Har barnet mitt en diagnose?

[Gjest Malore]

Uff... Syns det er vanskelig å skrive om dette og beklager vis innlegget er rotete... Eldste datteren min på seks får hjelp av ppt, hun går første året på skolen... Hun har helt fra hun var lite grått mye og vært urolig. Sover lite om natten og sier hun har stemmer i hodet som ikke går vekk... Hun er urolig og oppfarende og er sinnsykt hyperaktive. Hun har vanskelig for å prate, lesper og glemmer lyder osv i språket. Har hele tiden lurt på om det feiler meg noe, om jeg er en dårlig mor. Ppt sier hun er trygg og glad og en jente med mye humor og sier at det er hundre prosent sikkert at hi er bra foreldre og at hun har det bra. De skryter masse av oss som foreldre men jeg har vanskelig for å tro på de... I siste møtet med skolen og ppt sier hun fra ppt at barnet kanskje burde utredes for en diagnose. Ble sjokka så glemte å spørre hvilken de tenkte på. Hun har store problemer med sosialt samspill og et mye utenfor selv om hun selv ikke skjønner det. Hun dilter etter andre barn mye. Blir oppfarende pg sint og dytter eller slår andre barn uten noen tydelig grunn. Tester grenser mye, er klengete på voksne til tusen og sliter fagmessig. Hun kommer med ukontrollerte hyl og på skolen lar de henne løpe i gangen når det bor for mye for henne og da roer hun seg. Må bare si at ppt og skolen hun går på her i aurskog-høland er fantastiske. De stiller opp til de grader for barnet vårt. Er så takknemlig for disse menneskene:) Har dere noen synspunkter på dette? Uff, det gjør så vondt i mammahjertet mitt bare å skrive dette...

[Gjest Malore]

Hundre prosent sikkert at VI ikke hi... Lenge leve autokorekt:p

[Kjærepære]

Skjønner godt at dette er vanskelig for deg. Du er i alle fall heldig som har fått god hjelp, og at jenta blir fulgt opp. Jeg er IKKE noen ekspert, men jeg vet at barn som har feks non-verbale språkvansker har problemer med sosialt samspill. Dette er fordi de blant annet tar alt bokstavelig og har store vansker med å forstå ansiktsuttrykk og lignende. Prøv å ikke tenke negativt rundt det at hun skal bli testet, det er jo slik man finner ut akkurat hvordan hun kan få den best tilrettelagte hjelpen. Selv om man har en diagnose, så betyr jo ikke det at man ikke kommer til å fungere godt i livet

[MissVaiper]

Hos noen vil en diagnose hjelpe til å forståelse og tilrettelegging for barnet både bedre og tidligere. Å forstå hvorfor barnet gjør slik og slik vil kunne gi mange aha opplevelser. Å forstå hvorfor et barn gjør noe, kan hjelpe til at det er lettere å hjelpe barnet i hverdagen.

 

Hvilken diagnose som kan være aktuelt for ditt barn vil nesten være umulig å si utifra innlegget, da man er avhengig av å møte barnet og gjerne se henne i relasjon med andre.

[robot]

En diagnose har man strengt tatt ikke før den er satt. Men ja, ut fra det du beskriver er det sannsynlig at det finnes diagnoser hvis kriterier hun oppfyller.

[Håperpåønskebaby]

Klarer jo ikke å sette meg inn i din situasjon.

Men det som har blitt informert om her i forbindelse med utredning og diagnose på min manns yngste barn, er at det å få en diagnose, altså å få bekreftet at "noe er annerledes" med ens eget barn kan sette i gang sorgreaksjoner hos foreldrene, og at dette er helt normalt!

Så oppi dette så har du ingen unormale tanker eller følelser, det er en prosess som kan være tung for mange.

 

Det er jo ikke sikkert at PPT har en spesiell diagnose i tankene, det kan du jo bare spørre om

Men er viktig å huske at en utredning er for å kunne hjelpe barnet på best mulig måte for at det skal klare seg så bra som mulig i livet, og at det ikke endrer det barnet man har.

 

3-åringen til mannen min har vært "annerledes" allerede fra han var baby, og har diagnosene barneautisme med psykisk utviklingshemming som da vil tilsi at han kommer til å ha behov for livslang hjelp og oppfølging.

Min mann er veldig glad for svar og tiltak, mens mor naturligvis takler det hele på en annerledes måte, blandt annet med mye sorg for fremtiden, eks det å ikke vite om han i det hele tatt kommer til å få et talespråk...

 

Vet ikke om det ga deg noen svar men...

*stor klem*

[Gjest Malore]

Tusen takk for gode svar og trøst:) Kjenner litt på den sorgen når jeg tenker meg om her jeg sitter... Håper bare jenta mi klarer seg bra i oppveksten. Hun er jo så fin:)

[Håperpåønskebaby]

Tusen takk for gode svar og trøst:) Kjenner litt på den sorgen når jeg tenker meg om her jeg sitter... Håper bare jenta mi klarer seg bra i oppveksten. Hun er jo så fin:)

 

Selvfølgelig, du har verdens nydeligste og beste datter ua hengig av diagnose eller ei, det er din rett som mor!

 

[Therese12]

Sender deg en stor klem! Det må være så vondt som mor å væte i en slik situasjon! Kjempebra at hun nå skal utredes! Det er først da dere kan gå videre. Min lillesøster var alltid annerledes som barn, hun var lystløgner, snakket utydelig og rotete, sa mye rart og hadde generelt en meget utagerende måte å være på. Til slutt ble ppt involvert og hun fikk diagnosen adhd. Etter hun begynte på medisiner for dette er hun en helt annen person! Nå er hun en normal 14åring. Så jeg har sett at det å få en diagnose virkelig kan snu hele livet! Hold ut kjære deg!

[Vera prøver]

Jeg har alltid følt at vår yngste sønn har vært annerledes enn sine søsken, uten å kunne sette fingrene på det. Ppt kom inn i bildet da han begynte i barnehage som 4åring, men de gjorde ingenting bortsett fra å observere og konkludere med at han ikke ville trenge ekstra hjelp når han begynte på skolen.

 

Det gikk greit nok på skolen og jeg slo meg til ro med det, men etter hvert gikk det tregere i læresituasjoner og jeg ba om at ppt skulle vidresende han til Bup. Har nå vært der på x antall møter og guttungen til forskjellige undersøkelser og han har nå fått diagnosen ADD. Ungen er som ny etter medisinstart. Ingen raserianfall og leksene er lettere å få unna. Læreren er fornøyd også.

 

Man vil jo ikke at ungene skal få diagnoser, men av og til så må vi jo bare finne ut hva som kan hjelpe ungene våre. Hvis ikke vi som foreldre gjør det, hvem skal?

 

Kjenner en gutt på 11 som har gnagd på genserene sine i mange år nå og jeg har flere ganger sagt til hans mor at det må være noe som plager han, men hun gjør ingenting med det. Til å begynne med så teipet hun rundt armene hans om nettene slik at han ikke kom til. Han begynte med det etter at foreldrene gikk fra hverandre. Så tydelig at gutten trenger hjelp, men hans mor nekter å se det.

 

Selv om man aller helst vil ha et "normalt" barn, så må vi som foreldre se at barnet trenger mer enn vi kan gi det og be om hjelp til å gi barnet et best mulig barndom og fremtid.

Lykke til!! Bor selv i Aurskog-Høland og synes at de er flinke her ute.

[CarmaCameleon]

Du beskriver på mange måter mitt søskenbarn med autisme, men dette er selvfølgelig ikke noe jeg kan si noe som helst om. Jeg er ingen ekspert på området Mitt søskenbarn har altså asbergers (en form for autisme), og han er i dag en helt normal ungdom med normale interesser etc. Han er altså ikke "hardt rammet" for å si det enkelt. Han har flyttet ut, bor for seg selv og klarer seg helt fint selv

 

Når han var yngre var han svært aggressiv, kunne for eksempel være stygg mot dyr, noe han overhodet IKKE er per i dag. Nå er han en rolig ungdom (24 år gammel) med helt normale interesser. Han har litt vanskelig for å lære nye ting, det tar litt tid å komme inn i andre rutiner enn det han er vant med, men ingen hadde noensinne gjettet at det faktisk "feiler ham noe" Han forstod heller ikke en spøk når han var yngre, dette var noe av det første (aggressjonen trodde de kom av adhd, noe som ikke var tilfelle) de la merke til ang. autismen han fikk diagnosert. Vi kunne si for eksempel "haha, så teit du er" som spøk, slik man ofte gjør, og han tok det dønn seriøst. Sa man "ja, jeg har sett den filmen en million ganger" kunne han lure på hvordan jeg i alle dager hadde hatt tid til å se en film en million ganger. For å forklare enkelt