Jenta mi på 8 er så sjenert...

[Anonym bruker]

... Får helt vondt av henne. Det har blitt en del verre den siste tiden, og jeg har så lyst å hjelpe henne med å øke selvtilliten hennes. Hva gjør man? Vi har snakket om kanskje å prøve psykolog eller coach, noen med erfaringer?

 

Anonym poster: 3b5a75e8bd6322c8cf0530dcc0438b60

[Anonym bruker]

Hei! Jeg var også kjempesjenert på den alderen. Faktisk så sjenert at skolen mistenkte incest (forferdelig, for jeg har hatt den beste familien jeg kan tenke meg). Men en ting var f eks å spille rollespill. Det var så forferdelig for meg, og pappa hadde vondt av meg. Han begynte å si at å spille skuespill er så idiotisk, de skulle ikke hatt d på skolen osv. DET hjelper ikke. For når vi skulle opptre foran foreldre på skolen, følte jeg jeg gjorde noe galt i tillegg, og d gjorde vondt verre. Man kan aldr bli bedre om foreldre har negativ innstilling til noe. Mitt tips der: øv hjemme, ros henne for alt hun tør, bygg opp selvtilliten så d holder!!! Barn må bli pushet litt, feilen hjemme for meg var at jeg fikk for mye sympati. Men d er også viktig å kjenne grensene hos eget barn. Når det kommer til skuespill/ foredrag osv, som barn MÅ gjennom, så kan man begynne hjemme uten at man ser hverandre. Det har jeg gjort med min flaue gutt, vi spiller teater (bukkene bruse) i køyesengen. Da ser vi ikke hverandre, men jeg kan rose han opp i skyene til han tør å spille vanlig med meg. Så foran pappan osv. Et steg av gangen, for å gi dem trygghet og at de skal ha det komfortabelt mens de dyttes ut av den trygge bobla si. Spør henne om hva hun synes er flaut, finn kreative måter å ta tak i det hjemme på. Vis full forståelse for hvordan hun har det og føler ting, men kom med eksempler på hvordan man takler det. og øv på det hjemme med de aller nærmeste!! Det er så vondt å være sjenert... Så gjør d du kan for å bygge henne opp! Noe tilbaketrukken, rolig og stille er bare veldig sjarmerende. Men til en viss grense, jenta skal jo ha det godt med seg selv. Ros henne for den hun er, og hjelp henne ut av skallet og til å utvikle seg hilsen en som måtte klare d selv i voksen alder, og d gikk d også, men d hadde vært så mye bedre å vært litt tøffere som liten! lykke til!

 

Anonym poster: 4e7e3b46bdf794cd316e376c7d03f2c7

[Anonym bruker]

Ta en ptat med henne, i bilen er veldig lurt for da ser dere ikke på hverandre. Det kan hende det kommer en grunn til dette, ikke bare at hun ikke vet. Da har du litt mer å gå utifra når du skal hjelpe henne.

 

Selv var jeg veldig sjenert som barn, og jeg er glad mine foreldre ikke puchet meg. De støttet meg og backet meg opp, alltid. Men de var veldig klare på at jeg måtte gi en grunn til hvorfor jeg ikke torde ditt og datt. På den måten pratet de med meg, noen ganger kom vi frem til kompromier slik at jeg torde alikavel mens andrer ganger torde jeg bare ikke og det var helt greit.

Jeg har en mor som absolutt ikke er sjenert, så for henne var det også vanskelig å vite hvordan jeg følte det. Så det å gi en grunn til hvorfor, gav henne ett større innblikk i hvordan jeg hadde det.

Husker vi alltid hadde skuespill på skolen, det syns jeg var helt greit så lenge jeg ikke sto alene på scenen. Stikke meg for mye frem syns jeg var helt grusomt, og enda værre om alle bare så på meg. Og jeg har hatt flinke lærere som ikke har presset meg for mye,men gitt meg små utfordringer hele tiden. Så jeg har hatt hovedrolle noen ganger, og det syns jeg var kjempe gøy. Men som sagt ville jeg aldri være alene, og det har jeg heller ikke vært. Også har jeg hatt familie som alltid har stått på sidelinjen, ikke heiet og ropt for det vet de jeg ikke liker. Men de har vært der, de har gitt meg ros og oppmuntring.

Sakte men sikkert har jeg blitt mindre sjenert, jeg er det enda men ikke så ille som jeg var. Men under min sjenerthet i barndommen så var jeg selvsikker og sterk. Var det ting jeg mente jeg måtte sloss for med nebb og klør gjorde jeg det, da kunne jeg stikke meg frem. Husker på barneskolen noen banket ett annet barn, ingen andre som torde å gjøre noe eller siifra til en lærer. Jeg brøytet meg vei, skilte de og jeg trordet kom veldig mange gloser fra meg. For mamma minner meg veldig ofte på at hun fikk tlf fra rektor, som nesten var i sjokk. Jeg som aldri sa ett ord nesten på skolen og nesten ikke syntes, hadde stoppet en slosskamp og sjelt ut de andre ungene. Hun skulle bare advare om at jeg muligens hadde noen blåmerker. Og at hun nesten var i sjokk, for det var ikke slik jeg pleide å være.

 

Jeg har en ni åring i hus som er ganske sjenert hun også, ikke så ille som jeg var. Hun vil helst gjemme seg i mengden. Så jeg ble veldig overrasket når hun sa hun ville starte i korps, korpset hun ville starte i er det korpset alle titter på når det går i byen. Men hun startet, og har blomstret opp. Går rakrygget på 17mai, men spille solo på øvelser nekter hun plent. Såvidt hun vil gå på øvelse når de har ene timer. For hun trives i mengden med alle de andre, mens å bare høre seg selv er kjempe skummelt. Øve gjør hun heller ikke nær andre er hjemme. Vi må enten gå ut, eller være i en annen etasje med høy musikk.

Lærene på skolen sier ofte at hun forsvinner veldig inn i mengden, det kan gå dager og uker uten at de hører hun prate. Men hun er den som påtar seg oppgaver som andre ikke tørr,hun er også den som kan skille gjenger som krangler. Så lærene presser henne ikke, men de har funnet ut st å utfordrene henne så tørr hun stikke seg litt frem. "Jeg vedder på at du ikke tørr å gjøre ditt eller datt" Da kommer hun stolt som en kråke hjem, for læren tror ikke hun tørr å gjøre ditt eller datt, men det skal hun motbevise. Så hun har spilt solo for klassen, hun har hatt ansvar for aktivitetsdag på skolen og ganske mye. Og dette er igrunn bare pga at lærerene har funnet en måte de kan utfordre henne på. Jeg og de vet at hun sier ifra om hun ikke ønsker det selv eller ikke tørr, men konkuranseinstinktet hennes er ganske så stort så blir hun utfordret skal hun klare det.

 

Så prat med barnet ditt og prøv å finne ting du kan hjelpe henne på. Evt måter du kan utfordre henne med. Om det er å vedde med ungen eller å bruke gulrøtter for å få barnet til å ta s steg utenfor komfort sonen deres. Ikke forvent at barnet plutselig skal slutte å være sjenert. Og det er viktig at barnet føler seg forstått, ikke blir presset til å ikke være seg selv osv.

 

Anonym poster: 40c4e900fe191b10f673b6d83f926e0f

[Anonym bruker]

Sjenert eller bare stille?

 

Jeg har et barn som ikke er sjenert, men i nye settinger eller når det er noe nytt, tar hun på seg observartørrollen. Hun vil først se an ting. Var sånn selv helt til jeg kom litt opp i tenårene. Etter å ha sjekket ut forholdene litt, så er min datter helt med - det samme gjalt for meg.

 

Tror det er viktig å utfordre i forhold til nye settinger. Teaterskole kan være en fin ting. Da kan hun spille en rolle i stedet for å "være seg selv" og det skaper selvtillit.

 

Husk også at din væremåte er rollemodell for henne!

 

Anonym poster: a704d078e40146679f4776cb9948240b