Hvorfor er det så tabu med spontanaborter?

[Anonym bruker]

Har nylig opplevd å mistet og legen min sa at det var kjempe normalt. Hun sa at nesten alle kvinner opplever det en eller annen gang i livet sitt.

Men jeg har aldri snakke med noen som har opplevd det, hvorfor snakker vi ikke om aborter? Er det tabu?

 

Selv er jeg utrolig lei meg og deppa og føler for å prate med noen, men jeg får meg bare ikke til å gjøre det. Bare for å lette på verste trykket har jeg fortalt min mor at jeg har vært innlagt på sykehuset, men jeg løy om årsaken. Bare for å få trøst og omtanke...

 

 

Anonym poster: 55c04f2163545655d6aa6fb0fd34d928

[Anonym bruker]

Er det så tabu da?

 

Det er vel omtrent 1/4 del av alle førstegangsgravide som mister i spontanabort, mener jeg å ha lest, så ganske vanlig er det i alle fall, men det er vel ikke noe man vanligvis buser ut med i alle sosiale settinger.

Du kan nok helt sikkert dele det med både venninner og moren din - Det kan godt være de har lignende erfaringer selv.

 

En god venninne ringte meg om akkurat det samme nå nylig. Hun hadde bare behov for å snakke, og da lyttet jeg som best jeg kunne.

 

 

 

Anonym poster: 9134c5b9312a207a658c79929e4ab0b2

[Anonym bruker]

Kanskje fordi mange ikke engang vet at de mister. SA eller stor mens? Mange vet ikke engang at de er gravide og tror det er en litt større mens enn normalt.

 

Tabu er det vel ikke akkurat? Litt som å ikke få til å amme. Ingen liker å innrømme at man ikke helt fungerer slik man skal.

 

Hilsen flaskemamma

 

Anonym poster: bbe884c0302531411f29f4f8fe3030a7

[Nyttårs barn]

Jeg synes du skal fortelle moren din hva som har skjedd HI, så kan du få litt støtte.

Kanskje grunnen til at vi ikke snakker om dette er frykten for at det skal skje med oss selv. At det blir mer virkelig hvis man prater om det.

[HeltLykkelig ♥♥]

Tror ikke det er tabu.. Men det er vel sliksim med mange andre ting at man føler man ikke vil "plage" folk med sine problemer.

 

Har selv mistet før og har heller ikke gått og sagt det til alle.. Men sagt til de som har spurt eller om det er kommet inn på temaet.

 

Men føler du for å snakke med noen så må du gjøre det! Det er vonde følelsernå gå og bære på. Kan du ikke snakke med moren din da?

[det er berre mordi]

Kanskje fordi mange ikke engang vet at de mister. SA eller stor mens? Mange vet ikke engang at de er gravide og tror det er en litt større mens enn normalt.

 

Tabu er det vel ikke akkurat? Litt som å ikke få til å amme. Ingen liker å innrømme at man ikke helt fungerer slik man skal.

 

Hilsen flaskemamma

 

Anonym poster: bbe884c0302531411f29f4f8fe3030a7

 

Man fungerer vel slik man skal, selv om man både har ammeflasker og spontanaborter..

 

Mange vil kanskje slite med selvbebreidelse etter en spontanabort? (Selv om det ikke er noe man kan bebreides for?). Og forteller det bare til sine nærmeste.

[Anonym bruker]

Jeg forstår det heller ikke. Kanskje folk ikke har lyst til eller er redd for å forholde seg til andres smerte, jeg vet ikke. Og en annen ting er at det fra gammelt av jo var så viktig å føre slekten videre, måtte skaffe en gutt osv. og at det kunne være farlig å innrømme at man ikke var i stand til å "videreføre slekten" og skaffe arvinger. Kan jo være noe sånt som henger i oss også selv om det i så fall er mer arv og ubevisst. Det var jo alltid kvinnens "feil" om hun ikke greide å bære frem et barn... uansett årsaken, liksom. Dermed tror jeg også at abort var mye skambelagt og at man derfor også ventet til de gylne tre første månedene var over slik at man skulle slippe å si noe hvis det skulle gå galt. At det gjerne ikke er noens feil spilte liksom ikke noen rolle den gangen...

 

Jeg føler veldig med deg! Jeg opplevde det samme i fjor selv. Veldig tidlig riktignok, faktisk så tidlig at jeg ikke hadde rukket å si det til noen fordi jeg først ville fortelle han som var pappaen, men som var borte. Selv om det var så tidlig så ble det en sorg for meg. Og siden ingen visste så ble det verre. Men jeg fortalte det likevel etter hvert til flere, nettopp fordi jeg ikke forstår hvorfor man skal gå rundt med en slik sorg alene. Når man forteller om det så får man jo nesten alltid høre at de har opplevd det selv eller at noen nær dem har gjort det...

Har du noen god venninne du kan prate med? Håper du har en eller flere som du føler at du kan prate med. Selv om det er skummelt så si det, så er det godt også, i hvert fall etterpå. Da føler man seg ikke så alene. I hvert fall følte jeg det slik.

 

Gir deg bare en stor klem og sier at du skal vite at du ikke er alene - finn noen å prate med, det vil gjøre deg godt. Om du ikke har nære venninner som du greier å prate med så kontakt legen din, helsestasjon eller lignende.

 

Klem <3

 

Anonym poster: a89522988bdc50cb7e09cc46ed21afca

[Anonym bruker]

Jeg har mistet endel ganger, 9 ganger så vidt jeg vet. Kan ha mistet flere ganger uten at jeg vet det, de fleste er så tidlig at om ikke graviditetssymptomene som ømme pupper osv hadde meldt seg slik at jeg tok en test hadde jeg ikke vist det.

 

Men jeg har vært åpen på det, og når jeg sa det til familie så viste det seg at jeg var ikke den eneste som har mistet mange ganger. Det var først da min mor skjønte hvorfor ikke min farmor var veldig overbegeistret de gangene hun sa hun var gravid. For da fikk vi høre at hun hadde hatt sa noen ganger, den enegangen sent også.

 

Jeg personlig syns ikke det er tabu, men nå sier jeg det ikke bare for å si det til folk heller. Men kommer emnet opp så gjør det meg ingen ting å si at je hatt flere.

 

Anonym poster: fe38400305436efb176d0ea2d42e2375

[soleia]

Veit ikkje om det er så veldig tabu. Eg har fortalt det til ein god del i ettertid, meir som ein opplysning når det har vore naturleg. Men då det skjedde meg fortalde eg det berre til nokre få, sidan eg ikkje orka/hadde lyst til å snakke med alle og ein kvar om det, og takle korleis dei evt ville reagere.

[Gjest Kira bjeffer julen inn]

Jeg har aldri opplevd det som tabu. Jeg har mistet to ganger, og vært åpen om det til både venner, nærmeste familie og noen på jobben. Vet også om mange andre som har mistet, blant annet min mor og flere gode venninner.

[Gjest Julemusa83]

Tror det er mer det at det er så vanlig at folk føler det burde være en bagatell. Særlig i vår tid der 40% av alle kvinner i løpet av livet vil ha tatt prov abort.

Kjente veldig på det når jeg mistet at alle var litt sånt skjer.

Trur de som aldri har opplevd det ikke skjønner hvor vondt det er å miste når man er gravid og gleder seg til baby.

Og når folk føler de bare blir avfeid så blir terskelen for å betro seg høyere.

 

Kondolerer med tapet ta deg tid til å sørge. Betro deg til en god vennine som ikke er typen til å ta lett på ting.

Og lykke til videre.

[Søskendrøm<3]

Det er et sårt tema, så det er kanskje derfor... Har hatt en SA selv, og jeg valgte å ikke si noe. Men fikk selvfølgelig en liten knekk. Jeg synes du bør prate om det med en god venn om du føler for det:-) En liten trøst er at kroppen din har bevist at du kan få barn, og at den ordner opp selv, når noe er galt! Lykke til videre <3

[Gjest Trulte med to små]

Samme hvor tabu i noen øyne det er og samme hvor vanlig det er for kvinner og oppleve en spontanabort, kan det ALDRI ta bort sorgen det kan være for mange å oppleve!

Jeg har valgt å være åpne med mine to SA da "alle" vet at vi har vært prøvere gjennom 8 år.

At ikke alle orker å snakke om det er en ting, men det å føle seg komplett mislykket som kvinne osv har jeg følt på i åresvis siden vi har stevd så med å bli gravide. Vi har vært åpne med dette også, da jeg tenker det kan hjelpe andre som sliter og det er godt å dele opp og nedturer med familie og venner.

Mange går med en sorg som de aldri har fått bearbeidet og de bestemte jeg meg for at jeg ikke ville utsette meg for.

Nå er lykken her og jeg er 9+2 på vei og jeg er så lykkelig over å endelig ha klart det! <3

Et lite julemirakel er det som klorte seg fast da jeg blødde og som fremdeles var i magen selv om en lege sa jeg hadde mistet!

Vår lille skatt som er så høyt ønsket og høyt elsket!

[Gjest Trulte med to små]

Har nylig opplevd å mistet og legen min sa at det var kjempe normalt. Hun sa at nesten alle kvinner opplever det en eller annen gang i livet sitt.

Men jeg har aldri snakke med noen som har opplevd det, hvorfor snakker vi ikke om aborter? Er det tabu?

 

Selv er jeg utrolig lei meg og deppa og føler for å prate med noen, men jeg får meg bare ikke til å gjøre det. Bare for å lette på verste trykket har jeg fortalt min mor at jeg har vært innlagt på sykehuset, men jeg løy om årsaken. Bare for å få trøst og omtanke...

 

 

Anonym poster: 55c04f2163545655d6aa6fb0fd34d928

 

Jeg sender deg en god klem og vet hvor vondt det er å miste!

Håper du finner noen gode å snakke med. Det er viktig å bli tatt på alvor og bli lyttet til.

Håper du lykkes snart igjen!

Aldri gi opp håpet! <3

[Anonym bruker]

Trodde ikke det var så tabu. Kjenner mange som har mistet flere ganger, og alle er åpne om det. Ikke er de nære venninner heller.

 

Det som irriterer meg, er at man liksom skal ta så lett på det. Jaja, det var jo bare helt i starten. Bare glem det og gå videre i livet. For min del har det vært (drømmen om) barna mine, og sorgen er stor selv om det er tidlig i svangerskapet.

 

Anonym poster: 3b52d07a8cb9944dc3e399c56682a5dc

[TPK]

De fleste har vel mistet besteforeldre/oldeforeldre eller andre nære, og det er jo ikke så vanlig å snakke om det heller sånn til daglig! Det er et veldig sårt tema, og selvsagt veldig trist for de som opplever det. Det kan være vanskelig for andre å vite hvordan man skal forholde seg til mennesker i sorg.

[Anonym bruker]

Jeg følte ikke det var tabu da jeg hadde en tidlig SA i sommer.

 

det er ingen hemmelighet, så jeg har pratet med både familie og gode venner om det, men det føles ikke helt naturlig å ta det opp med venner som ikke er så nære. jeg har liksom ikke noe behov for å ta det opp.

 

Fikk snakket om det jeg hadde behov for med de nærmeste.

 

 

 

Anonym poster: 9cebb1f1975a7bd8fe43ef84c49235f5

[storm i et vannglass]

Jeg følte også det på en måte var tabu da jeg mistet tidligere i høst. Ønsket først ikke at noen skulle få vite det, men fant etterhvert ut at jeg måtte snakke med noen. Viste seg at min svigermor hadde mistet selv og at det var godt å prate med henne om det.

 

Tror som flere her har nevnt at det er sine egne taker, kanskje skyldfølelse som gjør det vanskelig å prate om- der av tabu.

 

Selv om det er tidlig i svangerskapet, og mange kvinner opplever det- så er det både en fysisk og psyisk belastning. man har så mange tanker, følelser og ser for seg hvordan det blir med et nytt liv. Det tar tid å få det på avstand.

Sender deg en stor klem

[LillaGorilla♥♥]

Jeg opplever det ikke som tabu i min omgangskrets. Altså, det er ikke noe man utbroderer uten videre til Gud og hvermann, men man snakker med de man er nær på en eller annen måte om dette.

 

Men jeg er ganske åpen av meg da, og når man kommer inn på temaet legger jeg ikke skjul på at jeg selv har mistet 3 ganger, hvorav en MA i uke 14 som var både dramatisk og traumatisk.

Og jeg tror faktisk man får igjen det man gir, altså at om man selv er åpen om slikt, så er mange åpen tilbake.

Vi er hvertfall veldig mange i min vennekrets og familie som har mistet, og flere av oss snakker om det. Men det har nok noe med at vi føler vi har noe felles i akkurat det.

[Anonym bruker]

Jeg opplever det heller ikke som tabu.

 

Det er jo ikke noe man snakker med gud og hvermann om, og det er gjerne ikke et naturlig samtaleemne på en fest, men med venner og familie føler jeg da ikke det er noe tabu.

 

Jeg lurer litt på hva slags forhold du har til mammaen din jeg når du kan fortelle henne at du har vært på sykehus men ikke hvorfor du har vært der... Når jeg har vært gravid har da mamma vært en av de første som har fått vite det, og om det har vært noe har det omtrent vært henne jeg har ringt før jeg har ringt lege. Hun har satt fire barn til verden og mistet to ganger, så hun kan jo være en støtte, trøst og hjelp i de fleste situasjoner. Har du ikke snakket om slike ting med mammaen din i det hele tatt?

 

Jeg snakker helt åpent om slikt med mammaen min, søsteren min og noen nære venninner, vi kvinner må jo stå sammen, støtte og trøste hverandre når vi trenger det!

 

Broren min og samboeren mistet akkurat sin lille i en MA, og det vet hele familien om, vi føler med dem og skjønner godt at de sørger. Selv om man vet at det er kvinnekroppens måte å rydde opp på når fosteret ikke er levedyktig er det en stor sorg, drømmen om akkurat dette barnet, gleden ved å være gravid, forventningene til fremtiden osv blir jo revet i stykker når det viser seg at barnet ikke kan leve opp. Da må det være lov å sørge, og søke trøst hos nærmeste familie.

 

Jeg synes absolutt at du skal fortelle mammaen din hva du har opplevd, alle trenger mammaen sin av og til og selvfølgelig er det ikke så tabu å abortere at man ikke kan fortelle det til mamma. Gå til mamma du, snakk ut, få en klem og litt trøst, det er det mammaer er til for.

 

Sender deg en stor klem.

 

Anonym poster: f000b253a11b4a8d3b197d33591a0eb5