Hva skal jeg gjøre? Mann med temperament....

[Anonym bruker]

Hehe, det var bare eksempler.. En viss interesse i hverdagslige familieting er vel et krav når man er gift og har små barn? Kunne like gjerne være hva vi skal ha til middag, hva ungene skal få/har fått i kalenderen eller foreslå en båltur søndags formiddag. Samt følge med på ting jeg sier..

 

-Du, vi er invitert i barndåp da og da..

-Ja, det var jo jeg som fortalte deg det først.

-Hæ?

-Ja, da vi skulle finne ut når du jobba.

-Å, var det det du snakka om da?

 

hi

 

 

 

HI

 

Anonym poster: 3b744fea4d5f2eb41512309b21466943

[Anonym bruker]

Dette høres veldig ut som det var her i huset før...

To små barn, nytt hus og en mann med et voldsomt temperament.. Må vel innrømme at jeg kunne være god på å provosere jeg også.

Hadde sett temperamentet flere ganger, men en gang gikk det for langt. Har ikke lyst til å gå inn på det, men han slo ikke. Men både jeg og barna ble veldig redde.

 

 

Var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre.. En del av meg ville reise fra han, mens på den andre siden var jeg jo veldig glad i han og hadde 2 små sammen. Men bekymret meg veldig da han heller ikke viste mye til anger. Men tror nok han ikke ville innse det.

 

Må innrømme at etter dette imponerte han meg stort. Jeg foreslo familieterapi, og han ble med. Vi var noen ganger sammen, og andre ganger reiste han alene. Der fikk han hjelp med sinnemestring.

 

Dette er nå flere år siden, og vi har bare fått det bedre og bedre sammen. Har ikke hatt flere av disse sinneutbruddene. Og den dag i dag har han veldig dårlig samvittihet over det som skjedde.

 

Det som kan provosere meg veldig er de som mener at hvis en mann har disse utbruddene forandrer han seg aldri. Og at det bare kan bli verre neste gang. Ja, i noen tilfeller kan det stemme, men ikke dra alle under samme kam!!!

 

Jeg syns du skal prøve å få han med i terapi. Familiekontoret tilbyr gratis terapi.

 

 

 

Anonym poster: 875810d9c18ed869c51c2665ae140d9c

[Anonym bruker]

Har også levd sammen med en sånn mann, men vi var ikke gift.

Eksen viste bare sine "påtatte" gode sider, men idet barna kom, da var det slutt.

Da kom det frem en helt annen skremmende side av mannen.

 

Jeg levde lenge sammen med han , før jeg turde søke hjelp og fortelle det til mine nærmeste venninner. Familien min hadde jo sett tendensene, så de visste vel egentlig hvordan ståa var.

 

Jeg fikk time på familievernkontoret', til enetimer, siden gav jeg mannen et ulitmatum, enten ble han med på timene ellers så var det ut.

 

Han møtte på de første timene, men innså ikke at det var han og ingen andre som var problemet, så det gikk som det måtte. Jeg måtte hive han ut.

I starten var han kun ekkel mot meg, men den dagen han tok i datteren vår, da ringte jeg politiet.

 

Din mann, skulle sikkert som min eks, hatt ett sinnemestringskurs.

Hvis mannene din ikke vil ta imot hjelp, så er det ikke så mye du kan få gjort med det. Da blir det enten å godta eller flytte.

 

Jeg kan jo bare nevne , at er du like uheldig som meg, så får du barn med senskader som følge av fars temperamang, og det er virkelig ikke noe å anbefale.

 

 

 

 

Anonym poster: 26c150415a09c4a86de1bc739af2e2d4

[Anonym bruker]

Hi her..

 

Eldste er lagt nå og han spør "Skal vi se resten av filmen vi begynte på i går?" Jeg svarer "Når det er blitt stilt, så ønsker jeg at vi skal prate litt ilag" Han sukker og når jeg spør hva han mener svarer han bare "Er det sånn at vi skal sitte å fortelle hverandre hva som er galt med hverandre sånn som vi gjør hver gang?" og så går han og setter seg med PC'n... Hva skal jeg si?

 

Jeg vet en million ting jeg har lyst å si, ikke noe som er direkte galt med ham, men vi har ulike meninger, og jeg vil gjerne at vi blir enige om mest mulig til familiens beste, mens han tar det personlig hver gang, går til motangrep med noe dritt og så er vi like langt.. Jeg tar til tårene og han går ut av rommet.....

 

Er det håp? For jeg er ganske motløs nå, aner ikke hvordan jeg skal gå fram. Kommer ihvertfall ikke til å funke å starte med den der "lurer på hvordan det er å være alenemor og du må innse at du har et problem-varianten"

 

Mannfolk skal være så jævla tøffe og stolte, skal ikke innrømme noe som helst.

 

En ting jeg hadde lyst å si er at det føles som vi lever på to forskjellige planeter for tida, vi samarbeider ikke og lever ikke "parallellt", mens det er jeg som merker det og sliter med det, mens han synes han har det fint og at ingenting er galt.... Han innser jo ikke engang at vi har et problem i forholdet...

 

Anonym poster: 3b744fea4d5f2eb41512309b21466943

 

Jeg synes det er ordentelig trist å lese at du skriver at det eldste barnet ditt ikke ble skadet, "bare" livredd.. Å vokse opp i et miljø der man ikke føler seg trygg er ikke bra, og kan i aller høyeste grad være skadelig.

 

Jeg mener ikke å være slem når jeg skriver dette, men du kan ikke bare stå og vente på at han forandrer seg eller søker hjelp. Det er som oftest slik at mobbere ikke opplever at det er en konflikt og heller ikke ser behov for endring av oppførsel..

 

Du må søke hjelp selv, slik at noen kan hjelpe deg med å sortere tanker, bygge opp selvfølelsen din, slik at DU kan finne ut hvordan du og barna kan ha et godt liv. Hvis han ikke er interessert i det, skjønner jeg ikke hva du ser i han.

 

Ønsker deg all lykke og styrke:-)

 

Anonym poster: a9981c2669d355856d41430d442f5370