Hvis din sønn voldtok og drepte et annet menneske...

[Gjest Julia1984]

...ville du brutt all kontakt med han?

 

Mitt svar er enkelt: NEI, det ville jeg ikke. Han er min sønn uansett hva han hadde gjort. Jeg vil alltid elske han og støtte han. Selvfølgelig ikke støtte det han har gjort, ta sterk avstand fra det - men vise at jeg er der or ha.

 

Hadde bare denne noe pesielle diskusjonen med noen andre i dag og svarene var litt forskjellige.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Mitt svar er det samme som ditt svar/ditt syn.

Ville IKKE brutt kontakten.

 

MEN: jeg kan aldri garantere at det faktisk vil skje om jeg (gud forby) skulle kommet opp i en så grusom situasjon. Kanskje jeg virkelig føler så stor avsky, at jeg ikke klarer og kanskje trenger tid på meg? Jeg vet ikke.

 

Men å se barnet mitt i øynene med stolthet - slik jeg gjør nå og vil fortsette å gjøre i årene fremover - det ville jeg ikke gjort.

Og jeg regner med også barnet mitt ville mistet gnisten i øynene, når han ser at hans egen mor ikke er stolt av han mer.

 

Kunne ikke klart å fått det samme forholdet igjen, tror jeg - men jeg er uansett mammaen hans. Men det ville ikke blitt det samme. Det er jeg sikker på!!

[Toocute]

Jeg ville forsatt vært like glad i han. Han er jo lille gutten min som er laget av mitt kjøtt og blod. Skuffet ville jeg vært og ikke minst så hadde jeg ikke støttet det.

[Anonym bruker]

Det tror jeg spørs litt. Jeg innbiller meg at det ofte et disfunksjonelle folk som kan finne på noe slik og at han muligens allerede da hadde plaget livet av oss andre... Man må tross alt ta hensyn til seg selv og hans søsken -også. Dessuten kan det være barnebarn i familien jeg hadde vært mer opptatt av å beskytte enn å ta vare på en voksen voldtektsmann! Den får jeg ta om den kommer!

 

Anonym poster: eda98710bcb2783e4cb9631d07db5238

[Anonym bruker]

Det tror jeg spørs litt. Jeg innbiller meg at det ofte et disfunksjonelle folk som kan finne på noe slik og at han muligens allerede da hadde plaget livet av oss andre... Man må tross alt ta hensyn til seg selv og hans søsken -også. Dessuten kan det være barnebarn i familien jeg hadde vært mer opptatt av å beskytte enn å ta vare på en voksen voldtektsmann! Den får jeg ta om den kommer!

 

Anonym poster: eda98710bcb2783e4cb9631d07db5238

 

Huff....

 

Anonym poster: 895ef256ab8af7f0d5164ad8cd75bc3e

[Anonym bruker]

Den tanken har jeg også tenkt, faktisk. I forbindelse med rettsaker i triste tilfeller tidligere. Hvor "hele verden" hater gjerningsmannen, og med god grunn. Har på en måte vært en slags trøst i å tenke at i det minste har han kanskje fortsatt en mor som bryr seg om han og er der for han. På en måte mener jeg det er jobben til en mor: For det første selvfølgelig å oppdra barnet sitt til å ALDRI gjøre noe slikt, men samtidig også alltid være der for barnet sitt- uansett.

 

Det triste er at mange som gjør slike ting har manglet nettopp dette gjennom store deler av oppveksten: En mor som bryr seg og stiller opp for barnet sitt...

 

Anonym poster: 78f0be3f32b5e4bd7dd37a028d8a0ccd

[Anonym bruker]

Hadde bedreidet meg selv, og lett etter feil i MIN oppdragelse av gutten. Men aldri slått hånden av ham...Hvis jeg ikke FØR den tid hadde opplevd at han sakte men sikkert viste tegn til en eller annen sykdom/genetisk lidelse som gjør ham "Ond" rett og slett...Hadde vel ikke brutt all kontakt uansett,- men hadde nok blitt et "kjølig" forhold, da jeg antar han i slikt tilfelle ville vært temmelig avstumpet følelsesmessig og at hverken min eller andres kjærlighet ville gått inn på ham eller hjulpet ham på noen måte uansett.

 

Men tror det må bære noe alvorlig bak om min godgutt skal ende opp som morder og voldtektsmann. For det har sikkert ingen sagt før

 

Anonym poster: 92097f872ed24e78de8f641622bab3ad

[Anonym bruker]

Kanskje fælt, men jeg ville vært der for han og elsket han, så fremst det ikke var et søsken som var offeret. Det hadde jeg ikke klart.

 

Anonym poster: 28cbddbd4d2636931440d5eb0c77edc8

[Gjest ronja røverdatter]

Uff, det håper jeg inderlig at jeg aldri trenger å ta stilling til. Men jeg tror nok at jeg som mor ville vært der uansett og antageligvis sett min lille gutt i denne personen som har gjort en monsterugjerning.

 

Men helg sikker tror jeg ikke man kan være før man er midt oppi det.

[Gjest Sekretøsa]

Det kan jeg ikke svare på. Og forhåpentligvis trenger jeg aldri å gjøre det heller....huff:(

[Anonym bruker]

Han hadde fremdeles vært min sønn. Hadde opprettholdt kontakten.

 

Anonym poster: bb9ee856a26be9e4888c6f4fef59abf6

[Mamma`n til Will& Ailo]

Ja,det tror jeg jeg hadde gjort spesielt om det hadde vært et barn.

[Anonym bruker]

Det tror jeg spørs litt. Jeg innbiller meg at det ofte et disfunksjonelle folk som kan finne på noe slik og at han muligens allerede da hadde plaget livet av oss andre... Man må tross alt ta hensyn til seg selv og hans søsken -også. Dessuten kan det være barnebarn i familien jeg hadde vært mer opptatt av å beskytte enn å ta vare på en voksen voldtektsmann! Den får jeg ta om den kommer!

 

Anonym poster: eda98710bcb2783e4cb9631d07db5238

 

Huff....

 

Anonym poster: 895ef256ab8af7f0d5164ad8cd75bc3e

Huff, hva da?

 

Anonym poster: eda98710bcb2783e4cb9631d07db5238

[LittLykkelig]

Hadde prøvd å finne ut hva som gikk galt med sønnen min. Ville ikke snudd ryggen til han, men ville heller ikke støttet handlingen eller prøvd å få han løslatt! Hadde nok sagt akkurat hva jeg mente og samtidig prøvd å "fikse" denne gutten min som tydeligvis hadde blitt ødelagt et sted på veien.. Men tror ikke det hadde vært lett.

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt FLY forbanna. Min egen sønn gjøre noe så ondskapsfullt? Hadde nok blitt et helvete i begynnelsen, men etterhvert er ikke så lett å si. Vanskelig spm. Huff. Håper jeg slipper å oppleve noe sånt

 

Anonym poster: 4c768e4f15b919d3fcd9dedb6b1da81a

[LittLykkelig]

Når det gjelder Hilda-saken, så er det så voldsomt graverende handling at han gutten må ha vært sinnsyk. Det må ha skjedd noe fryktelig med han i hans liv tenker nå jeg. Grusomt!

[Anonym bruker]

Ingen her kan vite hvordan de hadde reagert om dette hendte deres barn...det er jo umulig å vite hvordan en ville reagert på noe sånt.

 

Anonym poster: 83774dde76205d7e0421244887d2e5dc

[Anonym bruker]

Voldtatt og drept, så tror jeg ikke lenger jeg hadde klart å tenke på den tingen som min sønn

 

Men voldtektsdom, så vet jeg ikke. Daterape er noe helt annet enn overfallsvoldtekt.

 

Og drap, vel, det kommer an på omstendighetene. Men type banke opp en person, voldta på sadistisk vis og drepe hadde jeg faktisk slått hånden av ham. Om jeg var 100 % sikker på at det var sant. Kan ikke se for meg at det skulle være sant, så en dom i seg selv er ikke sikkert at ville overbevist meg.

 

Anonym poster: b8c6374ef1ae9518fd178cad7684c3c6

[Anonym bruker]

...og la meg legge til, tatt livet av meg selv for å ha satt til verden og oppdratt et slikt monster. Om det var genene mine eller oppdragelsen min som var grunnen ville jeg uansett aldri kunne levd med det.

 

Anonym poster: b8c6374ef1ae9518fd178cad7684c3c6

[Anonym bruker]

Jeg klarer faktisk ikke å svare på hva jeg hadde gjort. Hvis min sønn hadde drept og voldtatt noen, som feks. i os saken, så tror jeg faktisk ikke jeg lenger hadde klart å se på han som min sønn..

 

Men, som sagt, jeg vet ikke. Forholdet hadde ihvertfall ALDRI blitt det samme.

 

Anonym poster: a456d5f6af5c4c843681228da94636f6

[Gjest SprøstektLøk]

Nei, han hadde vært min sønn uansett hva han hadde gjort, og min kjærlighet hadde vært like sterk.

 

 

[LittLykkelig]

Hæ?? Tydelig at noen ikke evner å se objektivt på egne barn. Skjønner plutselig hvorfor mange foreldre ikke klarer å oppdra barna sine. Høres jo ut som det ikke hadde fått noen forandring på forholdet deres! Er oppriktig sjokkert over enkelte svar her. Med hånda på hjertet så tror jeg man må kunne distansere seg og se sitt eget barn med objektive øyne når det trengs. Ellers vil man jo aldri kunne skape trygge rammer og grenser.

[LittLykkelig]

Om min sønn hadde drept noen med kaldt blod og ikke vist noen form for anger eller vilje til behandling, så hadde jeg brutt kontakten tror jeg. Aldri i verden om jeg ville ha elsket han like høyt da. Men for at han skulle gjort noe sånt, så måtte vi/jeg ha gjort et eller annet galt med oppdragelsen. Og da hadde vi neppe vært oppegående nok til å reflektere over det. Æsj det er vanskelig spørsmål, men jeg tror at noe må ha gått galt i livet til disse gjerningsmennene som gjør slikt.

[Gjest SprøstektLøk]

Hæ?? Tydelig at noen ikke evner å se objektivt på egne barn. Skjønner plutselig hvorfor mange foreldre ikke klarer å oppdra barna sine. Høres jo ut som det ikke hadde fått noen forandring på forholdet deres! Er oppriktig sjokkert over enkelte svar her. Med hånda på hjertet så tror jeg man må kunne distansere seg og se sitt eget barn med objektive øyne når det trengs. Ellers vil man jo aldri kunne skape trygge rammer og grenser.

 

Så om det var ditt barn som gjor noe slikt, hadde kjærligheten tatt slutt på dagen?

 

Jeg hadde aldri hjelpt han med noe som angikk den saken, og han hadde aldri fått noe støtte, men å elske han hadde jeg gjort like mye.

[LittLykkelig]

Sorry, ser jeg overreagerte. Nei hadde ikke skrudd av følelsene mine på dagen. Hadde jo først kommet til bunns i hva som lå bak og hvordan han kunne være i stand til noe sånt. Om han var blottet for anger og empati helt plutselig, så kan det være at jeg ikke hadde klart å forholde meg til han. Det blir rett og slett for vanskelig å sette seg inn i. Om han først hadde tatt et slikt skritt kunne han ikke vært den personen jeg trodde han var, og da hadde vel både min kjærlighet og min respekt for han fått en knekk.