Dere som har hatt suicidale tanker

[Anonym bruker]

Hvordan tanker hadde dere? Og. Hva tenkte dere om tankene? Jeg tenker så mye rart om dagen, men jeg vet ikke omdet helst er at jeg er utslitt og at tankene bare er en flukt, eller noe..

 

Anonym poster: a37d212b334b489794f7d8ec0bbc74a9

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Når jeg var 18 år var jeg inne på de tankene. Tenkte en del over hvor vidt det var noen grunn til å leve, alle de rundt meg ville nok ha det bedre uten meg i livet sitt. Det hadde gjort alt så mye lettere, å bare ende det hele.. Det gikk mye i tanker om hva jeg skulle etterlate til familien, hvilke ord som kunne skrives for at de ville forstå valget mitt..

Samtidig prøvde jeg desperat å finne grunner til å leve videre, noe jeg kunne holde fast ved til "lysere tider"..

Kontaktet til slutt psykologen jeg hadde gått hos, og ba om haste time, hun hjalp meg å finne grunner nok til å holde meg gåen og vokse opp.. Gikk 3-4 mnd etter jeg søkte hjelp, til tankene ble borte, men hadde også et selvmordsforsøk iløpet av de mnd, så det gikk ned til bunnen, før jeg kom meg på bena igjen..

[Lillejonas Mekkemikkel]

For min del er sånne tanker impulsstyrte. Dvs at jeg går ikke i lange tider og planlegger, og jeg kan tenke dem i største alvor i øyeblikket, men det trenger ikke gå mer enn 10 minutter før jeg ler av meg selv.

 

Kort forklart kan man si at det er en rasjonell del av meg som overhører den irrasjonelle delen av meg og bekrefter at den er irrasjonell. Noen ganger kan den irrasjonelle delen ta fullstendig overhånd, og da skjønner jeg ikke lenger at jeg er irrasjonell.

 

Jeg tar derfor disse tankene på alvor selv om de bare er tøys. Jeg har ikke farlige medikamenter eller skytevåpen i hus ettersom de er de største farene for meg. Noen ganger kan det å holde seg i sengen være et mål i seg selv.

 

Jeg har som regel alltid litt hasj liggende i hus siden det å roe meg selv ned noen ganger kan være en utfordring for stor. Så kan verden mene hva den vil om det, men jeg lever fortsatt.