Jeg og mannen sliter.....

[Anonym bruker]

... og jeg vet ikke om jeg bare burde legge alt til siden og være blid eller om det går mot slutten....

 

For et par uker siden hadde vi en hendelse som ødela mye for min del. Han var sur på meg og fortalte meg noe som var såpass alvorlig at jeg ble kjempelei meg, gråt mye begynte å tenke på skilsmisse. Så i tre dager lot han meg tro det, før han tilslutt sa at det ikke var sant, og at han bare sa det for å se hvordan jeg reagerte, og mente han hadde lært mye om meg av dette.

Jeg syns det bare var veldig ondskapsfullt at han kunne se meg gråte og ha det vondt mens han bare spant videre og videre på løgnhistorien sin og gjorde meg mer og mer lei meg.

 

Så når han forteller at det ikke er sant, så forventer han at alt skal være bra igjen, for jeg burde jo bare være glad for at det ikke var sant, og se det positive i at han lærte mye om meg og at han mener det kan komme til nytte senere.

Men jeg sitter bare igjen med følelsen av at han verken bryr seg om meg eller elsker meg som kan gjøre slik mot meg.

I tillegg siden han drøyde det så lenge, så fikk jo jeg mye tid på å tenke gjennom ting, også ting fra tidligere.

 

Et annet problem (eller hva man skal kalle det) vi har hatt er at han aldri gir meg noen som helst komplimenter. Hvis jeg spør han hva han liker med meg, sier han bare "alt", og hvis jeg ber han nevne en ting, sier han bare at han ikke klarer nevne en ting, for han liker alt. Men for meg er det det samme som å si ingenting....

 

Jeg har slitt med dårlig selvtillit i mange år etter å ha blitt mye mobbet som yngre. Dette gjør nok ting ekstra ille. I tillegg når jeg har fått sittet og tenkt litt kommer jo alt fra tidligere opp også.

F.eks. den gangen han kommenterte at eksen hans (som han sier er den eneste han virkelig har elsket utenom meg) er bedre enn meg. Han sier hun er 10/10, mens jeg er 7/10. Men.. når jeg da lurte på hvorfor han da ikke heller vil ha henne så sier han bare at han selv også er 7/10, og at vi da er en bedre match. Men hun eksen hans er f.eks. utseendemessig totalt ulik meg. Jeg har noen kg for mye, mens hun har helt flat mage (og grunnen til at jeg vet dette selv om jeg aldri har truffet henne er for han har et par bilder av henne. Et av henne på stranden og et av henne med kort topp som viser halve magen).

 

Så jeg lurer vel derfor ofte på hvorfor i all verden han er sammen med meg. Han har mange kjempepene ekser. Han klarer ikke si en eneste ting han liker med meg og gir meg aldri noen komplimenter. Selv om jeg kommenterer dette og han vet det gjør meg trist, så virker det ikke som om det spiller noen rolle.

 

Og nå siste dråpen at han gjorde meg helt fra meg og lot meg begynne å tenke på hvordan i all verden jeg skal ordne ting hvis jeg blir alene og må flytte.

 

I går sendte jeg han sms (jeg er flinkere til å uttrykke meg per sms) der jeg lurte på hvorfor det er slik at han ikke har noen problemer med å si negative ting til meg men ikke klarer å si noen positive... (han har f.eks. ikke noe problem med å kommentere når sønnen min fra et tidligere forhold oppfører seg dårlig og han mener at det er pga det er jeg som har gjort han slik.) I dag har han ikke nevnt noe om det jeg skrev og bare vært glad og oppført seg som normalt (knapt snakket med meg dog), og så når jeg i kveld er litt sur lurer han på hva som er galt og ikke skjønner hvorfor jeg ønsker å være sur hele tiden...

 

Så jeg føler meg lost... Det hjelper vel heller ikke at jeg er 16 uker på vei og gruer meg til hvordan dette kommer til å bli. I dag har jeg sittet og tenkt på om jeg ønsker han med på fødselen, eller om jeg heller skal spørre mamma. Jeg vet ikke om han kommer til å bry seg om at jeg har det vondt da, når han ikke bryr seg når jeg har det vondt nå.......

 

Har dere noen innspill?

 

Anonym poster: 368c735e6d82d6b69b50c9a22a21e317

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noen gode råd å komme med.Jeg må bare si at utfra det jeg leser her så skjønner jeg ikke at du er med han og jeg hadde gått.Han river ned det lille du har av selvtillit sakte men sikkert. han oppfører seg (i det du skriver) OVERHODE IKKE som en mann som er glad i deg, som elsker deg, som respekterer deg.Han har sikkert positive sider også men det du skriver er utrolig graverende, at jeg har vanskelig for å tro at de gode sidene hans kan oppveie de dårlige

 

Anonym poster: 42ef90e47561647e364f8d57dcb4c02b

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått. Hadde en eks som også sa at hans eks (som også var "eneste han elsket bortsett fra meg") var kjempepen, fin, sexy, god i senga bla bla bla... Han tok henne tilbake etter gjentatt utroskap. Men han ville ikke ha henne tilbake fordi... hold deg fast... fordi hun først var "opptatt" (i et forhold), og etterpå fordi hun sikkert ikke ville ha ham tilbake. Han har aldri elsket meg, vet egentlig ikke hvorfor han var sammen med meg. Bor med lignende mann nå. Jeg er penere enn nesten alle eksene hans, men hører aldri komplimenter, han tenner ikke på meg, avviser meg hvis jeg vil ha sex, aldri trøster hvis jeg er dårlig og aldri gir komplimenter. Han virker som han kjeder seg i mitt selskap i tillegg. Så her er det vanskelig, men vi har hus, bil og hund sammen, han er flink med mine barn fra tidligere, og vi skal ha en liten en snart. Så her vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Men hadde han sagt at hans eks var så mye bedre enn meg, så hadde jeg gått tvert. Lykke til.

 

Anonym poster: 205f035c46bae7a64e1cb6a157e4ffb0

[Anonym bruker]

Det er jo en veldig stor avgjørelse å skulle gå fra han...

Det vil jo si at sønnen min som jo har vært gjennom et samlivsbrudd før og nå knyttet seg til mannen min må gå gjennom nok en samlivsbrudd og miste en omsorgsperson.

I tillegg kommer den lille i magen til å måtte vokse opp uten en far (jeg tviler på at han blir i Norge ved et samvlivsbrudd da han har familien i et annet land).

I tillegg kommer vi til å måtte flytte fra her vi bor, da jeg ikke har råd til å betale husleien på min inntekt. I tillegg bor vi i et dyrt område, så å få noe billigere her er nok håpløst. Dermed vil nok sønnen min måtte bytte skole i tillegg.

 

I tillegg syns jeg vel det er flaut å skulle vise folk at jeg nok en gang har gjort et dårlig valg... Jeg nekter å ha barn med mer enn to menn (syns det er ille nok allerede), så det vil jo si at jeg må gi opp ønsket om 3 barn. I tillegg blir det vel vanskelig å få seg kjæreste igjen, da jeg må finne noen som ikke ønsker seg barn.....

 

Huff... føler jeg har rotet til livet mitt..................

 

Det er jo selvsagt mange bra ting med mannen min også. Men som du #2 skriver, prøver jeg å finne ut om de veier opp for disse negative sidene...........

 

HI

 

Anonym poster: 368c735e6d82d6b69b50c9a22a21e317

[Anonym bruker]

Sikker på at han løy om det han fortalte først da ?-

 

Det kan like gjerne være at han fikk litt samvittighetsgnag etter 3 døgn, og fant ut han skulle "stryke over det" med å si at det var usant.

 

Uansett.. Tror dere bør sette dere ned og prate litt.

 

Anonym poster: 1110f195887c8c216abdf6b8ba5eea47

[Anonym bruker]

Sikker på at han løy om det han fortalte først da ?-

 

Det kan like gjerne være at han fikk litt samvittighetsgnag etter 3 døgn, og fant ut han skulle "stryke over det" med å si at det var usant.

 

Uansett.. Tror dere bør sette dere ned og prate litt.

 

Anonym poster: 1110f195887c8c216abdf6b8ba5eea47

 

Ja, det var løgn. Snakket også med kameraten hans som er på besøk hos oss for tiden og han sa også at det er løgn.

 

Det er jo også noe av problemet.. Det der med å prate... Det virker som om hans mener at ved bare å glemme problemet, så blir det borte...

Jeg er som sagt flinkere til å uttrykke meg om litt vanskelige tema skriftlig.. Så jeg har sendt noen smser til han der jeg har forklart hvordan jeg føler det... Og jeg forventer jo at han skal snakke om det med meg, men han gjør ikke det.. Han bare later som at de smsene ikke eksisterer. Og hvis han oppdager at jeg er lei meg, så skjønner han ikke hvorfor...

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Kanskje jeg burde bestilt en time på familievernkontoret.........

 

HI

 

 

Anonym poster: 368c735e6d82d6b69b50c9a22a21e317

[Anonym bruker]

Uff, kjære deg.. sånn kan du jo ikke ha det!!

 

Jeg har hatt mange problemer med mannen min også, men hadde han sagt at eksen var bedre enn meg eller løyet til meg om alvorlige ting, for så å si at han bare skulle teste reaksjonen min osv, så tror jeg faktisk jeg hadde kastet ham ut, selv om det er kjempevanskelig og skummelt.

 

Han psyker deg jo ned..

 

Du fortjener mye bedre, og uansett hva du bestemmer deg for, så hev deg over ham.. vis at du er selvstendig og at han ikke greier å såre deg.

 

Stor klem

 

Anonym poster: d8bbb2c68718e95b72ecf830e0520edf

[O`Neill]

Du er 16 uker på vei..

Ikke tia for å sitte og tenke på hvem som skal og ikke skal få æren av å få være med deg inne på føden.

 

Jeg for min del synes at deres forhold ikke er sunt i det hele tatt. Måten han oppfører seg på er ikke respektfult eller noe som sier meg at han er å satse på.

Om du kun er med han pga at du er gravid så er det feil grunnlag.. du må se i det lange løp..

* om du fortsetter å være med han..kan du se deg selv lykkelig??

** Har du noe som helst tro på at han kommer til å endre sin atferd?

***Om han ikke endrer sin atferd, tror du det er sunt for dine barn å oppleve sin mamma bli behandlet slik??

[Hannepålandet]

Sånnt gjør man ikke mot noen man elsker. Tenk deg nøye om og ta et valg om hvordan du vil ha det. Ikke vêr lei deg for at du har gjort et dårlig valg. Det dårlige valget er om du ikke tar affære nå men venter til barnet er blitt kjent med sin far.

[Anonym bruker]

Hva sa han da?

 

Anonym poster: 3ad8759541cd83b359ed7d7f833be843

[Anonym bruker]

Han høres jo ut so en fullstendig psykopat. Du må komme deg ut av dette forholdet. En mann som bedriver psykisk terror på denne måten klarer du deg bedre uten.

 

Anonym poster: 464be90f6fef60afd6117a5361f41c2c

[Eeniemeenie]

... og jeg vet ikke om jeg bare burde legge alt til siden og være blid eller om det går mot slutten....

 

For et par uker siden hadde vi en hendelse som ødela mye for min del. Han var sur på meg og fortalte meg noe som var såpass alvorlig at jeg ble kjempelei meg, gråt mye begynte å tenke på skilsmisse. Så i tre dager lot han meg tro det, før han tilslutt sa at det ikke var sant, og at han bare sa det for å se hvordan jeg reagerte, og mente han hadde lært mye om meg av dette.

Jeg syns det bare var veldig ondskapsfullt at han kunne se meg gråte og ha det vondt mens han bare spant videre og videre på løgnhistorien sin og gjorde meg mer og mer lei meg.

 

Så når han forteller at det ikke er sant, så forventer han at alt skal være bra igjen, for jeg burde jo bare være glad for at det ikke var sant, og se det positive i at han lærte mye om meg og at han mener det kan komme til nytte senere.

Men jeg sitter bare igjen med følelsen av at han verken bryr seg om meg eller elsker meg som kan gjøre slik mot meg.

I tillegg siden han drøyde det så lenge, så fikk jo jeg mye tid på å tenke gjennom ting, også ting fra tidligere.

 

Et annet problem (eller hva man skal kalle det) vi har hatt er at han aldri gir meg noen som helst komplimenter. Hvis jeg spør han hva han liker med meg, sier han bare "alt", og hvis jeg ber han nevne en ting, sier han bare at han ikke klarer nevne en ting, for han liker alt. Men for meg er det det samme som å si ingenting....

 

Jeg har slitt med dårlig selvtillit i mange år etter å ha blitt mye mobbet som yngre. Dette gjør nok ting ekstra ille. I tillegg når jeg har fått sittet og tenkt litt kommer jo alt fra tidligere opp også.

F.eks. den gangen han kommenterte at eksen hans (som han sier er den eneste han virkelig har elsket utenom meg) er bedre enn meg. Han sier hun er 10/10, mens jeg er 7/10. Men.. når jeg da lurte på hvorfor han da ikke heller vil ha henne så sier han bare at han selv også er 7/10, og at vi da er en bedre match. Men hun eksen hans er f.eks. utseendemessig totalt ulik meg. Jeg har noen kg for mye, mens hun har helt flat mage (og grunnen til at jeg vet dette selv om jeg aldri har truffet henne er for han har et par bilder av henne. Et av henne på stranden og et av henne med kort topp som viser halve magen).

 

Så jeg lurer vel derfor ofte på hvorfor i all verden han er sammen med meg. Han har mange kjempepene ekser. Han klarer ikke si en eneste ting han liker med meg og gir meg aldri noen komplimenter. Selv om jeg kommenterer dette og han vet det gjør meg trist, så virker det ikke som om det spiller noen rolle.

 

Og nå siste dråpen at han gjorde meg helt fra meg og lot meg begynne å tenke på hvordan i all verden jeg skal ordne ting hvis jeg blir alene og må flytte.

 

I går sendte jeg han sms (jeg er flinkere til å uttrykke meg per sms) der jeg lurte på hvorfor det er slik at han ikke har noen problemer med å si negative ting til meg men ikke klarer å si noen positive... (han har f.eks. ikke noe problem med å kommentere når sønnen min fra et tidligere forhold oppfører seg dårlig og han mener at det er pga det er jeg som har gjort han slik.) I dag har han ikke nevnt noe om det jeg skrev og bare vært glad og oppført seg som normalt (knapt snakket med meg dog), og så når jeg i kveld er litt sur lurer han på hva som er galt og ikke skjønner hvorfor jeg ønsker å være sur hele tiden...

 

Så jeg føler meg lost... Det hjelper vel heller ikke at jeg er 16 uker på vei og gruer meg til hvordan dette kommer til å bli. I dag har jeg sittet og tenkt på om jeg ønsker han med på fødselen, eller om jeg heller skal spørre mamma. Jeg vet ikke om han kommer til å bry seg om at jeg har det vondt da, når han ikke bryr seg når jeg har det vondt nå.......

 

Har dere noen innspill?

 

Anonym poster: 368c735e6d82d6b69b50c9a22a21e317

 

Ja det har jeg. Den mannen behandler deg ikke med respekt, og du bør gå med hodet hevet ut av forholdet med stoltheten i behold før han knekker deg totalt. Du kommer til å klare deg kjempefint som alenemor, og om du er det helt fra starten - Jo bedre er det kanskje. Kjenner en dame som hadde en drittsekk av en barnefar som stakk av fra henne 3 uker etter fødsel. 4 måneder senere hadde hun møtt drømmemannen og de har det fint sammen. Så det er faktisk fullt mulig. Jeg har og hatt en eks som har kalt meg stygg, feit, dum and you name it og med han holdt jeg ut i nesten 5 år. To år etterpå sliter jeg fortsatt med å tro at jeg er bra nok. Stol på magefølelsen din Jeg hadde ikke blitt igjen..

[Anonym bruker]

... og jeg vet ikke om jeg bare burde legge alt til siden og være blid eller om det går mot slutten....

 

For et par uker siden hadde vi en hendelse som ødela mye for min del. Han var sur på meg og fortalte meg noe som var såpass alvorlig at jeg ble kjempelei meg, gråt mye begynte å tenke på skilsmisse. Så i tre dager lot han meg tro det, før han tilslutt sa at det ikke var sant, og at han bare sa det for å se hvordan jeg reagerte, og mente han hadde lært mye om meg av dette.

Jeg syns det bare var veldig ondskapsfullt at han kunne se meg gråte og ha det vondt mens han bare spant videre og videre på løgnhistorien sin og gjorde meg mer og mer lei meg.

 

Så når han forteller at det ikke er sant, så forventer han at alt skal være bra igjen, for jeg burde jo bare være glad for at det ikke var sant, og se det positive i at han lærte mye om meg og at han mener det kan komme til nytte senere.

Men jeg sitter bare igjen med følelsen av at han verken bryr seg om meg eller elsker meg som kan gjøre slik mot meg.

I tillegg siden han drøyde det så lenge, så fikk jo jeg mye tid på å tenke gjennom ting, også ting fra tidligere.

 

Et annet problem (eller hva man skal kalle det) vi har hatt er at han aldri gir meg noen som helst komplimenter. Hvis jeg spør han hva han liker med meg, sier han bare "alt", og hvis jeg ber han nevne en ting, sier han bare at han ikke klarer nevne en ting, for han liker alt. Men for meg er det det samme som å si ingenting....

 

Jeg har slitt med dårlig selvtillit i mange år etter å ha blitt mye mobbet som yngre. Dette gjør nok ting ekstra ille. I tillegg når jeg har fått sittet og tenkt litt kommer jo alt fra tidligere opp også.

F.eks. den gangen han kommenterte at eksen hans (som han sier er den eneste han virkelig har elsket utenom meg) er bedre enn meg. Han sier hun er 10/10, mens jeg er 7/10. Men.. når jeg da lurte på hvorfor han da ikke heller vil ha henne så sier han bare at han selv også er 7/10, og at vi da er en bedre match. Men hun eksen hans er f.eks. utseendemessig totalt ulik meg. Jeg har noen kg for mye, mens hun har helt flat mage (og grunnen til at jeg vet dette selv om jeg aldri har truffet henne er for han har et par bilder av henne. Et av henne på stranden og et av henne med kort topp som viser halve magen).

 

Så jeg lurer vel derfor ofte på hvorfor i all verden han er sammen med meg. Han har mange kjempepene ekser. Han klarer ikke si en eneste ting han liker med meg og gir meg aldri noen komplimenter. Selv om jeg kommenterer dette og han vet det gjør meg trist, så virker det ikke som om det spiller noen rolle.

 

Og nå siste dråpen at han gjorde meg helt fra meg og lot meg begynne å tenke på hvordan i all verden jeg skal ordne ting hvis jeg blir alene og må flytte.

 

I går sendte jeg han sms (jeg er flinkere til å uttrykke meg per sms) der jeg lurte på hvorfor det er slik at han ikke har noen problemer med å si negative ting til meg men ikke klarer å si noen positive... (han har f.eks. ikke noe problem med å kommentere når sønnen min fra et tidligere forhold oppfører seg dårlig og han mener at det er pga det er jeg som har gjort han slik.) I dag har han ikke nevnt noe om det jeg skrev og bare vært glad og oppført seg som normalt (knapt snakket med meg dog), og så når jeg i kveld er litt sur lurer han på hva som er galt og ikke skjønner hvorfor jeg ønsker å være sur hele tiden...

 

Så jeg føler meg lost... Det hjelper vel heller ikke at jeg er 16 uker på vei og gruer meg til hvordan dette kommer til å bli. I dag har jeg sittet og tenkt på om jeg ønsker han med på fødselen, eller om jeg heller skal spørre mamma. Jeg vet ikke om han kommer til å bry seg om at jeg har det vondt da, når han ikke bryr seg når jeg har det vondt nå.......

 

Har dere noen innspill?

 

Anonym poster: 368c735e6d82d6b69b50c9a22a21e317

 

Ja det har jeg. Den mannen behandler deg ikke med respekt, og du bør gå med hodet hevet ut av forholdet med stoltheten i behold før han knekker deg totalt. Du kommer til å klare deg kjempefint som alenemor, og om du er det helt fra starten - Jo bedre er det kanskje. Kjenner en dame som hadde en drittsekk av en barnefar som stakk av fra henne 3 uker etter fødsel. 4 måneder senere hadde hun møtt drømmemannen og de har det fint sammen. Så det er faktisk fullt mulig. Jeg har og hatt en eks som har kalt meg stygg, feit, dum and you name it og med han holdt jeg ut i nesten 5 år. To år etterpå sliter jeg fortsatt med å tro at jeg er bra nok. Stol på magefølelsen din Jeg hadde ikke blitt igjen..

 

Altså nå sier ikke han noe stygt til meg heller da... Hadde han kalt meg stygg hadde jeg jo ikke vært i tvil heller...

 

Jeg snakket litt med han i går kveld (han noe motvillig da han mener at vi ikke har noen problemer og at han har mye viktigere ting å tenke på enn dette som han mener er uviktig og ikke et problem)..

Det han sier er at han aldri har vært den som gir noen komplimenter. Heller ingen tidligere kjærester... (men han kan kommentere bilder på facebook av jenter da (har ikke gjort det siden vi ble sammen da)) Men da sier han bare at han kan si slike ting om folk, men ikke til de. Og i går sa han at det er vel slik med meg også. Men jeg trenger jo ikke at han sier ting til andre som jeg ikke får høre om. Jeg trenger jo at han sier ting til meg.

 

Jeg prøvde å si til han at jeg trenger at han viser at han bryr seg om meg.

 

Jeg foreslo samtale på familievernkontoret til han, men han sa bare at han aldri kommer til å bli med dit, og at dette er noe vi må løse (eller meg... han mener vel egentlig at det er jeg som må jobbe med meg selv for å få bedre selvtillit og ikke bry meg om hva andre sier/ikke sier...)

Men jeg tror ikke han skjønner hvordan det er for meg. Han er veldig kjekk og hører jo stadig det fra folk. Det er ganske mange jenter som liker han. Så når han sier at han ikke bryr seg om hva folk sier til han, så har jo ikke han vært i min situasjon noen gang...

 

Vi får se om det blir noen forbedringer og om han klarer å skjønne at dette faktisk er et problem for meg og ikke noe vi bare kan glemme...

 

Anonym poster: 05834fea70d321338948eea56e1bb786

[Anonym bruker]

Hvordan forklarer han det at han sa til deg eksen hans er mye penere enn deg, men han "tar til takke" med deg siden han heller ikke er fotomodell?

 

Anonym poster: 205f035c46bae7a64e1cb6a157e4ffb0

[Gjest eelis+kian ♥]

Høres ut som eksen min, dette. Alt jeg vil si er at jeg har det tuuuusen ganger bedre uten han. Selvtilliten skjøt i været i det øyeblikket jeg var fri

[Anonym bruker]

I et forhold skal man bygge hverandre opp og støtte hverandre, ikke rive hverandre ned! Særlig i denne perioden når du er gravid og ekstra sårbar. Dette er ingen tid til å drive med 'psykiske eksperimenter' for å se hvordan du reagerer.

 

Tror du at du kommer til å føle deg mer vel sammen med ham jo lengre dere er sammen? Så utrolig stygt gjort å si til deg at eksen hans er bedre enn deg, men så tar han liksom til takke med deg. Når man er sammen med sånne destruktive menn, er det faktisk bedre å være alene. Snakker av erfaring...

 

Anonym poster: 005c6d31e1ab8459f89f95e474f09e90

[Anonym bruker]

I et forhold skal man bygge hverandre opp og støtte hverandre, ikke rive hverandre ned! Særlig i denne perioden når du er gravid og ekstra sårbar. Dette er ingen tid til å drive med 'psykiske eksperimenter' for å se hvordan du reagerer.

 

Tror du at du kommer til å føle deg mer vel sammen med ham jo lengre dere er sammen? Så utrolig stygt gjort å si til deg at eksen hans er bedre enn deg, men så tar han liksom til takke med deg. Når man er sammen med sånne destruktive menn, er det faktisk bedre å være alene. Snakker av erfaring...

 

Anonym poster: 005c6d31e1ab8459f89f95e474f09e90

Han mente vel ikke at han tar til takke med meg. Han mente vel at han mener jeg passer bedre for han (ikke at jeg helt skjønner det da men...). Han sier jo at om han ville hatt eksen, så hadde han vært sammen med henne....

 

Anonym poster: 05834fea70d321338948eea56e1bb786

[Anonym bruker]

Hvordan forklarer han det at han sa til deg eksen hans er mye penere enn deg, men han "tar til takke" med deg siden han heller ikke er fotomodell?

 

Anonym poster: 205f035c46bae7a64e1cb6a157e4ffb0

 

Det var vel ikke nødvendigvis utseendemessig han mente...

Men akkurat hva han mente vet jeg vel ikke... Han liker egentlig ikke å snakke så mye om slike ting.. Hvis jeg snakker for mye om ting mener han bare jeg er masete...

Når vi snakket sammen i går, så var det egentlig mest jeg som snakket og han som hørte på... Og når jeg spurte han om han ønsker at vi skal finne ut av ting, så ville han at jeg skulle svare først før han ville svare... Så når jeg sa at jeg vil det, sa han at han selvsagt vil det han også...

Han er jo veldig glad og stolt over å skulle bli far da...

 

Anonym poster: 05834fea70d321338948eea56e1bb786