Skal jeg fortsette å kjempe eller gi opp?

[Anonym bruker]

Kort fortalt er saken den at jeg mistenker at min samboer ikke lenger trives i mitt selskap og ikke lenger er glad i meg. Jeg har barn fra før, og vi venter nå et felles barn sammen. Samboer har de siste månedene pratet mindre og mindre til meg, all romantikk er totalt borte, til tross for mine iherdige forsøk på forføring, kosing, det å legge opp til gode samtaler og prate om hva som plager hver av oss. Jeg lurer ofte på hvordan han har det, skryter av ham hvis han har gjort noe fint, gir ham klem. Men får ingenting tilbake. Til og med når jeg gir ham klem, stivner han til på en måte slik at han egentlig ønsker å rive seg løs. Vi har så å si ikke sex, han avviser meg HVER gang jeg prøver (det begynte før jeg ble gravid), de få gangene vi har det, så er ha opptatt av å bli fortest mulig ferdig. Når jeg spør om han vil finne på noe interessant, spennende, om hans interesser og lignende, så får man enstavelsessvar tilbake. Han foretrekker å sitte foran data eller TV fremfor å prate, kose eller tilbringe tid med meg på annen måte.

 

Når han er med andre, er han helt annen person. Han ler, prater i ett, koser seg. Mens hjemme er han stille, passiv og kjeder seg. Irriterer seg over småting som litt rot på kjøkkenet, støv i gangen og lignende (må tilføye at jeg er gravid og jobber ca 50% mer enn han, så å klage på støv i huset har han ingen grunn til, siden det bare er å ta fatt støvsugeren). Når vi først prater en sjelden gang, irriterer han seg over meg hvis jeg ikke forstår med en gang hva han mener (vi er utdannet på helt forskjellige felt, og jeg har så å si ingen innsikt i det han driver med, og kan virke litt treg i oppfattelsen av disse tingene). Jeg får aldri høre at jeg er pen, snill, flink, attraktiv eller lignende.

 

Jeg ønsker ikke å bli alenemor. Vi har store planer, felles hus, hund, bil, hans familie liker meg virker det som, og noe annen familie har ikke jeg eller barna (min familie er liten og bor på motsatt kant av landet, og det er uaktuelt å flytte tilbake dit). Jeg elsker denne mannen over alt på jord, men sliter med dårlig samvittighet av at jeg kanskje er veldig egoistisk, og burde la ham gå. Han fortjener romantikk, lidenskap, gode samtaler, ei han begjærer og trives med (han har hatt kjærester før som han kunne gå i ilden for og tilga alt mulig rart fra dem, så han er i stand til å elske). Han fortjener ikke å sitte og kjede seg og holde ut med meg bare fordi vi skal ha felles barn. Har tatt det opp med ham mange ganger, og han sier bare at han er sliten, men at han er glad i meg og ønsker å være sammen med meg. Men jeg begynner å tvile på det.

 

I forhold til meg selv så kommer jeg aldri til å ha noe ny mann igjen hvis han går fra meg. Siden jeg bare har møtt på skuffelser (er ingen ungjente lenger, i begynnelsen av 30-årene), og barna mine fortjener heller ikke det. Så jeg tenker kun for hans del, hvor lenge skal jeg la det gå før jeg gir ham det reelle valget - bli og skjerpe seg eller gå. Det er mulig han er sliten, deprimert, lei seg, men jeg har det også ganske tøft. Hvis jeg i tillegg til å ha tungt svangerskap med masse plager, null søvn, full jobb, barn, hus osv skal ta vare på ham i veldig stor grad, så kommer jeg til å gå under. Jeg er villig til å hjelpe ham hvis han er deprimert, men han er også nødt til å strekke ut hånden selv. Jeg kan ikke dra en voksen mann til psykolog eller tvinge ham til å prate om ting han ikke ønsker å prate om. Slik vi har det i dag, er å innlede samtale med ham det samme som å prate til en vegg.

 

Noen synspunkter?

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

[Anonym bruker]

Du har jo prøvd å prate med ham selv uten å komme noen vei. Kan du ikke prøve å få ham med på parterapi på familievernkontoret eller noe lignende? Ofte lettere med en nøytral tredjeperson til stede. Da går det av og til an å ha timer hver for dere også, om en eller begge skulle føle for det for egen del.

 

Det virker som om du nesten "tar på deg skyld" for hans lykke. Det må du ikke gjøre! Hvis han evt ønsker seg ut så har han et ansvar for å gjøre noe med det.

Jeg er mer bekymret for at du som gravid får så lite gode følelser fra ham. Og siden dette begynte før du ble gravid så er det jo ikke graviditeten som er årsaken heller.

 

Jeg ville har forsøkt parterapi - for begges del.

 

Lykke til!

 

Anonym poster: 92311e53421ad58fa0b4d6f4b41eb7e8

[Countess]

Jeg får vondt i meg av det du skriver, men det trenger ikke å være at han ikke er glad i deg lengre.

Han sier han er sliten, å det kan jo være sant.

Når det er sagt, så er ham nødt å snakke med deg. Det er ikke rett ovenfor deg, eller de barna som allerede er der om det skal være som dette. Mamma trenger å være lykkelig, og nården eneste som kan gjøre noe med det akkurat nå, ikke gidder så må du vurdere hva du kan gjøre med det. Jeg skjønne at du har prøvd å snakke med han, og han ikke vil.

Men du må prøve..kanskje du må endre innfallsvinkel.

Snakke med noen som kjenner han? Ringe en hjelpelinje? Snakke med profesjonelle, og be om råd?

 

Håper det ordner seg for seg

Å selv om du sier at du ikke ville fått det bra uten han(?)..er ikke alt bedre enn dette? Ting har en tendens til å ordne seg til det beste

[Anonym bruker]

Huff, som å lese om oss det der

Jeg bor sammen med en mann som ikke elsker meg, jeg elsker han av hele hjertet mitt.. Han var helt lik som mannen din før jeg fant ut at han ikke elsket meg mer. Kald og avvisende mot meg, varm og den gamle mot alle andre. Mannen min stod klar til å gå, jeg ba han på mine knær om å bli..ja jeg er egoistisk. Han ble, få dager etter dette her så sjekket jeg fb hans og loggen på pcen. Fant da ut at han hadde snakket varmt og godt til ei venninne av meg som jeg så hver bidige dag snakket om at han gjerne ville bli bedre kjent med henne, og han la ut om hvor forferdelig han hadde det hjemme. Samtidig hadde "venninna" mi gått og spilt det skuespillet rett foran anskitet på meg Svik, løgn, bedrag og for meg så var det utroskap. I tillegg fant jeg ut at han hadde snakket med flerfoldige damer på nettet, sagt at han var skilt og at han hadde en gal x-kone

Jeg klikka.....orker ikke gå inn på alt igjen. Men det var ikke et pent syn. Han ble, men elsker meg fortsatt ikke sier han, men han er nå her ihvertfall.. Jeg hadde ikke taklet å se han gå..så egoistisk er jeg Jeg orker ikke se noen andre leke familie med barna mine..mannen min som jeg elsker så høyt. Han er ikke lenger kald..bare om vi snakker om dype ting som er mellom oss, eller når jeg trenger å ta opp ting som plager meg..ting som har mellom oss to.

 

Beklager, var ikke meningen å utbrodere ting her. Jeg føler med deg, virkelig. Jeg vet akkurat hvordan det er..

 

 

Stor klem<3 og til dere som kommer til å si at jeg er svak og at jeg burde gå. Ja jeg vet at jeg burde gi slipp, men jeg elsker han..og jeg har et håp om at han skal elske meg igjen og. Håp..

 

Anonym poster: 97deb1d08ecbf42d1c40b2beaf279dda

[Anonym bruker]

Takker for svar. Skal prøve å prate med ham en gang til, selv om det er vanskelig. Har prøvd å spørre før om han mangler noe, misfornøyd med noe og så videre, og han sier hver gang det er ingenting. Tror ikke jeg får ham til noe tredjeperson for å prate Skal prøve å prate med familien, kanskje de vet hva det kan være.

 

Har pratet med svigerinna, og hun sier at han har hatt sine perioder i tidligere forhold, men da var han på tur til å bryte ut.

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

[Anonym bruker]

Hi, du virker som ei veldig snill og god dame. Stikker i hjertet å høre at du har det sånn. Hva med å vise han dette innlegget? Syns du beskriver hverdagen deres utrolig bra - og du får satt ord på mange følelser.

 

Håper dette ordner seg - stor klem.

 

Anonym poster: 37b7414fb8371dd586913cc224eed172

[♥Nemi♥]

Det er så vonde følelser, når man ikke føler seg elsket :-(

Håper han begynner å snakke snart, for ofte er det jo bare det som skal til for å få ei løsning på ting.

God klem!

[Anonym bruker]

Men du sier jo også at det startet før du ble gravid,- så jeg skjønner ikke hvorfor du fortsatte og prøve før du løste problemet. Siterer ditt hoveinlegg ; "Vi har så å si ikke sex, han avviser meg HVER gang jeg prøver (det begynte før jeg ble gravid),"...........

 

Han synes kanskje du skulle tatt signalene da, og iallefall ikke gått for noe barn...Samtidig som han var feig og ikke torde SI noe, bare antok at du måtte skjønne. Også sitter han der, med ansvarsfølelse for et kommende barn, gravid samboer, dårlig samvittigeht OG irritasjon for at HAN ikke sa noe, DU ikke skjønte noe, og et barn han mest sannsynlig ikke ønsker, på vei.............

 

Har ikke noe råd og gi enna t dere får blåst skikkelig ut og snakket sammen. Om det ender med at HAN får snakket med "profesjonelle", at der bryter tvert, eller at dere greier og fikse forhold med dette,- det vet jeg ikke,- men et sted må det begynne. Send dine barn vekk, drikk gjerne LITT (litt vin/øl til en felles middag kanskje ?), men ikke bli beruset, bare nok til og slippe hemninger slik at dere blir ærlige.. Og få igang prosessen, for NOE må jo skje, og det skjønner du jo også. Lykke til.

 

Anonym poster: 5bc27586d57a654090198771ae5c1ced

[Anonym bruker]

Men du sier jo også at det startet før du ble gravid,- så jeg skjønner ikke hvorfor du fortsatte og prøve før du løste problemet. Siterer ditt hoveinlegg ; "Vi har så å si ikke sex, han avviser meg HVER gang jeg prøver (det begynte før jeg ble gravid),"...........

 

Han synes kanskje du skulle tatt signalene da, og iallefall ikke gått for noe barn...Samtidig som han var feig og ikke torde SI noe, bare antok at du måtte skjønne. Også sitter han der, med ansvarsfølelse for et kommende barn, gravid samboer, dårlig samvittigeht OG irritasjon for at HAN ikke sa noe, DU ikke skjønte noe, og et barn han mest sannsynlig ikke ønsker, på vei.............

 

Har ikke noe råd og gi enna t dere får blåst skikkelig ut og snakket sammen. Om det ender med at HAN får snakket med "profesjonelle", at der bryter tvert, eller at dere greier og fikse forhold med dette,- det vet jeg ikke,- men et sted må det begynne. Send dine barn vekk, drikk gjerne LITT (litt vin/øl til en felles middag kanskje ?), men ikke bli beruset, bare nok til og slippe hemninger slik at dere blir ærlige.. Og få igang prosessen, for NOE må jo skje, og det skjønner du jo også. Lykke til.

 

Anonym poster: 5bc27586d57a654090198771ae5c1ced

 

Råd om å drikke litt når man er gravid avslår jeg nok med en gang. Det er ingen oppegående mennesker som drikker alkohol i graviditeten. Jeg kan også være ærlig uten alkohol ellers. Barnet var ønsket fra hans side sier han, og kommer tidligere enn planlagt på grunn av svikt i prevensjonen - vi var ikke aktive prøvere. Og det at han ble avvisende trodde jeg skyldtes forholdet at han var sliten akkurat da. Siden han bare kom med det som begrunnelse, og ikke annet. Man stoler da på sin kjære. Men nå føler jeg meg ikke elsket, og lurer på om jeg må gi slipp på ham.

 

Jeg har forresten lagt opp til kjærestetid, "samtaletid" ved å ha barnevakt til ungene, men da drar han til kompiser istedet.

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

[Anonym bruker]

Men du sier jo også at det startet før du ble gravid,- så jeg skjønner ikke hvorfor du fortsatte og prøve før du løste problemet. Siterer ditt hoveinlegg ; "Vi har så å si ikke sex, han avviser meg HVER gang jeg prøver (det begynte før jeg ble gravid),"...........

 

Han synes kanskje du skulle tatt signalene da, og iallefall ikke gått for noe barn...Samtidig som han var feig og ikke torde SI noe, bare antok at du måtte skjønne. Også sitter han der, med ansvarsfølelse for et kommende barn, gravid samboer, dårlig samvittigeht OG irritasjon for at HAN ikke sa noe, DU ikke skjønte noe, og et barn han mest sannsynlig ikke ønsker, på vei.............

 

Har ikke noe råd og gi enna t dere får blåst skikkelig ut og snakket sammen. Om det ender med at HAN får snakket med "profesjonelle", at der bryter tvert, eller at dere greier og fikse forhold med dette,- det vet jeg ikke,- men et sted må det begynne. Send dine barn vekk, drikk gjerne LITT (litt vin/øl til en felles middag kanskje ?), men ikke bli beruset, bare nok til og slippe hemninger slik at dere blir ærlige.. Og få igang prosessen, for NOE må jo skje, og det skjønner du jo også. Lykke til.

 

Anonym poster: 5bc27586d57a654090198771ae5c1ced

 

Råd om å drikke litt når man er gravid avslår jeg nok med en gang. Det er ingen oppegående mennesker som drikker alkohol i graviditeten. Jeg kan også være ærlig uten alkohol ellers. Barnet var ønsket fra hans side sier han, og kommer tidligere enn planlagt på grunn av svikt i prevensjonen - vi var ikke aktive prøvere. Og det at han ble avvisende trodde jeg skyldtes forholdet at han var sliten akkurat da. Siden han bare kom med det som begrunnelse, og ikke annet. Man stoler da på sin kjære. Men nå føler jeg meg ikke elsket, og lurer på om jeg må gi slipp på ham.

 

Jeg har forresten lagt opp til kjærestetid, "samtaletid" ved å ha barnevakt til ungene, men da drar han til kompiser istedet.

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

 

Meg lenger oppe med en mann som ikke elsker meg.

Min sa det samme, hver gang jeg prøvde å prate så var alt bra..han var bare sliten pga jobben sa han. I ettertid sa han at det var ikke jobben, det var meg.. Sett deg ned en kveld, og bus rett ut med at du lurer på om du må gi slipp på han nå.. sier han nei, så slå deg til ro med det. Du har gitt han valget.

 

 

Anonym poster: 97deb1d08ecbf42d1c40b2beaf279dda

[Anonym bruker]

Men du sier jo også at det startet før du ble gravid,- så jeg skjønner ikke hvorfor du fortsatte og prøve før du løste problemet. Siterer ditt hoveinlegg ; "Vi har så å si ikke sex, han avviser meg HVER gang jeg prøver (det begynte før jeg ble gravid),"...........

 

Han synes kanskje du skulle tatt signalene da, og iallefall ikke gått for noe barn...Samtidig som han var feig og ikke torde SI noe, bare antok at du måtte skjønne. Også sitter han der, med ansvarsfølelse for et kommende barn, gravid samboer, dårlig samvittigeht OG irritasjon for at HAN ikke sa noe, DU ikke skjønte noe, og et barn han mest sannsynlig ikke ønsker, på vei.............

 

Har ikke noe råd og gi enna t dere får blåst skikkelig ut og snakket sammen. Om det ender med at HAN får snakket med "profesjonelle", at der bryter tvert, eller at dere greier og fikse forhold med dette,- det vet jeg ikke,- men et sted må det begynne. Send dine barn vekk, drikk gjerne LITT (litt vin/øl til en felles middag kanskje ?), men ikke bli beruset, bare nok til og slippe hemninger slik at dere blir ærlige.. Og få igang prosessen, for NOE må jo skje, og det skjønner du jo også. Lykke til.

 

Anonym poster: 5bc27586d57a654090198771ae5c1ced

 

Råd om å drikke litt når man er gravid avslår jeg nok med en gang. Det er ingen oppegående mennesker som drikker alkohol i graviditeten. Jeg kan også være ærlig uten alkohol ellers. Barnet var ønsket fra hans side sier han, og kommer tidligere enn planlagt på grunn av svikt i prevensjonen - vi var ikke aktive prøvere. Og det at han ble avvisende trodde jeg skyldtes forholdet at han var sliten akkurat da. Siden han bare kom med det som begrunnelse, og ikke annet. Man stoler da på sin kjære. Men nå føler jeg meg ikke elsket, og lurer på om jeg må gi slipp på ham.

 

Jeg har forresten lagt opp til kjærestetid, "samtaletid" ved å ha barnevakt til ungene, men da drar han til kompiser istedet.

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

 

Meg lenger oppe med en mann som ikke elsker meg.

Min sa det samme, hver gang jeg prøvde å prate så var alt bra..han var bare sliten pga jobben sa han. I ettertid sa han at det var ikke jobben, det var meg.. Sett deg ned en kveld, og bus rett ut med at du lurer på om du må gi slipp på han nå.. sier han nei, så slå deg til ro med det. Du har gitt han valget.

 

 

Anonym poster: 97deb1d08ecbf42d1c40b2beaf279dda

 

Trist å høre om dine erfaringer. Jeg vet ikke om jeg klarer å leve sammen med en mann som ikke elsker meg, og som kunne fått det bedre med ei som han virkelig elsket hvis jeg lot ham gå. Jeg får det ikke bedre uten ham nei, men å gå konstant og føle seg uelsket er grusomt. Lure på hvorfor han ikke ønsker sex, hvorfor han ikke er interessert i å prate, hvorfor han ikke er romantisk med meg og så videre...

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

[ellen-propellen]

Var barnet du bærer planlagt? Har han barn fra før?

Om barnet ikke var planlagt og er hans første så kan det være endel ting han tenker på.

Noen menn blir stresset og slitne av å planlegge fremtiden mens vi damer drømmer når vi gjør det.

Kanskje han trenger litt tid til å fordøye det som skjer i livet hans?

[mamma_bergen]

Mulig jeg ikke har lest tråden godt nok,men har du prøvd å prate med han om det? Altså slå av tv,vent til unger er i seng,middagen er spist osv,og si rett ut akkurat det du har skrevet her??På en ordentlig og saklig måte,uten å "angripe"

 

Om det virkelig er slik du føler,at han ikke elsker deg,så bør du ikke bli i forholdet..

 

Masse lykke til )

[Anonym bruker]

Var barnet du bærer planlagt? Har han barn fra før?

Om barnet ikke var planlagt og er hans første så kan det være endel ting han tenker på.

Noen menn blir stresset og slitne av å planlegge fremtiden mens vi damer drømmer når vi gjør det.

Kanskje han trenger litt tid til å fordøye det som skjer i livet hans?

 

Jeg tror faktisk ikke han har tatt det innover seg enda. Vi planla barn om 2 års tid, men det skjedde tidligere. Hans første barn ja. Totalt uinteressert i graviditeten, UL-bilder, hvilken form jeg er i og så videre. Forstår at han kan ha mye å tenke på, men det er urettferdig overfor meg hvis han KUN skal tenke på seg selv.

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

[Anonym bruker]

Vil bare si at du faktisk fortsatt er ung. Løpet er ikke kjørt mht å finne en ny mann når man er i begynnelsen av 30-årene.

 

Anonym poster: f7c6e7e6908cbefbd5f435455d65fc0e

[Anonym bruker]

Vil bare si at du faktisk fortsatt er ung. Løpet er ikke kjørt mht å finne en ny mann når man er i begynnelsen av 30-årene.

 

Anonym poster: f7c6e7e6908cbefbd5f435455d65fc0e

 

Jeg ønsker ikke å finne ny mann. Synes mange tar alt for lett på et forhold og ikke kjemper. Jeg er villig til å kjempe, men det er tungt, særlig når jeg er gravid, kjempesliten og har store helseplager i forbindelse med det. Jeg vil overlate valget til ham. Jeg personlig vil fortsatt være sammen med ham, men ikke for enhver pris. Ønsker ikke tvinge meg på noen som synes jeg er avskyelig. Men i tilfelle han bestemmer seg for å forlate meg fordi han ikke lenger elsker meg, så vil jeg være alene, selv om jeg HATER å være singel. Orker ikke et svikt en gang til, eller dra noen inn i barnas liv igjen.

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

[Anonym bruker]

Ang dett med og "ta seg en drink" for å løse opp stemning. Var meg det..Glemte at du fortsatt ER gravid Så den var litt drøy. Men HAN trenger kanskje uansett slippe båndene han legger på seg når han sier "alt er ok";- "jeg er bare sliten" osv osv.:SOm vkinenr så vet vi vel at bak slike ord ligger det som regel noe mer.........

 

Anonym poster: 5bc27586d57a654090198771ae5c1ced

[Anonym bruker]

Ang dett med og "ta seg en drink" for å løse opp stemning. Var meg det..Glemte at du fortsatt ER gravid Så den var litt drøy. Men HAN trenger kanskje uansett slippe båndene han legger på seg når han sier "alt er ok";- "jeg er bare sliten" osv osv.:SOm vkinenr så vet vi vel at bak slike ord ligger det som regel noe mer.........

 

Anonym poster: 5bc27586d57a654090198771ae5c1ced

 

Skjønte det ja Må bare poengtere at han bare blir trøtt og småagressiv (ikke fysisk, men kan være ufyselig ordmessig) når han har drukket. Han får forresten dra til kompiser, på turer, sove osv som han vil. Jeg sover så å si aldri på ettermiddagen, uansett hvor sliten jeg er, men nekter aldri ham å ta en blund. Ei heller kjefter eller er bitchete hvis han stikker på fest eller overnatter hos kompis, så lenge han sier fra på forhånd.

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

[ellen-propellen]

Var barnet du bærer planlagt? Har han barn fra før?

Om barnet ikke var planlagt og er hans første så kan det være endel ting han tenker på.

Noen menn blir stresset og slitne av å planlegge fremtiden mens vi damer drømmer når vi gjør det.

Kanskje han trenger litt tid til å fordøye det som skjer i livet hans?

 

 

Jeg tror faktisk ikke han har tatt det innover seg enda. Vi planla barn om 2 års tid, men det skjedde tidligere. Hans første barn ja. Totalt uinteressert i graviditeten, UL-bilder, hvilken form jeg er i og så videre. Forstår at han kan ha mye å tenke på, men det er urettferdig overfor meg hvis han KUN skal tenke på seg selv.

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

 

Mange menn trenger tid for å fordøye å skulle bli far. Og de jeg kjenner mener ikke å være egoistiske når de tar denne tiden, det er bare deres naturlige måte å fordøye ting på.

Det betyr ikke at de ikke er glad i partneren sin

 

Om din samboer er en gammeldags mannemann så anbefaler jeg deg å gi han litt tid. Han må tidsnok inn i en ny hverdag og omveltningen kan bli tøff

 

[Anonym bruker]

Var barnet du bærer planlagt? Har han barn fra før?

Om barnet ikke var planlagt og er hans første så kan det være endel ting han tenker på.

Noen menn blir stresset og slitne av å planlegge fremtiden mens vi damer drømmer når vi gjør det.

Kanskje han trenger litt tid til å fordøye det som skjer i livet hans?

 

 

Jeg tror faktisk ikke han har tatt det innover seg enda. Vi planla barn om 2 års tid, men det skjedde tidligere. Hans første barn ja. Totalt uinteressert i graviditeten, UL-bilder, hvilken form jeg er i og så videre. Forstår at han kan ha mye å tenke på, men det er urettferdig overfor meg hvis han KUN skal tenke på seg selv.

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

 

Mange menn trenger tid for å fordøye å skulle bli far. Og de jeg kjenner mener ikke å være egoistiske når de tar denne tiden, det er bare deres naturlige måte å fordøye ting på.

Det betyr ikke at de ikke er glad i partneren sin

 

Om din samboer er en gammeldags mannemann så anbefaler jeg deg å gi han litt tid. Han må tidsnok inn i en ny hverdag og omveltningen kan bli tøff

 

Takk for svar. Så du mener at jeg skal bare godta hans oppførsel slik den er? Hva hvis det ikke blir bedre etter at babyen kommer? Kommer nok til å være mye mer slitsomt for ham som ikke takler nattevåk så godt (og nei, jeg har ikke tenkt å stå opp med babyen hver natt uansett om jeg er i permisjon eller på jobb, slik enkelte av venninnene mine gjør), bleieskift, mye mindre kvalitetstid for oss i forbindelse med amming og slik. Blir også problematisk å ha ham med på fødselen i tilfelle han bare kommer til å sitte der og surfe på nett/skravle i telefonen mens jeg ligger og har vondt.

 

Han er ellers en god og snill mann. Tar sin del av husarbeidet, er flink med ungene, det er kun meg det går utover. Jeg er kanskje litt needy, men trenger å høre en gang i blant at jeg er flink, fin hvis jeg pyntet meg (det sies bare i fylla fra hans side) og lignende ting.

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

[ellen-propellen]

Jeg godtok oppførselen fra min mann. Det gikk over. Han var en støtte under fødslen og er flink med ungene. Nattevåken har jeg tatt fordi jeg vil. Jeg våkner først og kan da like gjerne ta den.

Sammenliknet med meg er du needy,men vi er jo alle forskjellige. Det viktige er å finne noe som fungerer for begge.

Men om jeg har rett, og han trenger tid. Hvordan kan du forvente å få noe som helst fra han om du kun er villig til å gi etter dine regler?

[Anonym bruker]

Jeg godtok oppførselen fra min mann. Det gikk over. Han var en støtte under fødslen og er flink med ungene. Nattevåken har jeg tatt fordi jeg vil. Jeg våkner først og kan da like gjerne ta den.

Sammenliknet med meg er du needy,men vi er jo alle forskjellige. Det viktige er å finne noe som fungerer for begge.

Men om jeg har rett, og han trenger tid. Hvordan kan du forvente å få noe som helst fra han om du kun er villig til å gi etter dine regler?

 

Jeg er ikke kun villig til å gi etter mine regler. Men jeg ønsker å vite hva han vil og trenger. Jeg fungerer ikke så godt som tankeleser. Og mine andre barn våknet flere ganger per natt til de var 1 år gamle, det orker man ikke hvis man er i full jobb (her skal vi dele permisjon 1/3). Jeg gjør mye i huset selv om jeg er sliten, kjefter og krangler aldri, gir ham komplimenter og prøver å være romantisk. Når man aldri hører noe tilbake, så blir man såret. det som også er påfallende, er at han oppfører seg annerledes overfor meg når vi er med andre, enn når vi er alene. Når vi er med andre, så holder han rundt meg, kysser, skryter av meg noen ganger, mens hjemme er det full stopp, og data og TV som gjelder. Dytter meg vekk hvis jeg prøver å gi ham kos og så videre.

Jeg maser heller ikke om sex, selv om han aldri vil. Gjør det ikke til et problem, bare nevnte det et par ganger og overlot innspill til ham.

 

HI

 

Anonym poster: e612684d76d24bc0b134122799041404

[Anonym bruker]

Uff, at du klarer å elske en sånn mann! Dør ikke følelsene dine når du ikke får noe tilbake?

 

Anonym poster: 3038b2d71ad267f4375454fd89cc6d82