Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #1 Skrevet 4. desember 2012 Som nybaktalenemor begynner jeg å kjenne på angsten for å være alene resten av livet. Det var ikke slik jeg trodde livet skulle være. Ikke noe annet enn jobb og unger. Jobb og unger er begge deler hyhhelig og bra det, men jeg trodde jeg skulle dele livet med en jeg er glad i. I stede sitter jeg hjemme alene kveld etter kveld og gjør husarbeid (les: ser på tv). Er det slik livet mitt skal forbli?? Jeg har veninner jeg treffer en gang i blant, sånn akkurat passe ofte, men jeg skulle jo være sammen med mannen jeg elsker(t?). Vi skulle jo gjøre hyggelige ting sammen, både hjemme og utenfor husets fire vegger. Nå er jeg bare meg. Bare meg som er hjemme, bare meg som kan glede meg over barna, bare meg som gjør alt. Bedritne mann som ikke ser verdien av familien. Er det slik det skal være resten av livet? Bare meg? Jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å klare det. Anonym poster: dd83873fa70fcc72e05ccbeecea7fba8
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #2 Skrevet 4. desember 2012 hm...... hvorfor forsvinner avsnittene når innlegg postes? Anonym poster: dd83873fa70fcc72e05ccbeecea7fba8
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #3 Skrevet 4. desember 2012 Det tenkte jeg også. Nå har jeg vært skilt i snart tre år og har hatt kjæreste i to og et halv. Endelig har jeg en å dele livet mitt med som er glad i meg og som setter pris på meg, for det hadde jeg ikke tidligere. Det kommer noen inn i livet ditt etterhvert, det gjør det for de aller fleste, bare man lar noen få sjansen. Stor klem Anonym poster: c5bbcafed8d47f31fc6a5c970fc3258a
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #4 Skrevet 4. desember 2012 Fødseldepresjon. Ta kontakt med fastlege eller helsesøster. Anonym poster: ec8b0ebde5aa0faecc4edd8f2e9ae115
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #5 Skrevet 4. desember 2012 Du er sterk nok jente! Var selv alenemor til to jenter i over to år. BF flyttet flere timer unna. Glad og forelsket hadde han ikke barna på over 6 mnd. og kun en helg i mnd. etter det. Hugser jeg var så sliten, så sliten! Hadde ingen avlastning, og var alltid hjemme etter kl.18.00. Etter litt over to år møtte jeg drømmemannen. Er veldig lykkelig nå, men hugser fortsatt de to tøffe årene godt.... Anonym poster: ae5764ca76561ff6528458bc6f916f87
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #6 Skrevet 4. desember 2012 Careface.... Vær glad du kan få barn og har fått et barn som er velskapt! Anonym poster: 0c206ea137fb41b372238c9bfdc3e255
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #7 Skrevet 4. desember 2012 Det tenkte jeg også. Nå har jeg vært skilt i snart tre år og har hatt kjæreste i to og et halv. Endelig har jeg en å dele livet mitt med som er glad i meg og som setter pris på meg, for det hadde jeg ikke tidligere. Det kommer noen inn i livet ditt etterhvert, det gjør det for de aller fleste, bare man lar noen få sjansen. Stor klem Anonym poster: c5bbcafed8d47f31fc6a5c970fc3258a Akkurat sånn har nok jeg hatt det og. Jeg ser det bedre nå når bruddet har kommet litt på avstand. Først var jeg veldig lei meg for at eksmannen flytte fra oss, men så begynte jeg å forstå hvordan han aldri egentlig har prioritert meg og barna. Hvordan han aldri satte pris på meg og det jeg gjorde for han. Sånn sett like greit å være alene. Men jeg vil så gjerne at noen skal være glad i meg og. Hvor treffer man disse nye hyggelige mennene? Jeg er jo bare hjemme eller på jobb. Er så sjeldent ute på andre ting. Menn som bryr seg om familien sin, har lyst til å gjøre hyggelige ting sammen med familien, som kan gi meg komplimenter og få meg til å føle at noen er glade i meg.Jeg som trodde jeg hadde dette. Men neida, jeg giftet meg med en mann som tydeligvis ikke mente noe av det han sa til meg når han lovet å være sammen med meg til evig tid. Anonym poster: dd83873fa70fcc72e05ccbeecea7fba8
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #8 Skrevet 4. desember 2012 Careface.... Vær glad du kan få barn og har fått et barn som er velskapt! Anonym poster: 0c206ea137fb41b372238c9bfdc3e255 slik som du uttrykker deg er det kanskje bra du ikke kan få barn. sorry at den var litt stygg, men man kan få lov å slite selv om man har fått barn... Anonym poster: 10cac76975bd5a90781271a4e16d17c2
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #9 Skrevet 4. desember 2012 Careface.... Vær glad du kan få barn og har fått et barn som er velskapt! Anonym poster: 0c206ea137fb41b372238c9bfdc3e255 slik som du uttrykker deg er det kanskje bra du ikke kan få barn. sorry at den var litt stygg, men man kan få lov å slite selv om man har fått barn... Anonym poster: 10cac76975bd5a90781271a4e16d17c2 hvordan kan du vite at det er en som er barnløs som har skrevet dette?? Anonym poster: 42102f9976f8592cda5c61a66f0b50b6
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #10 Skrevet 4. desember 2012 Careface.... Vær glad du kan få barn og har fått et barn som er velskapt! Anonym poster: 0c206ea137fb41b372238c9bfdc3e255 Nei vettu hva! Den var drøy. Skjerp deg!!! Anonym poster: 80fc841a7e888b2e8e6187c043ca0b1a
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #11 Skrevet 4. desember 2012 Careface.... Vær glad du kan få barn og har fått et barn som er velskapt! Anonym poster: 0c206ea137fb41b372238c9bfdc3e255 slik som du uttrykker deg er det kanskje bra du ikke kan få barn. sorry at den var litt stygg, men man kan få lov å slite selv om man har fått barn... Anonym poster: 10cac76975bd5a90781271a4e16d17c2 hvordan kan du vite at det er en som er barnløs som har skrevet dette?? Anonym poster: 42102f9976f8592cda5c61a66f0b50b6 selvfølgelig kan jeg ikke vite det, men personen hørtes veldig bitter ut at noen kan få barn... Anonym poster: 10cac76975bd5a90781271a4e16d17c2
stearin Skrevet 4. desember 2012 #12 Skrevet 4. desember 2012 Kan ikke akkurat sette meg i situasjonen din. Jeg forventet ikke at alt skulle bli bra når jeg fikk barn. Jeg visste at barn er arbeid, det er tungt og jeg kommer til å være trøtt hver eneste kveld og morgen. Var alenemor fra starten av. Har heller ikke ønsket en annen situasjon enn den jeg er i, selv om det kan være slitsomt til tider. Men folk sier stadig vekk til meg at jeg vil finne en mann en dag som er snill mot datteren min og meg, og at ting vil bli bedre. Sender disse ordene over til deg, for jeg trenger dem ikke nå Er lykkelig alenemor, selv om folk helst ikke vil tro meg. Det blir bedre en dag, helt sikkert! Prøv å lev i nuet, nyt barnet ditt mens du kan. Snart vil nok en annen også ta plass i hjertet ditt og "stjele" litt av tiden du har med barnet nå. Klem
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #13 Skrevet 4. desember 2012 Det beste som kan gjøres med usaklige kommentarer er å overse de... Anonym poster: dd83873fa70fcc72e05ccbeecea7fba8
Isola&Lille+julegave Skrevet 4. desember 2012 #15 Skrevet 4. desember 2012 Men du er da ikke alene! Du har jo barn og da er man aldri alene! Fyll dagene med hyggelig samvær med andre mødre og barn! Inviter selv på lunch, middag, turer osv slik at du får tilfredsstillt de sosiale behovene på dagen. Da er det deilig å være alene på kvelden. Når mini har lagt seg her, rydder og vasker jeg, trener, videreutdanner meg (nettstudier), hekkler, ser på tv, surfer på nett. Kjeder meg aldri!! Du må snu tankegangen din! Tenk positivt! For det går fint å være lykkelig som alenemor også!
Eeniemeenie Skrevet 4. desember 2012 #16 Skrevet 4. desember 2012 Ja, sånn var det i starten her og etter jeg ble alenemamma. Har bare et barn da.. Kveldene i starten var lange og ensomme og det var rart og ikke ha noen andre i huset etter vesla var i seng. Er to år siden jeg flytta fra samboeren og det ble noen smeller og mange skuffelser når det kom til kjærligheta etter det. MEN, for et år siden traff jeg en herlig fyr. Hadde aldri tro på at det skulle gå bra og tenkte han sikkert kom til å droppe meg og at han ikke ville ha en alenemamma. Nå er vi sammen så fort vi har muligheten og han er utrolig flink med datteren min også ) Ville bare si at det er fullt mulig å treffe drømmemannen på nytt med barn inni bildet. Vet hvordan du har det.. Klem!!
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #17 Skrevet 4. desember 2012 Men du er da ikke alene! Du har jo barn og da er man aldri alene! Fyll dagene med hyggelig samvær med andre mødre og barn! Inviter selv på lunch, middag, turer osv slik at du får tilfredsstillt de sosiale behovene på dagen. Da er det deilig å være alene på kvelden. Når mini har lagt seg her, rydder og vasker jeg, trener, videreutdanner meg (nettstudier), hekkler, ser på tv, surfer på nett. Kjeder meg aldri!! Du må snu tankegangen din! Tenk positivt! For det går fint å være lykkelig som alenemor også! Ser du oppfordrer i flere tråder til at folk som savner en mann heller skal kose seg som single. Forskjell på HI og deg, er at du SELV valgte å få barn uten en mann. Det var valget fra første stund. Da er fallhøyden ikke så stor som for ei som planla barn sammen med en mann, og plutselig blir forlatt. Du elsker å være alene og har det som livsstil. De fleste tenker annerledes. Anonym poster: cba84be49426aec431247a07a4d882ed
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #18 Skrevet 4. desember 2012 Men du er da ikke alene! Du har jo barn og da er man aldri alene! Fyll dagene med hyggelig samvær med andre mødre og barn! Inviter selv på lunch, middag, turer osv slik at du får tilfredsstillt de sosiale behovene på dagen. Da er det deilig å være alene på kvelden. Når mini har lagt seg her, rydder og vasker jeg, trener, videreutdanner meg (nettstudier), hekkler, ser på tv, surfer på nett. Kjeder meg aldri!! Du må snu tankegangen din! Tenk positivt! For det går fint å være lykkelig som alenemor også! jeg har alltid likt å være alene, så det er ikke det som er problemet i seg selv.NÅ har jeg aldri valget, nå er jeg alene uansett. Det er sikkert bare overgangen som er vanskelig å takle. Jeg har mistet den aller beste vennen min, det menneske jeg kunne snakke med om alt. (jeg har andre gode veninner, men det er likevel ikke det samme)hilsen hi Anonym poster: dd83873fa70fcc72e05ccbeecea7fba8
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #19 Skrevet 4. desember 2012 gud, så irriterende at avsnittende blir borte når jeg poster innlegg... Noen som vet hvorfor deyt skjer?hilsen hi Anonym poster: dd83873fa70fcc72e05ccbeecea7fba8
Heada Skrevet 4. desember 2012 #20 Skrevet 4. desember 2012 Jeg er alenemor og ser på det litt annerledes enn deg. Bf har aldri bodd sammen med meg og barnet så jeg gikk vel inn i rollen med litt åpnere armer enn du. Tro meg, jeg gikk noen runder med meg selv og tanken om at jeg nå hadde mislyktes mitt første og kanskje eneste forsøk på å skape en trygg og god familie for mine avkom. Jeg var mye lei meg undersvangerskapet og den dag idag kan jeg bli forbannet over at ikke jeg kan dele ansvaret og gledene og sorgene med noen andre voksne. Men i det sore og hele så tenker jeg at jeg gleder meg over å kunne være en trygg havn for barnet mitt. Hun skal vite at jeg er alltid hjemme for henne, jeg forlater henne ikke. Og dette tenker jeg uten å sammenligne med de familiene som har en pappa som automatisk er hjemme hvis mamma drar ut en tur. Det fungerer. Og jeg trives. Kanskje hadde det vært lettere med en far. Men hvem vet. Jeg håper du klarer og omfavne din rolle som alenemor. Og den rollen er ikke nødvendigvis endelig. Men sånn er det. Kanskje blir det annerledes lenger ned i veien.
what a drittkjerring Skrevet 4. desember 2012 #21 Skrevet 4. desember 2012 Har du forsøkt nettdating? Siden du er mye bundet til hjemmet om kveldene kunne det kanskje være verdt et forsøk? Du har ihvertfall ingenting å tape:) Ellers så kan jeg bare støtte opp om den udødelige klisjeen; det er når du minst venter det at kjærligheten dukker opp. På meg har det stemt hver eneste gang;)
Isola&Lille+julegave Skrevet 4. desember 2012 #22 Skrevet 4. desember 2012 Men du er da ikke alene! Du har jo barn og da er man aldri alene! Fyll dagene med hyggelig samvær med andre mødre og barn! Inviter selv på lunch, middag, turer osv slik at du får tilfredsstillt de sosiale behovene på dagen. Da er det deilig å være alene på kvelden. Når mini har lagt seg her, rydder og vasker jeg, trener, videreutdanner meg (nettstudier), hekkler, ser på tv, surfer på nett. Kjeder meg aldri!! Du må snu tankegangen din! Tenk positivt! For det går fint å være lykkelig som alenemor også! Ser du oppfordrer i flere tråder til at folk som savner en mann heller skal kose seg som single. Forskjell på HI og deg, er at du SELV valgte å få barn uten en mann. Det var valget fra første stund. Da er fallhøyden ikke så stor som for ei som planla barn sammen med en mann, og plutselig blir forlatt. Du elsker å være alene og har det som livsstil. De fleste tenker annerledes. Anonym poster: cba84be49426aec431247a07a4d882ed Men det er da mye bedre å lære å nyte det livet man har som singel, enn å sette hele livet og lykken på vent til man finner en ny mann!!?!? Man er sin egen lykkes smed, og ved å endre måten man tenker på, kan livet bli ganske anderledes! Det er det jeg prøver å formidle.
Isola&Lille+julegave Skrevet 4. desember 2012 #23 Skrevet 4. desember 2012 Selvfølgelig skjønner jeg det er kipt å bli forlatt og sitte alene igjen med barn når det ikke var intensjonen. Jeg har selv opplevd å både bli bedratt og forlatt.
Iiiiik Skrevet 4. desember 2012 #24 Skrevet 4. desember 2012 Ting Tar Tid. Det gjør vondt å bli sviktet og det tar tid å reise seg igjen. Det tar tid å faktisk like alle alenekveldene og det tar tid å gjenvinne troen på at man selv har kontroll over livsbetingelsene. Det tar tid å gjenvinne troen på ens egen vurderingsevne også, den blir litt borte når man erfarer at den man valgte å få barn med, faktisk ikke var den man trodde. Men så plutselig er man der. For meg tok det nesten fire år. Da var jeg klar og møtte først en frosk gjennom en venninne og så en prins på byen. Min første bytur etter bruddet faktisk!
Anonym bruker Skrevet 4. desember 2012 #25 Skrevet 4. desember 2012 Ting Tar Tid. Det gjør vondt å bli sviktet og det tar tid å reise seg igjen. Det tar tid å faktisk like alle alenekveldene og det tar tid å gjenvinne troen på at man selv har kontroll over livsbetingelsene. Det tar tid å gjenvinne troen på ens egen vurderingsevne også, den blir litt borte når man erfarer at den man valgte å få barn med, faktisk ikke var den man trodde. Men så plutselig er man der. For meg tok det nesten fire år. Da var jeg klar og møtte først en frosk gjennom en venninne og så en prins på byen. Min første bytur etter bruddet faktisk! Takk :-) Det er mange varme gode ord å finne her :-) Kanskje er det bare overgangen fra det kjente til det ukjente livet som er vanskelig. Hilsen hi Anonym poster: dd83873fa70fcc72e05ccbeecea7fba8
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå