Har du godt tekke med andre sine barn?

[Anonym bruker]

Jeg er av typen som er utelukkende interessert i barn i familien, barn som jeg kjenner godt og har en eller annen form for familiær relasjon til.

Jeg er ikke generelt veldig glad i "andres" barn eller har noe spesielt tekke med dem.

Hva med dere?

 

Anonym poster: 7ea28aab35de1d462241954275b5111d

[Anonym bruker]

Ja, jeg er som en magnet på barn. Nå skal det sies at jeg elsker barn, og ungdom. Har valgt å jobbe med barn, og passer ofte tantebarn :-) Jeg kommer aldri til å elske at annet barn slik jeg elsker mitt eget, men noen kryper rett inn i hjerterota, og blir der. Vet ikke helt hvorfor, men synes barn er fantastiske! :-)

 

 

Anonym poster: 7c3d9a3a309da221d60bb066b007066d

[Februargullet2013]

Ja de fleste sier jeg er flink med barn,både med venners barn og barna i familie . og så har jeg jobbet i barnehagen i 5 og halvt år

[Gjest jule-Juliea]

Jeg er veldig glad i barn. Og tar meg god tid til å snakke litt med de andre barna på avdelingen til lille. De er herlige alle sammen og jeg har en godhet for dem. Samme med venners barn

 

Jeg er ledig glad i mennesker og prater litt med alle som virker åpne for det gjerne barn

[Magia]

Har det likt som anonym over Jeg får som regel god kontakt med barn og kan bli skikkelig glad i andres barn. Føler man kan lære mye av deres måte å omgås omverdenen.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke generelt opptatt av barn. Jeg stopper ikke barnevogner eller snakker med alle barn, men de jeg kjenner har jeg god kontakt med.

 

Jeg er nok heller ikke den som er mest sammen med barna og har den naturligste kontakten i sammenkomster.

 

jeg kan prate med alle og tuller en del så jeg får fort kontakt med mange barn.

 

Hverken jeg eller barna mine er spesielt sjenerte så jeg ser jo at jeg innimellom kan være litt direkte og derfor litt skummel for noen barn.

Jeg er ekstermt rettferidig så om jeg ser barn blir plaget eller noen er slemme så er jeg rimelig direkte og blander meg fort inn

 

 

Anonym poster: 5aa3197e600c0c06b74d37773b4820da

[Gjest Mrs. Careface]

Jeg er ikke noe flink med barn i det hele tatt. Alle unger er redd for meg utenom de barna som kjenner meg Aner ikke hvorfor, men har alltid vært sånn

[Anonym bruker]

Synes barn er veldig forskjellige, akkurat som voksne. Noen er enkle og noen er vanskelige å prate med. Er ikke sånn at alle barn blir hysterisk glade for å se meg, eller jeg dem. Jeg er heller ikke den morsomme leketanten alle elsker. Prøver å snakke med dem som vanlige folk, om ting som skjer der og da eller om noe de forteller. Husker jeg ble veldig irritert da jeg var liten fordi alle voksne gjorde seg så til, hehe. Var veldig intelligent og merka at de spilte teater når jeg egentlig ville ha svar på hvorfor det var sånn og sånn.

 

Anonym poster: 41b23a517001fce2a411c8b1dab97f78

[moota m storebror&lillebror]

Jeg er som deg hi.

Jeg sier ofte at jeg ikke liker barn. Ikke mine og familiens barn og venninners barn, men å gå på skolen til storesøster og få kontakt med barn som er der får jeg ikke til.

Prøver så godt jeg kan å være en god vert når barna mine har venner inne, men får det ikke til.

Barn som kjenner meg godt går det bedre med, men ukjente barn er ofte redd meg. Jeg er ikke stygg eller slem, men får det ikke til.

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad i barn, og snakker alltid litt med alle jeg treffer f.eks i barnehagen og på skolen. Jeg tror det er det som gjør at jeg blir møtt av en liten skokk hver gang jeg kommer og henter.

 

 

Anonym poster: 79054d4247a4a6c6cc4d07095b6530b2

[Mamma til go'jentene]

Jeg er ikke begeistret for andres barn, liker mine nærmeste. Heller ingen følelser for barna på mannens side, blir mer til at jeg irriterer meg over andres barn. Er alltid hyggelig med barnas venner, og venninners barn, men har lav toleranse når det kommer til dem med dårlige manerer.

[Gjest AnneS]

Ja, det synes jeg Men så jobber jeg i barnehage også da, så da bør en jo ha det Blir oppriktig glad i barna på avdelingen og det er så koselig når barna også ut uttrykk for at de liker meg, kommer for å vil sitte i fanget, kose osv Har litt problemer med større barn/ungdommer, de fra 10-15. Synes det kan være litt vanskelig å snakke med enkelte av dem.

[Anonym bruker]

Jeg liker barn, men er ikke noe flink med dem. Synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg til de barna jeg ikke kjenner.

 

Anonym poster: 2bd3cb9919a00105db2a6ec36bd17a1e

[Mama Christmas]

Jeg er veldig glad i barn. Men jeg er også "redd" for de, noe som er et paradoks. Det kommer av at jeg ble mye plaget av barn da jeg var liten, og er nå veldig usikker på hvordan jeg skal være overfor de, og må kjenne de veldig godt før jeg f.eks tør å være alene med de. Det sitter igjen en usikkerhetsfølelse i meg og jeg klarer ikke slippe meg løs og være barnslig og leke i vei uten videre.

 

Mine egne barn derimot er jeg overhodet ikke redd for, selvsagt, og jeg jobber med at det skal gå seg til med andres barn også etterhvert. Tantebarna mine har jeg et veldig godt forhold til, men det er vanskelig så fort det er mer ukjente barn.

 

Jeg drømmer om å bli en sånn mor som åpner hus og hjerte for alle små og store barn, og som kan by på boller og kakao og en prat for de som ønsker det. Men det krever fortsatt en del arbeid.

[Anonym bruker]

Ikke i det hele tatt!!! Andre barn er skremmende, og jeg var ikke sikker på at jeg likte ban før jeg fikk egne. Vet aldri hva jeg skal si til dem eller gjøre med dem. Jeg hater "smalltalk" med en nysgjerrig 4åring eller å holde en nyfødt baby...

 

 

Er litt bedre etter at jeg fikk barn selv, og syns ikke det er såå ille å snakke med en 2åring nå lengre og en baby for nå har ejg jo det selv.

 

Anonym poster: 0f40859b015208bc9533876ea49781f9

[Anonym bruker]

Barn er ikke noe problem, jeg er av de mammaene som snakker med barna i barnehagen når jeg henter mine og det gjør at de føler de kjenner meg. Så når jeg kommer inn døra er det alltid noen som skal vise meg noe, fortelle meg noe e.l. og jeg har god kontakt med de små.

 

Værre med ungdommer, de aner jeg ikke hvordan jeg skal snakke med eller håndtere. Føler meg bare teit om jeg plutselig sitter i stua alene med en venninnes 14 åring, hva skal jeg snakke med henne om liksom? Da føler jeg det blir påtatt og kleint...

 

Anonym poster: 188eee6dc18453c36c1ce872dcc82540