Mine, dine, våre...

[L-8]

Jeg og samboer'n hadde en kveld her, der vi satt og snakket om alt mellom himmel og jord som kunne komme til å skje oss i fremtiden. Hvem vi ville jr skulle bo hos hvis vi begge døde, hvor mange barn vi ønsker oss, tanker om fremtiden generelt. Og noe han sa da kom jeg til å tenke på nå når jeg leste et innlegg om særkullsbarn. Han sa at selv om vi gikk fra hverandre så ville han ha hatt minst et barn til med meg for så å sterilisert seg, for særkullsbarn...ikke særlig aktuelt. Og jeg skjønner igrunn litt hva han mener.

 

Synes dere det er sært? Snakker dere om sånne ting med deres menn?

[Gjest Malore]

Vi snakker om sånt:)

[Anonym bruker]

Men fordeom han steriliserer seg så kan han jo finne seg ei med barn fra før og det blir jo mine/dine serkullsbarn.. Eller mener han at han ikke skal finne seg noe ny dame da eller?

 

Anonym poster: 0e9f400673c182f3677e6c0a826af30b

[L-8]

Men fordeom han steriliserer seg så kan han jo finne seg ei med barn fra før og det blir jo mine/dine serkullsbarn.. Eller mener han at han ikke skal finne seg noe ny dame da eller?

 

Anonym poster: 0e9f400673c182f3677e6c0a826af30b

 

Det er klart! Men han ville ikke ha egne barn med flere enn meg (og jeg tror jo virkelig ikke vi noengang kommer til å gå fra hverandre heller for den saks skyld)

[Anonym bruker]

Jeg og mannen er veldig veldig enig når det kommer til akkurat dette.

 

Nå har vi vært sammen i 15 år da og har ingen planer om å gå fra hverandre så jeg regner med vi kommer til å holde sammen til vi blir gamle, men OM vi skulle bli skilt er det helt uaktuelt for oss begge med en ny mine-dine-våre familie.

 

Jeg vil heller være singel enn å begi meg inn på noe sånt. En kjæreste som jeg ikke flytter sammen med før barna har flyttet ut kanskje, men ikke noen ny samboer. Bonusbarnebarn kan jeg takle, men bonusbarn og alle mulige konflikter rundt oppdragelse, samvær, ekskoner og gud verden i en familie med dine og mine barn er overhodet ikke aktuelt for meg. Mannen er 100% enig, hver gang vi hører om små og store problemer i slike vennefamilier takker vi hverandre for at vi slipper sånt..

 

Anonym poster: 5492bd88c5650b3a7c8b167d633a9064

[Anonym bruker]

Vi prater ikke om hva som ville skjedd hvis vi gikk fra hverandre, fordi for oss tror jeg det virker helt uaktuelt Så det får vi heller ta i fremtiden hvis det noengang skjer.. men det tror jeg og håper at det ikke gjør.

 

Anonym poster: 5e7fc29a5d7da7e71f798559a0587e72

[Anonym bruker]

Man kan alltids snakke om hva man ville gjort, men tror nok det er annereledes når man står midt oppe i det. Blir det samlivsbrudd så er det nok ikke sikkert at dere er så gode venner at dere får laget et barn til, samt å bli enige om alt rundt barnet.

 

Jeg syns heller ikke at det er fristende med mine, dine, våre.. Og satser på å ikke bli skilt. Men noen ganger så blir det ikke sånn man hadde tenkt.

 

Anonym poster: 5cd87cbea6de47dfc3cc9e12d095a7bb

[Anonym bruker]

Vi har pratet en del om det, og hvordan vi ønsker å løse det med tanke på at vi har fem barn. Vi har også snakket med nærmeste familie om dette, fordi vi ikke ønsker at barna skal bli skilt om noe skjer med oss.

Dette er ikke noe vi er redd for å prate om, men en ting vi gjør for barnas del.

 

Anonym poster: d3e2f3bad74c679eefe7782076eaf92d

[LillaGorilla♥♥]

Vi er hvertfall enige om at ingen av oss vil ha flere barn med noen andre!

[Anonym bruker]

Meg og min mann har snakket mye om dette og det er dfor vi ikke ønsker oss felles barn. Vi har to barn på hver vår kant, så om vi skulle dø, eller gå fra hverandre blir ikke ting for komplisert. Det er komplisert nok som det er syns vi. Hans barn har ogsåhalvsøsken på morssiden og stesøsken der også.

 

Når jeg fikk mitt første barn bestemte jeg meg fort for at jeg syns at ette barnet skulle få ett søsken. Slik at det ikke var alene om ting i fremtiden. Endel ting her i livet er veldig kjekt å ha ett søsken ved sin side til. Og når det ble samlivsbrudd mellom meg og deres far så var jeg veldig glad de var to. To å dele med, selv om de var små så snakker de sammen og støtter hverandre på en måte som ikke foreldre kan.

Jeg har ei veninne som er enebarn, moren hennes døde for noen år side og det snakket vi endel sammen om. Hun savnet veldig ett søsken. En å dele ting med, en å lene seg mot i tunge stunder osv. Jeg var der for henne, men det blir ikke det samme som med ett søsken.

 

Anonym poster: 19cdf9357ab0f3b16ddea8ca0f0b1fb2