Vanskelig og være sykemeldt....

[Anonym bruker]

Og dette er grunnen til at jeg hater at legen insisterte på at det er best for meg og være sykemeldt. Jeg kranglet meg til å jobbe 50%. Merker jo at det er folk på jobben som ikke synes noe om at jeg er sykemeldt. Men jeg vet at legen har rett. Jeg er utslitt etter over ett år med smerter i ene kneet. Disse vekker meg flere ganger om natten også. Jeg halter også selv om jeg forsøker å ikke gjøre det fordi ryggen krangler pga det og andre kneet småkrangler litt også. Har vært 50% sykemeldt i to uker nå og kjenner at det hjelper litt. Jeg er ingen tikkende bombe her hjemme på kvelden lengre. Flere på jobben forstår ikke dette helt merker jeg. Jeg sitter jo for det meste på rompa forran pcen. Beinet henger jo bare der da lissom. At det også gjør vondt skjønner dem ikke. Smertene er der så og si hele tiden for plutselig å bil intense og gå gjennom marg og ben. Når jeg reiser meg opp er benet stivt og jeg halter en stund, før det blir så intenst vondt at jeg sliter med å gå. Har artrose og kraftig meniskskade. Skulle ønske jeg kunne fått gips, da hadde det vært legitimt og være sykemeldt. Når jeg drar fra jobb er jeg innom butikken og handler så er det hjem og klaske rompa ned i sofaen med beina oppi og et pledd eller pute under så jeg får den riktige knekken i kneet, da gjør det ikke fullt så vondt. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg er sykemeldt, føler at jeg som sykemeldt ikke skal ha godt humør men skal være deppa. Jeg skal bare være hjemme. Får dårlig samvittighet for alt jeg gjør. Skal operere kneet på nyåret og det første jeg spør legen om i dag når jeg var hos henne, var om det var mulig å få ordnet transport til jobben etter operasjonen for jeg klarer neppe å kjøre selv. Legen ble sinna og mente at det fikk da være måte på. Men jeg kan ikke noe for at det er sånn jeg har det. Kjenner kollegaene mine godt nok til å vite at en del av dem tisker og hvisker bak ryggen min. For ja, jeg rusler en tur om morran med hunden vår. Det er den tiden på døgnet som er best for meg og jeg MÅ røre meg litt også. Jeg lever tross alt og legen sier jeg skal gå små turer. Kommer en tid hvor jeg blir lenket fast hjemme også. Etter operasjonen får jeg ikke trå på beinet på en stund, må gå med krykker. Har leddgikt i hendene gleder meg ikke akkurat. Da blir jeg lenket fast til sofaen. Er jeg riktig uheldig må mannen reise bort i jobbsammenheng bare dager etter operasjonen. Heldigvis bor vi så nære skolen at yngste kan gå selv. Men det er alt det praktiske. Jeg er vandt til å klare meg selv og liker ikke at jeg ikke kommer til å gjøre det etter operasjonen. Sist jeg måtte på krykker gikk jeg i butikken med sekk på ryggen for å handle. Da var det sommer, nå vil det være vinter. Spiste sterke smertestillende, ikke for foten jeg var operert i men pga smertene i hendene pga krykkene. Mat måtte jeg ha. Finner nok på en løsning etter hvert. Men det er fælt og være sykemeldt.

 

Usj, her ble det syt og klag....

 

Det jeg egentlig ville si var, ikke døm noen som er sykemeldt. Det kan ligge mye bak som dere ikke vet noe som helst om. Ikke alt man prater om eller viser utad. Det kan også være vanskelig for andre og forstå hvordan den sykemeldte har det både med grunnen til sykemeldingen og med det og være sykemeldt.

 

Anonym poster: eace292929d7114de527499eb6a216a3

[Mixtur]

Du må hugse på at det er deg sjølv du skal leve resten av livet saman med, og ikkje kollegaene dine. Om du byrjer tenkje litt mindre som eit offer, så kanskje du forstår at du ikkje vil bli betre av å plaga deg sjølv på denne måten.