Herlighet så skuffet jeg er :(

[Anonym bruker]

Etter nye om å men så gikk endelig mannen med på å hå til fastlegen for å få hjelp til å mestre sinne og vanskelige følelser.

Vi har vært gift i mange år og har barn sammen. At han endelig gikk med på å søke hjelp har vært min overlevelse for jeg har vært helt på randen til å gi opp.

 

Og hva skjer? Etter to ganger har de avsluttet legevesøket. Det vil si legen hat lekt psykiater og har "friskmeldt" min mann i stede for å sende han videre opp i systemet så han kan få hjelp eller ta en prat med meg og for å høre hvordan vi egentlig har det

 

Jeg er så skuffet! Jeg VISSTE det kom til å skje. For i motsetning til alle andre vanskelige menn som undertrykker koner, skriker og truer så er min mann utad en drøm. Han livnærer seg på å skaffe tillit og gode relasjoner. Det er hans fag. Andre mennesker er smør i hans hender. Da inkludert legen.

 

Etter å lest på nettet i årevis har jeg blant annet mistenkt han for å ha en liten grad av bi polar 2.

Min mann sa til legen at han kunne ha trekk på det. Da sa legen etter en del splrsmål at det hadde hn neppe siden han var så ydmyk å foreslå det (?!)

Så hadde legen spurt om han følte han eide byen vår. Nei sa min mann. Ol. Da har du ikke bi polar 2 sa legen. Skaff dere rådgivning i stede hvor dere jobber med teamarbeidet sa legen.

 

Ligger bare her i sengen og har lyst å grine. Men har ikke flere tårer igjen. Den videre samtalen med mannen var ikke kjekk heller. All selvinnsikt og litt forståelse er blåst bort.

 

Anonym poster: cd3b409866fb2e793a2dde756a1c0d72

[Anonym bruker]

Familievernkontor arrangerer ofte sinnemestringskurs, alene eller i grupper

 

Anonym poster: d62241881473c1c7a89dc296d2e80f52

[Hannepålandet]

Så leit! Håper dere finner ut av det.

[Cinnamon4]

Du er helt sikker på at fastlegen har avlsuttet saken, at det ikke er mannen din? Min bipolare samboer har løyet masse ofr meg tidlig i fasen, før han skjønte at det var bipolaren som hadde tatt grep.

 

Jeg har ikke mange råd til deg, når mannen din ikke har selvinnsikt på dette området. Du har allerede kjempet lenge minnes jeg fra ditt forrige innlegg om å få ham til å utredes. Du er allerede utslitt.

 

Jeg har to alternativer; Bli, prøv å gjøre det beste ut av livet, søk støtte og få deg en ventil et annet sted (venner, familie, et egnet forum på nett etc) og prøv å overlev inntil ting kanskje snur.

 

Gi ham et valg; be fastlegen om henvisning til psykolog/psykiater allikevel, ellers går det så lenge det går og samlivet ryker.

 

Jeg fikk et råd av akutteam en gang det var veldig tøft her, også i starten; "du må selv vurdere hva du orker å leve med, hva du vil utsette ungene for. Ting tar tid og medisinering betyr ikke at mannen blir "feilfri".

 

Jeg har tatt et valg, jeg blir til han er utredet og mediisnert og virker stabil på medikamenter. Er noen av personlighetstrekkene som er et problem fremdeles tilstede da er de hans personlighet ikke psykdom og da må jeg tenke annerledes...

 

Ønsker deg lykke til. Vet hvor jævlig det er for deg. Du trenger absolutt noen som du kan snakke med, som vet hvordan det føles. Du må ha en ventil. Bruk gjerne meg, send meg PM hvis du vil, jeg skal ikke belære eller fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg kan lytte og fortelle hva jeg har hatt/har og la deg tømme eder og galle ut Det hjelper.

 

Synes du skal ta dette med henvisning opp med mannen din på en god dag, på en dårlig dag er det liten vits.

Familievernkontor er også et tips, ja. Der kan du si hva du føler, tenker og mener og du vil ha en tredjeperson tilstede som hører dg og mannen vil kanskje også høre på en annen måte. Familievernkontoret kan være et springbrett videre innen psykiatrien.

 

Stor klem til deg, ikke la deg knekke!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar. Setter stor pris på det.

Føler meg så utrolig aleine om dette.

Mannen min har bare støtvis selvinnsikt så han får ikke lagt alt på bordet. Slik han forteller det så fremstår han bare som en sint mann av og til. Hvem er ikke det?

Mannen min mener at det er min skyld at han blir sint. Så i tillegg til å bli utsatt for raseriutbrudd må jeg ta på meg skylden for at de kommer.

Mye av problematikken til min mann utenom sinne er at han har en bryter for selvinnsikt og empati som går helt av i perioder. Han forstår overhode ikke at hans handlinger og ord sårer meg og har kun evne til å ta vare på seg selv i slike perioder. Da er han offer og mener at min innblanding i en del saker samt mine skuffelser er et bevis på at jeg er ute etter han og har i mot hele han. Han har rett og slett litt forfølgelsesparanoia.

Men alt blir som å stange i en vegg når han utad er mr perfect. Fyren kunne ha vært politiker

Er så lei meg for at vi er tilbake til et nullpunkt. Lei meg for at situasjonen ikke ble tatt på alvor i helsevesenet. Og lei meg for samtalen jeg hadde med min mann i går hvor han la ut om hvordan ligne omtrent skrøt over han for han var så ydmyk å komme der å søke hjelp og legge modig fram sine feil etter påtrykk fra en "vanskelig" kone der hjemme. Legen stusset også på hvorfor min mann ikke ble sint på kollegaer og venner. Bare hjemme. Blæh!

Jeg er egentlig ikke så opptatt av at han skal få den eller den diagnosen. Men mannen må få hjelp ellers klarer jeg ikke mer.

Jeg skal ikke gi opp helt ennå. Skal følge rådene her.

Men innser at kampen om å bli trodd blir tung da problemet er temmelig skjult for andre enn svært nære relasjoner og at mannen vingler mellom på gode dager å ta i mot hjelp og på dårlige dager være bare en litt sint mann og nokså feilfri.

 

Beklager mye feil. Er på telefon.

 

Hi

 

Anonym poster: cd3b409866fb2e793a2dde756a1c0d72

[magica fra tryll]

Jeg kjenner igjen endel av det du forteller. Min erfaring er at mannen selv må erkjenne problemet. Min mann har også en helt perfekt og empatisk fremtoning utad. Hjemme har det vært akkurat som du beskriver. Men ikke så mye nå lenger, da mannen selv ser at det er usunt og ikke ønsker å være sånn. Jeg vet at han hadde snakket de fleste i helsevesenet trill rundt, da han jobber innenfor systemet selv. Det er et paradoks. Vi har ikke satt noen "diagnose" på det, da vi mener det handler om bevissthet og innsikt i egen adferd og egne mønster...Og at det faktisk er mulig for han selv å endre det. Men han er spesielt opptatt av personlig utvikling og psykologi. Det er også jobben hans;) Det har vært en lang vei og mye jobb. Vi har vært sammen i 17 år. Jeg har full forståelse for din fortvilelse:(

[Anonym bruker]

Du må være med ham til legen.

 

Og om legen er så idiot som det kan høres ut i din manns versjon, vil det være naturlig at dere kontakter Alternativ til Vold om det eksisterer i nærheten. Eventuelt Ressurssenter for menn om dere holder til i noenlunde nærhet til Oslo.

 

Anonym poster: e3e4046c8e7808dc587059b6ebc21876

[Anonym bruker]

Ja må si jeg ble skuffet over legen. Tror han ble litt imponert over at min mann har klart seg så bra økonomisk og virker så oppegående.

Jeg sa jeg ville bli med mannen min til kegen. Men det var helt uaktuelt. Han er vettskremt for alt som kan myndiggjøre meg og umyndiggjøre han. Han sier ofte i sinne at jeg oppfører meg som en mor. Og reflekterer ikke et sekund over at han i blant er ca like moden følelsesmessige som en 4-åring til tider :-/

Skal Google de forslagene. Bor dessverre ikke i Oslo. Men i en by.

 

Hi

 

Anonym poster: cd3b409866fb2e793a2dde756a1c0d72

[Anonym bruker]

Da min (nå ex) mann fikk beksjed av meg at enten søkte han hjelp for sinne problemene sine eller så fikk vi avslutte for jeg måtte beskytte meg selv og ikke minst barna.

Han var ikke fysisk voldelig mot oss men det gikk utover ting, det kom en del ut av munnen hans som barna aldri skulle høre en far si også videre og det var rett og slett uaktuelt å la barna leve slik lengre for største var blitt redd for å gjøre eller si noe når pappa var hjemme, selv når han var i godt humør fordi hun viste at hver minste ting kunne snu det rundt.

 

Mannen min fortalte at han hadde gått til legen, legen sa ditten og legen sa datten. Jeg ble irritert på den hersens legen som kom med slike ting og ikke forsto alvoret og mannen min ville selvsagt ikke at jeg skulle være med for det var for dumt og flaut å måtte ha med seg sin kone til legen. Han var da en voksen mann.

 

Det viste seg at joda han var hos legen, men for noen andre (fysiske) ting han slet med og hadde aldri tatt opp det problemet han fortalte meg at han fikk time for nemlig sinne.

Og alt han fortalte at legen hadde sagt var jo ikke sant, for legen kunne jo ikke si noe som helst om et problem han ikke visste om.

 

 

Så mitt spørsmål er : er du sikker på at han faktisk har vært hos legen, om han har tatt opp det faktiske problemet med legen, og at legen har sagt det din mann forteller at han har sagt?

 

Og du det er ikke så uvanlige at de som sliter med ting kan være "perfekte" utad.

Hvor mange psykopater finnes det ikke som alle rundt om på utsiden tror er fantastiske mennesker?

Jeg sier ikke at mannen din er en psykopat men sier det fordi disse menneskene har en "diagnose" som skulle tilsi at det skulle lyse lang vei av dem at det er noe galt.

Tenk på at det er en del massemordere rundt om i verden og i tiden som faktisk var ekstremt godt likt og sett opp til for den rollen de spilte ute i verden, ingen visste hva de gjorde når ingen så dem.

Samme med saker som dukker opp der godt likte mennesker, med godt betalte jobber også videre har misbrukt haugevis med barn. og ingen kunne tro det om dem før den dagen sannheten kom for en dag.

 

Så det er ikke så rart at din mann klarer å bli veldig godt likt av sine kollegaer og andre rundt seg og holde seg rolig der men ikke klarer det i det private

 

Anonym poster: 8fd8cc689f379de7f5677374a5dd07d3