

Jeg husker nesten ingenting fram til jeg var 20.

har et minne fra jeg var under ti, noen få fram til jeg var 16 og noen flere fra 16 til 20 derfra husker jeg ihvertfall en del om jeg blir minnet om ting.

De fleste minnene mine er mindre hyggelige også.

Så her har det mye med det å gjøre, jeg i stor del låste nok av minnene for å slippe, det er bare trist at det hyggelige har blitt borte med det vonde

 

Anonym poster: 4d249e19274b189c0354c0d20dffee13

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Slik er det her også. Jeg er 24 år, har to eldre søstre, men hunsker ikke noe fra barndommen min, husker små ting, som første dag i huset vi bodde i fra ene søsteren min startet på barneskolen, også husker jeg første dag på barneskolen, ellers har jeg store gap helt til jeg var 10-12 år.. Ble mobbet fra barneskolen av, husker det startet første dag påbarneskolen.. Men husker ikke noe fra årene før barneskolen, ikke noe i det heletatt... Har glipper som jeg ikke husker helt frem til jeg var 21 år..

[Anonym bruker]

Jeg har få minner fra før 7-8 års alderen. Jeg tviler sterkt på at jeg har vært utsatt for noe traumatisk.

Jeg tror bare at noen husker mer enn andre:)

 

Anonym poster: 2209216a1d779135ca5cdbaadd99bf7e

[Anonym bruker]

Hørtes ut som en veldig kjent situasjon! Dessverre for min del så har problemet fortsatt en del inn i "voksenlivet". Nå husker jeg mye, men ikke alt, og jeg har problemer med å tidfeste ting.

 

Selv etter å ha sett bilder fra barndommen så kan jeg gjenkjenne noen steder, men for min del så kunne det vært bilder av hvem som helst andre og ikke meg på bildene.

 

I tillegg har jeg en del innebygde "frykter" som jeg gjerne skulle blitt kvitt, f.eks har foreldrene mine og et vennepar fortalt mye om hvor tøff jeg var som liten, ingen kunne stoppe meg fra å klatre høyt opp, kjøre sorte løyper i skianlegg osv, mens nå er jeg redd for å gå på langrenn, og fryser fullstendig når jeg møter en trapp hvor man kan se ned mellom trinnene..

 

 

For min del skyldes trolig mangelen på minner at jeg hadde en tøff barndom med mangeårig mobbing, incest og depresjoner.

 

Det har blitt mye bedre ang minner og frykter etter at mannen min fikk meg til å stole mer på meg selv og "godta" meg selv, og tørre å finne ut hvem jeg egentlig er, og vil være, men jeg syns det er slitsomt når andre rundt meg, både brødre og ikke minst mannen og familien hans har full kontroll på det meste som har skjedd, familien til mannen (og mannen for den saks skyld) kan tilogmed huske vær, dato og alle andre detaljer rundt hendelser, ferier, bilturer og alt annet fra 20 år tilbake, mens jeg sliter med å huske hvor jeg var forrige uke..

 

Men jeg antar at jeg bare må lære meg å leve med det..

 

Anonym poster: dcf8037b20f08572f32524498aa6aa4d

[samu]

mitt første barndoms-minne er fra jeg var 4år. da hadde pappa skiftet lås på døren,så mamma måtte knuse vinduet for å komme inn.

 

jeg har ingen gode minner fra barndommen, før vi flyttet til mamma da jeg var 11 år.