Noen som har råd til venninnen min?

[CarmaCameleon]

En venninne av meg fødte et vakkert barn i høst, men livet med barn - vel, rettere sagt mannen - ble ikke helt som ønsket. Mannen hjelper ikke til i huset, og hun har alt av ansvar. Hun ønsker å forlate ham, noe han er klar over, men han sier at han kommer til å få omsorgsretten om hun gjør det, noe hun selvfølgelig er redd for. Han nekter også å bli med i terapien som er pålagt (?) dersom foreldre skal gå fra hverandre. Slik jeg ser det finnes det ikke sjanse for at denne mannen vil få omsorgsrett, men jeg forstår jo redselen hennes. Noen som har vært i samme båt, eller som kan gi noen råd?

[robot]

Hun bør få råd fra advokat.

 

Ingen terapi er pålagt om man går fra hverandre. Man er pålagt å ha én megling på familievernkontoret og få en meglingsattest, men denne får man selv om en av partene ikke møter opp etter innkalling.

 

Det skal vanligvis mye til for at fedre får hovedomsorgen for spedbarn dersom mor er velegnet. Sånn sett stiller hun sterkere ved samlivsbrudd når barnet er så lite enn hun ville gjort om det var f.eks en treåring.

[CarmaCameleon]

Jeg vil da tro at om han ikke møter opp til timen, setter det bare henne i et enda bedre lys?

 

Jeg kan ikke forstå annet enn at barnefar aldri ville ha fått omsorgsretten for barnet, så lite initiativ som han har tatt til nå. Moren er oppegående, flink og en utrolig god mor for barnet sitt Bare veldig sliten, forståelig nok. Når det er mannen og ikke barnet ditt som gjør deg sliten, syns jeg det er på tide å gjøre noe..

[robot]

Nei, det har ingen betydning. Familievernkontorets rolle er å gjennomføre lovpålagt megling og eventuelt tilby familieterapi om begge ønsker det. De kan være meglere i utarbeidelse av samværsavtaler etc. Men de har ingen myndighet.

 

Det høres usannsynlig ut at far faktisk ønsker omsorgen for barnet. Mest trolig er det snakk om en metode for å kontrollere mor. Har man flaks går det over etter et samlivsbrudd, har man uflaks vedvarer det lenge og kan eskalere.

[Mini&Meg]

Finnes det noen grunn for at hun ikke skulle gå omsorgen da?

Den trusselen han kommer med er det mange som kommer med og som ikke er reell.

[LillaGorilla♥♥]

Så lenge det ikke feiler henne noe alvorlig, og hun er helt talentløs som mor, skal det vel omtrent et mirakel til for at han får hovedomsorgen for en baby.

 

Når han ikke har bidratt til noe som helst og babyen er så liten, vil han ikke engang få normalt samvær eller ha ungen på overnatting, men må ha samvær der mor er tilstede, for så å ha ungen evt noen timer alene. Før ammingen er avsluttet og ungen nærmer seg året er det i de fleste tilfeller uaktuelt med overnatting uten mor også.

 

50/50 anbefales absolutt ikke for små barn, og barna vil stort sett forbli hos hovedomsorgspersonen- som her er mor.

[CarmaCameleon]

Det finnes absolutt ingen grunn til at mor ikke skal få ha omsorgsretten over barnet sitt. Hun er en utrolig god mor, men blir sliten av å måtte hanskes med mannen i tillegg. Fra babyen ble født i høst til nå, kan man telle på to hender hvor mange bleier han har tatt. Jeg håper virkelig hun drar fra ham, det er jo det hun ønsker selv også, men hun er jo så redd for truslene hans..

 

Jeg reagerte også på at han i det hele tatt tror (om han tror på det selv, da) at en far kan få omsorgsrett for en liten baby. Hun ammer jo, og det er en god stund til hun har planer om å slutte med det.

[LillaGorilla♥♥]

Da kan jeg nesten garantere at han ikke får noen hovedomsorg. Han har selsvagt sett på samvær, men som nevnt over vil ikke en liten baby tas bort fra mor før en hel del tilvenning er gjort, og da kun i korte intervaller.

Og 50/50 blir nok ikke aktuelt før barnet er ganske stort, så han vil ikke få særlig mer enn ordinært samvær på en gooood stund.

 

Hun har nok lite å bekymre seg for, og dette er bare en tom trussel fra far som han bruker for å presse henne og skremme henen til å bli.

[samu]

er det ikke vanlig at barnefedre sluntrer unna i husarbeid da? tynn grunn til å forlate noen, eller?