Sliter med gravide etter at jeg mistet mitt ufødte barn

[Anonym bruker]

Jeg mistet jenta mi i uke 22 i svangerskapet i vinter. Periodevis er det veldig tungt enda, og hvertfall er det tungt å engasjere seg i gravide/nyfødte.

 

Nå har min svigerinne blitt gravid - og selvsagt er jeg veldig glad for det og jeg unner dem det selvfølgelig. Jeg tror også det kommer til å bli veldig fint med et lite tantebarn.

 

MEN, jeg synes også det er veldig tungt. Jeg gruer meg så fryktelig til jul i utgangspunktet. Nå klarer jeg ikke tenke på å engasjere meg og glede meg over hennes graviditet, mens jeg sørger over min lille jente som ikke er hos oss i julen.

 

Noen som har noen tips for hvordan jeg kan komme meg gjennom det hele?

 

Anonym poster: f55d638f592609ef4e388ac359b0d695

[håpefull<3]

Jeg har mistet flere ganger, rundt uke 35 og rundt uke 20, samt en del spontanaborter. Men jeg har vært heldig og blitt gravid igjen kjapt, og det har hjulpet meg. Så jeg kan skjønne deg, men samtidig ikke (siden jeg ikke kan sette meg inn i situasjonen din mtp å ikke ha blitt gravid igjen).

 

Hadde ei venninne som ble gravid rett etter at jeg mistet, og det vsr tungt. Så tungt at det tok 6 uker før jeg tok kontakt eller svarte når hun ringte. Jeg trengte tid. Men samtidig som jeg "kom litt over" det som hadde hendt, så innså jeg at det som skjer det skjer. Selv om det var trist for oss så var det absolutt ikke venninna mi sin feil. Og jeg tenkte at hvorfor ikke bare være glad på hennes vegne for at hun får det som er vårt største ønske ?

 

Når jeg tenkte på hvor glad jeg ble når jeg ble gravid, så ville jeg heller være der for henne mens hun var gravid og lykkelig. Vips var jeg gravid selv.

 

Gi det tid, det blir bedre. Men ingen kan si hvor lang tid akkurat di trenger.

 

Håper spiren sitter snart, og at det går bra neste gang. Unner deg det. Har opplevd det verste 2 ganger selv, det er helt umenneskelig vondt. Men, det går utrolig nok over <3

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Vi har bevisst ikke prøvd å bli gravide igjen. Mistet i exu 2 mnd. etter at vi mistet jenta, så nå har vi ikke prøvd i det hele tatt. Måtte rett og slett ha litt tid å hente meg inn igjen.

Vi er heldige, de tre gangene vi har forsøkt, så har spiren sittet på første pp. Og vi har jo ei nydelig jente.

 

Kjenner jeg er veldig ambivalent i forhold til det hele. Noen øyeblikk gleder jeg meg veldig til å bli tante, andre ganger bare gråter jeg over at de får oppleve det jeg ikke fikk. Jeg tenker at på sett og vis at det sikkert er normalt å føle det litt slik, samtidig skammer jeg meg over å ikke kunne glede meg for dem. Også må jeg innrømme at jeg innerst inne er livredd for at det ikke skal gå bra.

 

Jeg får heller prøve å være ærlig på at jeg synes det er litt vanskelig, å håpe at de kan forstå...

 

 

 

Anonym poster: f55d638f592609ef4e388ac359b0d695

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal tillate deg selv å ha de følelsene du har. Det er helt forståelig at du føler det sånn. Ikke skamme deg over det. Jeg tror det kan være en god ide å være ærlig mot den gravide hvis dere har et forhold som tillater det. Ihvertfall bør du prøve å stå i følelsene når de dukker opp i stedet for å prøve å beskytte deg mot dem.

 

Anonym poster: 4c28c3e0c915141aee043fac55498719

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Vi har bevisst ikke prøvd å bli gravide igjen. Mistet i exu 2 mnd. etter at vi mistet jenta, så nå har vi ikke prøvd i det hele tatt. Måtte rett og slett ha litt tid å hente meg inn igjen.

Vi er heldige, de tre gangene vi har forsøkt, så har spiren sittet på første pp. Og vi har jo ei nydelig jente.

 

Kjenner jeg er veldig ambivalent i forhold til det hele. Noen øyeblikk gleder jeg meg veldig til å bli tante, andre ganger bare gråter jeg over at de får oppleve det jeg ikke fikk. Jeg tenker at på sett og vis at det sikkert er normalt å føle det litt slik, samtidig skammer jeg meg over å ikke kunne glede meg for dem. Også må jeg innrømme at jeg innerst inne er livredd for at det ikke skal gå bra.

 

Jeg får heller prøve å være ærlig på at jeg synes det er litt vanskelig, å håpe at de kan forstå...

 

Jeg er ikke noen psykolog, men jeg tenker at det du føler virker HELT normalt. Alt sammen. Ikke vær redd for å la deg selv føle disse tingene. Har du noen å snakke med? Hvis du har et godt forhold til svigerinna di, kan det kanskje lønne seg å være (relativt) åpen med henne. Hun skjønner helt sikkert at det er ekstra vanskelig for deg når hun er gravid. Det blir så mange følelser på en gang, både vonde og gode.

 

*klem*

 

Anonym poster: 16f33b25f3bd8c382cd3d65f69b9b803

[håpefull<3]

Tusen takk for svar.

Vi har bevisst ikke prøvd å bli gravide igjen. Mistet i exu 2 mnd. etter at vi mistet jenta, så nå har vi ikke prøvd i det hele tatt. Måtte rett og slett ha litt tid å hente meg inn igjen.

Vi er heldige, de tre gangene vi har forsøkt, så har spiren sittet på første pp. Og vi har jo ei nydelig jente.

Kjenner jeg er veldig ambivalent i forhold til det hele. Noen øyeblikk gleder jeg meg veldig til å bli tante, andre ganger bare gråter jeg over at de får oppleve det jeg ikke fikk. Jeg tenker at på sett og vis at det sikkert er normalt å føle det litt slik, samtidig skammer jeg meg over å ikke kunne glede meg for dem. Også må jeg innrømme at jeg innerst inne er livredd for at det ikke skal gå bra.

 

Jeg får heller prøve å være ærlig på at jeg synes det er litt vanskelig, å håpe at de kan forstå...

 

 

 

Anonym poster: f55d638f592609ef4e388ac359b0d695

 

Åja, skjønner. Selv har jeg ingen barn, dette er forsøk nr 5 (altså svangerskap nr 5) på vårt første barn Like trist hver gang, men er innstilt på at en gang går det bra og vi får den lille jenta eller gutten vår

 

Du har lov til å føle det du føler, men er det veldig vanskelig ville jeg vært ærlig med de. De bør forstå deg. Har du et godt forhold til svigerinna di kan du jo snakke med henne alene, i stedet for å dele det med alle. Hvis de vet hva dere har vært gjennom så er de nok gabske inneforstått med dine følelser rundt hennes graviditet.

 

Heldig er du som har ei lita jente da

Endret 1. desember 2012 av håpefull<3

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Nei, vi har ikke noe spesielt godt forhold. Dvs. det er ikke noe "galt", vi er bare ikke så nære. Vi er veldig forskjellige. Og vi sees nokså sjelden.

Hun har ikke nevnt barnet vi mistet med et eneste ord i mitt nærvær, noe som gjør det litt vanskelig. Men, vi får se.

 

Jeg får se hvordan det går bare. Tusen takk for svarene jeg har fått. Det går seg nok til med tid å stunder - og alle barn er små mirakler, og vi er jo kjempeheldige som får en liten til i familien.

 

Og ja, vi er kjempeheldige som har ei jente fra før. Det betyr alt.

Krysser fingrene for at det går bra denne gangen håpefull. Det er jo helt umenneskelig det du har gått gjennom.

Jeg begynner å bli klar for å prøve igjen jeg og. Snart.

Men jeg er så redd det ikke skal gå bra en gang til. Men som du sier, det vil jo være verdt det til slutt.

 

Anonym poster: f55d638f592609ef4e388ac359b0d695

[Tante_Esel]

jeg har aldri mistet sent i et svangerskap, men vi har vært prøvere i 4,5 år nå.... gått gjennom graviditet utenfor livmor, og en spontanabort.. på den tiden vi har vært prøvere har mange rundt oss blitt gravide, og det har vært like vondt hver gang... det at hun ikke har nevnt barnet en gang, vitner kanskje om at hun ikke vet helt hva hun skal si>? og hvordan hun skal forholde seg til dette...

 

det er sikkert vondt for henne også, så derfor velger hun heller å ikke si noe... min søster var likedan..da hun var gravid... snakket aldri om svangerskapet, eller min situasjon...

 

Jeg for min del ble mer tilfreds med barna da de ble født... selve graviditeten var den vanskeligste for meg..

 

du er jo sikkert i sorg enda, og det er da helt naturlig, og det er nok lurt å kjenne på følelsene dine. Men også snakke med henne som er gravid, at det er vanskelig for deg,.. en slik samtale kan jo bringe dere nærmere da... selv om dere ikke er nære fra før...

 

all medfølelse går til deg, og håper du blir gravid igjen så fort dere begynner å prøve

[håpefull<3]

Tusen takk for svar.

Nei, vi har ikke noe spesielt godt forhold. Dvs. det er ikke noe "galt", vi er bare ikke så nære. Vi er veldig forskjellige. Og vi sees nokså sjelden.

Hun har ikke nevnt barnet vi mistet med et eneste ord i mitt nærvær, noe som gjør det litt vanskelig. Men, vi får se.

 

Jeg får se hvordan det går bare. Tusen takk for svarene jeg har fått. Det går seg nok til med tid å stunder - og alle barn er små mirakler, og vi er jo kjempeheldige som får en liten til i familien.

 

Og ja, vi er kjempeheldige som har ei jente fra før. Det betyr alt.

Krysser fingrene for at det går bra denne gangen håpefull. Det er jo helt umenneskelig det du har gått gjennom.

Jeg begynner å bli klar for å prøve igjen jeg og. Snart.

Men jeg er så redd det ikke skal gå bra en gang til. Men som du sier, det vil jo være verdt det til slutt.

 

Anonym poster: f55d638f592609ef4e388ac359b0d695

 

Hvis dere ikke er spesielt nære blir det jo litt verre, men jeg hadde nok nevnt det for henne/de. At hun ikke har nevnt barnet dere mistet kan jo rett og slett være av hensyn til dere. Jeg hadde vært forsiktig med å snakke om en sånn hendelse med ei jeg ikke har et nært forhold til.

 

Tusen takk, vi håper det går bra denne gangen ja Godt å høre at du ønsker å prøve igjen til tross for det du har opplevd. Det er en mening med alt dessverre, og når den lille jenta eller gutten din kommer så vil det på en måte være verdt det om du skjønner hva jeg mener Sorgen vil nok alltid være der til en viss grad, men når du sitter der med akkurat DEN babyen i armene, så var det det som var meninga hele tida det er i hvert fall min trøst lykke til neste gang !