Voldtatt/misbrukt av egen bror?

[Anonym bruker]

Jeg leste den tråden om hva det veste man hadde opplevd var. Og fikk helt fulstendig sjokk da jeg så at der var flere som svarte dette.

Finnes der virkelig så mange?

Aldri hørt om noen andre jeg.

 

Anonym poster: ea5e85059d9cf0bb7c959302174deed1

[Anonym bruker]

Jeg svarte i den tråden. Jeg gikk i bhg og han var 10 år eldre. Ingen i familien vet om det, vi har kun samme far og han er av samme ulla.

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

[Anonym bruker]

Jeg svarte i den tråden. Jeg gikk i bhg og han var 10 år eldre. Ingen i familien vet om det, vi har kun samme far og han er av samme ulla.

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

 

Glemte og skrive at jeg ikke vet hvor ofte det skjedde, jeg husker bare et par ganger. Trodde det var "normalt"...

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

[Anonym bruker]

Jeg svarte i den tråden. Jeg gikk i bhg og han var 10 år eldre. Ingen i familien vet om det, vi har kun samme far og han er av samme ulla.

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

 

Glemte og skrive at jeg ikke vet hvor ofte det skjedde, jeg husker bare et par ganger. Trodde det var "normalt"...

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

 

 

Er det lov å spørre om hvordan det er nå? Har du kontakt?

Og vet resten av familien om det? Hvordan tok de det?

 

Hi (som trodde hun nesten var alene i verden)

 

Anonym poster: ea5e85059d9cf0bb7c959302174deed1

[Anonym bruker]

Jeg har blitt det av min bror

 

Anonym poster: 2f7fc9b2c70680ea781832a1d4ce8f7b

[Anonym bruker]

Jeg svarte i den tråden. Jeg gikk i bhg og han var 10 år eldre. Ingen i familien vet om det, vi har kun samme far og han er av samme ulla.

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

 

Glemte og skrive at jeg ikke vet hvor ofte det skjedde, jeg husker bare et par ganger. Trodde det var "normalt"...

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

 

 

Er det lov å spørre om hvordan det er nå? Har du kontakt?

Og vet resten av familien om det? Hvordan tok de det?

 

Hi (som trodde hun nesten var alene i verden)

 

Anonym poster: ea5e85059d9cf0bb7c959302174deed1

 

Ja, bare og spørre har ikke kontakt med pappa eller han, tror ikke pappa vet det heller. Etter noen år på barneskolen ble det slutt på det normale samværet med pappa og da så jeg heller ikke broren min noe mer. Broren min har aldri bodd med pappa heller, så ble jo kun kontakt når vi så hverandre til jul osv. Jeg tror ikke han vet at jeg husker det.

 

Jeg har ikke sagt det til familien, tror uke jeg tør. Samtidig er det lenge siden og jeg husker ikke mye, noen ganger tror jeg at jeg har innbilt det. Men vet jo at det er sant, husker noe veldig detaljert. Prøver å ikke tenke på det, men kan fort tenke på det i dårlige tider. Da er det om å gjøre og unngå et panikkanfall

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

[LillaGorilla♥♥]

Jeg har heldigvis aldri opplevd det, men har venninner som har opplevd det, ja...

Jeg har lest en plass at det er store mørketall på dette..

[Anonym bruker]

Jeg har heldigvis aldri opplevd det, men har venninner som har opplevd det, ja...

Jeg har lest en plass at det er store mørketall på dette..

 

Det vil jeg tro, er nok mange som meg som ikke har meldt fra. Syns det er rart ingen plukket det opp da jeg var liten, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke sa det videre. Spesielt rart da jeg har en far som politiet hadde i kikkerten ang det samme. Han gjorde vel aldri noe mot noen barn, men det var vel stor fare. Nå ser jeg ikke poenget med å melde i fra, har nesten lagt det bak meg..

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

[Anonym bruker]

Jeg svarte i den tråden. Jeg gikk i bhg og han var 10 år eldre. Ingen i familien vet om det, vi har kun samme far og han er av samme ulla.

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

 

Glemte og skrive at jeg ikke vet hvor ofte det skjedde, jeg husker bare et par ganger. Trodde det var "normalt"...

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

 

 

Er det lov å spørre om hvordan det er nå? Har du kontakt?

Og vet resten av familien om det? Hvordan tok de det?

 

Hi (som trodde hun nesten var alene i verden)

 

Anonym poster: ea5e85059d9cf0bb7c959302174deed1

 

Ja, bare og spørre har ikke kontakt med pappa eller han, tror ikke pappa vet det heller. Etter noen år på barneskolen ble det slutt på det normale samværet med pappa og da så jeg heller ikke broren min noe mer. Broren min har aldri bodd med pappa heller, så ble jo kun kontakt når vi så hverandre til jul osv. Jeg tror ikke han vet at jeg husker det.

 

Jeg har ikke sagt det til familien, tror uke jeg tør. Samtidig er det lenge siden og jeg husker ikke mye, noen ganger tror jeg at jeg har innbilt det. Men vet jo at det er sant, husker noe veldig detaljert. Prøver å ikke tenke på det, men kan fort tenke på det i dårlige tider. Da er det om å gjøre og unngå et panikkanfall

 

 

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

 

Jeg fortalte familien og angrer. Pappa tok hans parti, så har ikke snakket med pappaen min på 6 år. Han har ikke møtt barnebarna sine.

 

 

Anonym poster: ea5e85059d9cf0bb7c959302174deed1

[LillaGorilla♥♥]

Jeg har heldigvis aldri opplevd det, men har venninner som har opplevd det, ja...

Jeg har lest en plass at det er store mørketall på dette..

 

Det vil jeg tro, er nok mange som meg som ikke har meldt fra. Syns det er rart ingen plukket det opp da jeg var liten, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke sa det videre. Spesielt rart da jeg har en far som politiet hadde i kikkerten ang det samme. Han gjorde vel aldri noe mot noen barn, men det var vel stor fare. Nå ser jeg ikke poenget med å melde i fra, har nesten lagt det bak meg..

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

 

Det er kanskje fordi det er ekstra tabu- og skambelagt? Altså, er det en utenfor familien er det jo lettere å få støtte og å bli trodd, mens mange vil vel ha vansker med å tro at deres egen sønn er i stand til dette. Det ville jo jeg ha hatt selv, og å finne utav noe slikt ville vært vanvittig vondt- en slags dobbel sorg.

 

Ekstra spesielt blir det jo dersom overgriperen også er svært ung. Hvordan takler man egentlig noe slikt som foreldre, på en måte?

 

Det er iallefall et forferdelig tema, og jeg synes fryktelig synd på de/dere som blir utsatt for noe slikt..

[Anonym bruker]

Det er kanskje fordi det er ekstra tabu- og skambelagt? Altså, er det en utenfor familien er det jo lettere å få støtte og å bli trodd, mens mange vil vel ha vansker med å tro at deres egen sønn er i stand til dette. Det ville jo jeg ha hatt selv, og å finne utav noe slikt ville vært vanvittig vondt- en slags dobbel sorg.

 

Ekstra spesielt blir det jo dersom overgriperen også er svært ung. Hvordan takler man egentlig noe slikt som foreldre, på en måte?

 

Det er iallefall et forferdelig tema, og jeg synes fryktelig synd på de/dere som blir utsatt for noe slikt..

 

Ja. I tillegg til at mange (som meg) ikke vet at det ikke er normalt. Som sagt, jeg husker ikke mye fra den tiden. Mye mulig jeg fikk beskjed om å holde det hemmelig. Who knows? Jeg vil ihvertfall ikke huske noe mer. Er fullstendig enig med deg, når det kommer til egne barn er det vanskelig å tro at de kan gjøre noen andre vondt. Så vondt..

 

Jeg fortalte familien og angrer. Pappa tok hans parti, så har ikke snakket med pappaen min på 6 år. Han har ikke møtt barnebarna sine.

 

 

Anonym poster: ea5e85059d9cf0bb7c959302174deed1

 

Fy faen... Jeg er 100 % sikker på at jeg vil bli trodd... Broren min og faren min vil aldri få møte sitt (sine) barnebarn, det skal jeg sørge for. Har ikke hatt kontakt med de på 7 år. Pappa vet at jeg ikke vil ha noe med han og gjøre (av andre årsaker), men det er fare for at broren min vil ta kontakt etterhvert. Tror ikke han kommer til å gjøre det da han har nok problemer i livet sitt.

 

Anonym poster: 52fdbcd07fb6fcbd1d482fa6ec281106

[camilla77777]

Jeg ble misbrukt når jeg var syv år av broren min. Jeg ble lurt inn i det. Jeg visste ikke hva det betydde da og har ikke hatt traumer før jeg ble eldre og skjønte hva som faktisk hadde hendt. Jeg har begynt å engste meg nå det siste året. Jeg tør nesten ikke snakke om det i detaljer, da får jeg nesten rykninger i kroppen og føler angsten stige. Broren min er flere år eldre og bor hjemme fortsatt og sliter med angst han også. Det er vanskelig. Foreldrene mine vet ingen ting. Moren min er veldig knyttet til broren min, som gjør at jeg aldri får tid med henne. Jeg føler jeg blir dyttet bort bra familien. Moren min og jeg pleide å være bestevenner, men nå får jeg aldri tid med hun alene. Hvis jeg skal dra å kjøpe undertøy eller annet, blir broren min med. Det tuller med psyken min. Det er ikke normalt, og uansett om det skjedde for lenge siden, virker det som han nyter å plage meg, og gjøre meg like ulykkelig som han. Jeg har fortalt dette til mange venner og kjæreste, men aldri til en voksen. Det hadde virkelig hjulpet å snakket med noen som har opplevd det samme.

[Anonym bruker]

Jeg leste den tråden om hva det veste man hadde opplevd var. Og fikk helt fulstendig sjokk da jeg så at der var flere som svarte dette.

Finnes der virkelig så mange?

Aldri hørt om noen andre jeg.

 

Anonym poster: ea5e85059d9cf0bb7c959302174deed1

Å bli misbrukt er noe man sjelden snakker om med de rundt seg, er misbruket av familiemedlemmer er sjansen for at du forteller de rundt deg enda mindre. Så det er ikke så rart at du ikke har hørt om det.

Det er mye dritt som skjer rundt omkring som ikke kommer andre for øret dessverre.

 

Anonym poster: 476cc9937c7d6b756c286964b0495bb0

[Anonym bruker]

Her er en til. Jeg var rundt 8-10 år gammel, han var fire år eldre. Så han var ung han også, men det var likevel overgrep. Han var nærme ungdomsskolealder og skulle visst bedre.

Da jeg ble voksen fikk jeg store problemer pga dette, og i et par år var jeg helt nede i kjelleren. Nå har jeg det bedre, men det stikker iblant til. Jeg føler at jeg har et sår/arr på sjelen, som iblant pirkes borti og åpnes litt.

Selvom man ikke kan sammenligne indre smerte, slår det meg iblant hvor ufattelig vanskelig det må være for de som har blitt misbrukt av voksne personer. Broren min var tross alt et barn han også, og kunne ikke se konsekvensene. Det kan en voksen, og det må være mildt sagt tøft å ha opplevd noe slikt.

 

Anonym poster: 764685941f6cac14daccad9bdd1529d8

[Gjest lykkeliggift]

Jeg fortalte mamma om det. Men hun trodde ikke på meg. Og tok hans parti. Jeg fikk i årevis etter høre at jeg var ei hore som prøvde meg på min egen bror. Den jævelen! Gud som jeg avskyr han. Patetisk mann rett og slett !