Det å ADOPTER et barn..

[Anonym bruker]

Jeg og min mann er i den prossesen med å adoptere et barn.

Har hørt fra samtlige at det ikke vil være det samme som å føde sitt eget barn, å føle den samme mor og farsfølelsen.

 

Jeg selv mener at de som ikke er i stand til å klare å få den morsfølelsen til et barn som ikke er født fra seg selv, heller ikke er i stand til å få "egene" barn.

 

Hva mener dere?

 

Anonym poster: cc36b397fc919b6d685e2f267679d481

[Anonym bruker]

Kanskje man ikke føler den samme følelsen, men hvem sier at det dere føler er noe dårligere eller mindre verd? Følelser kommer i mange varianter

 

Anonym poster: 02e9d4dfe8cee1c59104840c384188cf

[stearin]

Tror absolutt det er mulig å få en veldig god følelse for barnet. Og signerer #2, hvem sier det dere kommer til å føle er dårligere eller mindre verd om det så ikke er denne oppblåste morsfølelsen.

[Cat_Woman]

Det er sikkert annerledes, men ikke noe dårligere! Gratulerer med valget, det er fantastisk å bli mamma

[LillaGorilla♥♥]

Det er selvsagt ikke det samme som å FØDE eget barn, det ligger jo i det rent praktiske.

Men jeg er ikke i tvil om at de som adopterer barn (iallefall langt de fleste), ELSKER barna sine like høyt som alle oss andre.

[stearin]

Og uansett, de folka som har fortalt dette til deg, har de både bært fram og født et barn OG adoptert et?

 

Eller det har egentlig lite å si, dere har ikke barn fra før og vet ikke om annet.

 

Mange mødre klagde på sykehuset når de var innlagt der med sine premature. Mange ville hjem og hadde ønsket å føde til termin (naturligvis, det gjorde jeg også), men den store lengselen etter å ha en fullbåren baby i armene hadde ikke jeg. De som klagde hadde tidligere fått fullbårene barn som de fikk med seg hjem etter 2-3 dager. Jeg var på sykehus i 8 uker og kunne ikke vært mer glad med min "barseltid". Skjønte ikke hva de andre lengtet etter.

 

Tror det kan sammenlignes til en viss grad.

[Anonym bruker]

Vi har et adoptert barn i nær familie, som har fire eldre søsken som er født på "vanlig" måte av foreldrene.

Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette barnet er elsket son en naturlig del av familien fra dag 1. Vi tenker ikke over at hun er født i et anbet land og først kom hit sa hun var to.

 

 

 

Anonym poster: a151766961f3f2cefb395428f95d78f2

[Anonym bruker]

Kanskje ikke den samme følelsen? Hvilken følelse?

 

Anonym poster: cc36b397fc919b6d685e2f267679d481

[Anonym bruker]

Jeg tror de fleste vil knytte seg til et adoptert barn i samme grad som de ville til et egenfødt barn.

 

Det kan være noen utfordringer, særlig om barnet er stort når det kommer til dere.

 

Å si til noen som skal adoptere at man ikke tror de vil få den samme mors-/farsfølelsen er sylfrekt og tyder på avstumpethet og alvorlig mangel på sosiale antenner.

 

Anonym poster: bf1daa7f3182dc380fef03cf7222933b

[Anonym bruker]

Da jeg hadde født så jeg på den lille og tenkte, du kunne likegodt vært adoptert, men det er helt rett at du er her. Høres sikkert snålt ut, men for meg var det helt uforståelig at noe så vakkert har kommet ut av meg:-)

 

Der og da visste jeg at morsfølelsen oppstår for det barnet man ønsker å ta vare på. For mange ligger det ønske rundt eget biologisk opphav, men den følelsen av å elske tror jeg er lik uansett hvordan man har fått barnet.

 

Anonym poster: 59b018a7a198d41ce372870c431e368e

[Anonym bruker]

Du kommer til å elske barnet ditt høyt selv om det er født av en annen kvinne. Dette blir deres barn forresten av livet. Vent og se:)

 

Dessuten kan du skryte uhemmet, for dere har jo kke lagd det selv, hi hi..

 

Anonym poster: 1a48d996ce07f9e2480cbf3cbe2c9e8d

[Anonym bruker]

Hyggelig med så mange hyggelige tilbakemeldinger:-) Nå ble jeg glad.. Tusen takk damer! :-)

 

Anonym poster: cc36b397fc919b6d685e2f267679d481

[Anonym bruker]

Når du har født et barn og får det i armene dine vekkes morsinstinktet i deg, for dette barnet har bare deg, er 100% avhengig av at du tar deg av det og dekker alle dets behov. Instinktene dine setter inn og du trykker det til ditt bryst og passer på det.

 

Etterhvert vokser morsfølelsene og morskjærligheten frem, og følelsene for barnet blir bare sterkere og sterkere for hver time som går. Kombinasjonen morsinstinkt og morskjærlighet gjør at du er villig til å gå i døden for å dekke dette barnets behov.

 

Akkurat det samme skjer når du adopterer, du får "tildelt" et barn og morsinstinktet våkner umiddelbart. Nå har ikke dette barnet andre enn deg, det er helt avhengig av deg for å få et godt liv og du trykker det til ditt bryst og vil instinktsvis gjøre ditt ytterste for å dekke alle dets behov.

 

Så blir du kjent med barnet og følelsene vokser frem, morskjærligheten vokser og du ender opp med akkurat samme følelsen som en biologisk mor har for sitt barn, du er villig til å gå i døden for dette barnet

 

Jeg har venner som er adoptert, og jeg har andre venner som har adoptert, kjærligheten er akkurat like stor.

 

Anonym poster: 1f5a2736824fd96cd165eb83734cce0c

[chrisallic]

Et barn er helt vidundrelig å dere vil være like mye foreldre til et adoptert barn, som et ikke adoptert.Har lest et nydelig dikt/værs om barnet ikke kommer fra hjertet men inn i hjertet.