Hvordan fortelle samboer at...

[Anonym bruker]

jeg helst vil være alene under fødselen? Alle i hans familie (bortsett fra faren) har vært under fødselene av sine barn, så her blir det bryting av tradisjonen. Ønsker ikke å såre ham, men samtidig vil gjerne også tenke på meg selv opp i det hele.

 

Anonym poster: 318d7448b06f90fb2b4a62756514de7c

[Anonym bruker]

Oi, måtte tenke litt når jeg leste dette innlegget..

Har du født før? Er det en grunn til at du ikke vil ha han der?

 

Jeg var ikke sammen med barnefar da jeg fødte, men det var veldig godt å ha han der som støtte.

 

Skjønner ikke helt tankegangen, men synes du er tøff som tørr å gjennomføre dette alene.

Har desverre ingen tips til hvordan du kan fortelle dette til han, da dette kanskje er litt uvanlig.

Men du kan jo spørre om det er noe han ønsker, og prøve å hinte frem at han ikke trenger å være der om han ikke vil. Også kan du kanskje si at du er litt redd og engstelig for å ha han der, for du er redd du ikke skal klare å gjennomføre det på en "rett" måte? Da kommer dere inn på en samtale om dette, og du får luftet for han det du har på hjertet

 

Anonym poster: 733f3be96d9306868fb04ec5b0a6ab13

[ærlig talt]

Da må du ta det opp med ham en gang dere er alene, har god tid og være veldig ærlig mot ham. Begrunn hvorfor du ikke ønsker å ha ham med. Du bør være forberedt på at han kan bli såret, så tenk godt gjennom hva du skal si

[lyccke]

Hva med å ta han med, men be han sitte med ryggen til? Det gjorde jeg

[HeltLykkelig ♥♥]

Da må du bare sette deg ned og være dønn ærlig med han.. Regner med han vil lure på hvirfor, så det er sikkert lurt å tenke godt gennom hvordan du vil legge det frem. Han blir sikkert lei segnim han har gledet seg, men om han elsker og respekterer deg, forstår han deg sikkert? Nå vet ikke jeg hvordan han er..

 

Kan jeg spørre hvorfor du ikke vil ha han med?

[Anonym bruker]

Hva med å ta han med, men be han sitte med ryggen til? Det gjorde jeg

 

Da blir det ett fett egentlig. Grunnen til at jeg ikke vil ha ham med, er at han viser null interesse til svangerskapet, null psykologisk støtte å få og null empati i forhold til sykdom og diverse. Har født før, og hatt negativ opplevelse i forhold til å ha far til barnet til stede.

 

Anonym poster: 318d7448b06f90fb2b4a62756514de7c

[det er berre mordi]

Vil nok tro at han kommer til å føle seg snytt. Det er hans barn også

 

Men kan dere ikke komme fram til en mellomting?

 

Han holder seg ved overkroppen din og skal under ingen omstendigheter ned dit sola sjelden skinner.

[Anonym bruker]

Vil nok tro at han kommer til å føle seg snytt. Det er hans barn også

 

Men kan dere ikke komme fram til en mellomting?

 

Han holder seg ved overkroppen din og skal under ingen omstendigheter ned dit sola sjelden skinner.

 

Det er ikke DET jeg er bekymret for. Jeg bruker å ha harde og utrolig vonde fødsler, og trenger all støtte jeg kan få. En mann som sitter og leser donald eller surfer på mobilen mens jeg ligger og skriker og har det vondt, er ikke noe jeg trenger å ha på fødestua...

 

Anonym poster: 318d7448b06f90fb2b4a62756514de7c

[det er berre mordi]

Vil nok tro at han kommer til å føle seg snytt. Det er hans barn også

 

Men kan dere ikke komme fram til en mellomting?

 

Han holder seg ved overkroppen din og skal under ingen omstendigheter ned dit sola sjelden skinner.

 

Det er ikke DET jeg er bekymret for. Jeg bruker å ha harde og utrolig vonde fødsler, og trenger all støtte jeg kan få. En mann som sitter og leser donald eller surfer på mobilen mens jeg ligger og skriker og har det vondt, er ikke noe jeg trenger å ha på fødestua...

 

Anonym poster: 318d7448b06f90fb2b4a62756514de7c

 

Ja, men da sier du det til ham da:)

 

Så får han godta det, eller forandre oppførselen sin

[ærlig talt]

INGEN trenger en mann som leser Donald og taster på telefonen sin under fødsel!

Kan du ikke i første omgang ta dette opp med ham da? Hvordan du ser for deg fødselen og hvilken støtte du trenger? Er dere enige er det flott. Og skulle det bli sånn at han ikke engasjerer seg nok under fødsel, så er det bare å sende ham ut på gangen

[LuksusLiv]

Hvis mannen din er en ufølsom fjott så ser jeg ingen grunn til at du skal måtte pakke inn dine grunner til å ikke ville ha han med på fødselen! Si det som det er, du vil ikke ha han med fordi han er en uempatisk dust! Og at du vil klare fødselen mye bedre uten han. Men jeg vil anbefale deg å ha med noen da, som bryr seg om hvordan du har det.

[Anonym bruker]

Hvis mannen din er en ufølsom fjott så ser jeg ingen grunn til at du skal måtte pakke inn dine grunner til å ikke ville ha han med på fødselen! Si det som det er, du vil ikke ha han med fordi han er en uempatisk dust! Og at du vil klare fødselen mye bedre uten han. Men jeg vil anbefale deg å ha med noen da, som bryr seg om hvordan du har det.

 

Han er ikke sånn bestandig eller mot alle. Men jeg sliter virkelig i graviditeten, uten at han bryr seg. Han finner meg ikke lenger attraktiv og interessant, og har veeeldig lite engasjement i svangerskapet. Har enda ikke snakket om fødselen siden han ikke er interessert (er i slutten av 2. trimester nå). Det jeg trenger på fødestua er en som kan virkelig støtte meg, skryte av meg og være min "røst" overfor helsepersonell der. Og begynner å tvile på at han makter den oppgaven. Har ingen andre å ha med, så her blir det nok alenefødsel hvis jeg tør å si fra.

 

Anonym poster: 318d7448b06f90fb2b4a62756514de7c

[Mama Christmas]

Uff, dette hørtes trist ut! Håper han blir en mer engasjert pappa enn han er mann akkurat nå. Hadde det vært meg på slutten av andre trimester, hormonell og j*vlig, så hadde mannen fått en solid ørefull om han ikke tok hensyn til at jeg hadde problemer i graviditeten. Vi bærer da tross alt på deres barn, og bør ha litt mulighet for ekstraservice.

 

Hvis du synes han oppfører seg som en uinteressert fjott så si det til han, kanskje i litt penere ordelag, og da kan du samtidig bruke det som en innfallsport til at nettopp det er en grunn til at du ikke er sikker på om du ønsker at han skal bli med på fødselen, fordi du trenger en som kan støtte deg, være der for deg og - som du sier- være din stemme overfor helsepersonellet.

 

Bare vær obs på at han godt mulig blir kjempefornærmet og snurt med en gang, men når han får tenkt seg om litt, så kanskje han tar poenget likevel.

[L-8]

Hvis mannen din er en ufølsom fjott så ser jeg ingen grunn til at du skal måtte pakke inn dine grunner til å ikke ville ha han med på fødselen! Si det som det er, du vil ikke ha han med fordi han er en uempatisk dust! Og at du vil klare fødselen mye bedre uten han. Men jeg vil anbefale deg å ha med noen da, som bryr seg om hvordan du har det.

 

Han er ikke sånn bestandig eller mot alle. Men jeg sliter virkelig i graviditeten, uten at han bryr seg. Han finner meg ikke lenger attraktiv og interessant, og har veeeldig lite engasjement i svangerskapet. Har enda ikke snakket om fødselen siden han ikke er interessert (er i slutten av 2. trimester nå). Det jeg trenger på fødestua er en som kan virkelig støtte meg, skryte av meg og være min "røst" overfor helsepersonell der. Og begynner å tvile på at han makter den oppgaven. Har ingen andre å ha med, så her blir det nok alenefødsel hvis jeg tør å si fra.

 

Anonym poster: 318d7448b06f90fb2b4a62756514de7c

 

Jeg kan bli med deg

[Anonym bruker]

Hvis mannen din er en ufølsom fjott så ser jeg ingen grunn til at du skal måtte pakke inn dine grunner til å ikke ville ha han med på fødselen! Si det som det er, du vil ikke ha han med fordi han er en uempatisk dust! Og at du vil klare fødselen mye bedre uten han. Men jeg vil anbefale deg å ha med noen da, som bryr seg om hvordan du har det.

 

Han er ikke sånn bestandig eller mot alle. Men jeg sliter virkelig i graviditeten, uten at han bryr seg. Han finner meg ikke lenger attraktiv og interessant, og har veeeldig lite engasjement i svangerskapet. Har enda ikke snakket om fødselen siden han ikke er interessert (er i slutten av 2. trimester nå). Det jeg trenger på fødestua er en som kan virkelig støtte meg, skryte av meg og være min "røst" overfor helsepersonell der. Og begynner å tvile på at han makter den oppgaven. Har ingen andre å ha med, så her blir det nok alenefødsel hvis jeg tør å si fra.

 

Anonym poster: 318d7448b06f90fb2b4a62756514de7c

 

Jeg kan bli med deg

 

Jeg også, hvis du bor i Nord Trøndelag

Skal utdanne meg til Doula, og er veldig opptatt av at hvordan kvinnen blir ivaretatt under fødselen har mye å si for opplevelsen av smerte.

 

 

Anonym poster: f6432cfea750d9fa3a059e4f0c850367

[Anonym bruker]

Hørtes veldig trist ut da Hvis det var meg, så hadde jeg vurdert om det ikke bare var fødselen jeg ikke ville hatt han med på....

 

Anonym poster: 269d8ed2194571d76c45b105d9d61455

[*SommerFrisk*]

Hvordn tror du at du vil reagere dersom han insisterer på å å være med? -Det er jo tross alt hans barn som skal komme til verden også. Jeg forstår selvsagt ikke, for her har pappa vært med og det har ikke vært noen annen tanke rundt det. Men det er jo sikkert grunner til at du helst vil være alene. Men bare vær forberedt på at du kanskje møter motstand :/

 

Uansett, lykke til!

[Anonym bruker]

Om du ikke klarer å si fra til han, hva med å skrive til han?

"Enten forandrer du oppførsel nå - eller så er jeg i tvil om jeg vil ha deg med. Kanskje jeg kan strekke meg til at du er med, men om jeg føler at du ikke bryr deg om meg - så kommer jeg til å be deg forlate rommet."

 

Og, en annen ting: jeg er uenig med *Sommerfrisk* som skriver "det er tross alt hans barn som skal komme til verden".

Vel, det er tross alt HANS samboer (du) som skal føde, og det er den fødende kvinne og barnet som står i fokus - ikke pappan som driter i kvinnens følelser. Hadde jeg opplevd dette, så er jeg rimelig sikker på at jeg og barnet ville blitt stresset av en slik opplevelse. Å ikke fått trøst/nærhet/kjærlighet under så ekstreme smerter som man går gjennom alt fra 1-3-4-5 ganger ila livet tror jeg hadde fått meg til å føle hele opplevelsen enda verre.

 

 

Jeg har vært i et forhold hvor far ikke gadd å bry seg om meg når jeg var gravid. Under fødselen var han god og snill. Etter barnet kom brydde han seg aldri om meg. Kyss på munnen, kyss på kinnet, omfavnelser m.m... Jeg fikk det aldri.

Barnet ble satt foran og jeg eksisterte ikke. Jeg kunne holde barnet og far kom - barnet ble rivd ut av armene mine og fikk kos. Jeg ble bare satt til å gjøre slavearbeid (føltes det ut som).

 

Jeg fødte ikke barnet FOR han - barnet er noe vi skapte sammen i kjærlighet. Og da forventer jeg faktisk å bli elsket som samboer/kone ++ ikke å bli neglisjert.

 

Ingen hemmelighet at vi ikke er sammen nå, men det var også andre grunner til.

 

Anonym poster: 7a5ef944fa4ad7ea686402e0bae97e35

[Anonym bruker]

det er hans barn også. Vil du ikke ha ham der, si det. men konsekvensen kan fort være at han går.

 

Anonym poster: a5f06bb85938e1878f7d093fac1988e0