Hva skal jeg gjøre? Mann med temperament....

[Anonym bruker]

Jeg har en snill og god mann som det viser seg har litt av et temperament... Han har vist det noen ganger, og da er det jeg som har provosert det frem (ikke med vilje, tror jeg, da). Viser seg at vi er ganske uenige i mange ting, bl.a. vikitgheten av å være sammen som en familie, hva som skal prioriteres om dagene etc.. Han er ikke sint ofte, men når jeg ser at det svartner for ham, da er det for sent. Da er det ingen vei tilbake og hjelper ikke med "tell til 10", "pust med magen" etc.. Og han klarer ikke roe seg selv om barna er tilstede (det synes jeg er det verste). Han blir sint på meg, og sliter ikke med å vise det. I dag toppa det seg, han skulle (ifølge ham selv) slamre med døra, men i sinnstilstanden kjørte han hånda gjennom glasset i døra, og glassbiter føk gjennom lufta. jeg sto rett innafor, minsten på 22 mnd sto en meter fra og eldste på 4 sto 4 meter fra. Minsten kunne blitt truffet, men ble heldigvis "bare" redd. Eldste ble livredd, hylte og hylte og skrek og ropte at vi måtte få ny dør osv..

 

Mannen min er en sånn som ikke angrer (med det første, ihvertfall), han er en sånn "gjort er gjort, ikke noe å gjøre med det nå", så det er lite unnskyldninger å få fra den kanten. I dag ble jeg faktisk redd ham.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Minsten sover, og eldste sendte jeg bort til en slektning sånn at mannen kunne fjerne døra uten at de var vitner.

 

Skal selvfølgelig prate med mannen, men han er fremdeles sint.

 

Jeg kommer ikke til å kaste ham ut (med det første), så sånne forslag er uaktuelt. Mener selv han bør lære seg litt sinnemestring - og benytte seg av det. Jeg orker ikke leve i frykt, men mener jo også at jeg ikke kan leve uten ham. Vi hr vært sammen i 6 år og gift i 3. 2 barn.

 

Alt kommer sannsynligvis til å ordne seg, selv om det ikke virker sånn nå. Jeg har ingen å prate med, og tenker det kanskje ikke er lurt å prate med f.eks. svigerinna mi.

 

Jeg er generelt sliten for tida, og ser frem til ferie snart.. Kunne tenke meg å komme meg bort, men har ikke mulighet til å ta fri. Er det vits i å gå til legen og si man er sliten eller noe?

 

Uff, det var første adventsdagen.. Ble ikke helt som vi hadde tenkt oss..

 

Anonym poster: 3b744fea4d5f2eb41512309b21466943

 

Anonym poster: 3b744fea4d5f2eb41512309b21466943

[Anonym bruker]

Har han vist deg dette sinnet helt fra du traff han? Eller har det gradvis kommet mer og mer fram? I siste tilfellet vil det nok komme oftere og oftere om han ikke tar tak i det.

 

Jeg lever med en slik mann. Han var god og tålmodig første to årene vi var sammen, giftet oss etter 2,5 år. Tiden før bryllupet viste han meg en side av seg selv jeg ikke likte, men jeg skjøv det fra meg med at han sikkert var stresset og litt nervøs for alt.

 

I etterkant har jeg jo innsett at jeg burde luktet lunta. Det har blitt bare verre og verre. Vi har to skjønne barn sammen, og ja, de har jeg laget med han til tross for sinneutbruddene.

Nå har det toppet seg. Han forakter meg, antakelig fordi hans sjikanering ikke lenger går inn på meg, jeg gråter ikke mer når han kaller meg teit, dum, elendig mor foran ungene. Jeg blir forbanna, og ber han snakke ordentlig til meg.

 

Han har kløpet meg og trykket meg ned i møbler i sinne, men det tør han ikke lenger. I sommer hadde vi et himla oppgjør hvor jeg fortalte deler av dette til en felles venninne. Siden da har han ikke gjort meg noe fysisk.

 

Men psykisk er det en påkjenning å leve under slike forhold. Både for meg og ungene. Jeg tror vi snart ser slutten på vårt ekteskap, han nekter å endre noe. Siden jeg er problemet så skal jeg fikse det.

 

Bare en advarsel. Sluke tendenser kan utvikle seg, og plutselig sitter du der og ikke skjønner hvordan DU, som alltid har vært så sterk og selvstendig, har havnet i et sånt usunt forhold

 

Håper det er annerledes hos dere.

 

Anonym poster: 64295749bfa2e0ad812c5e3c460fac4b

[Pengetreet]

Huff dette høres ikke bra ut... Spesielt at han ikke angrer, det er ikke et godt tegn.

 

Ville du sett anderledes på dette dersom han traff et av barna? Dersom det bare er tilfeldig at ingen av barna ble skadet så synes jeg at både du og mannen din tar litt for lett på det.

 

Dersom han er motivert for å skaffe hjelp og jobbe med seg selv, så er det såklart best. Hva sier han selv om å skaffe hjelp? Innser han at han har et problem? Til syvende og sist er det hans egen motivasjon til å forandre seg som betyr noe.

 

Jeg vill nok revurdert forholdet, med tanke på barnas sikkerhet. Ingen barn fortjener å vokse opp med å være redd i sitt eget hjem.

[Anonym bruker]

Har han vist deg dette sinnet helt fra du traff han? Eller har det gradvis kommet mer og mer fram? I siste tilfellet vil det nok komme oftere og oftere om han ikke tar tak i det.

 

Jeg lever med en slik mann. Han var god og tålmodig første to årene vi var sammen, giftet oss etter 2,5 år. Tiden før bryllupet viste han meg en side av seg selv jeg ikke likte, men jeg skjøv det fra meg med at han sikkert var stresset og litt nervøs for alt.

 

I etterkant har jeg jo innsett at jeg burde luktet lunta. Det har blitt bare verre og verre. Vi har to skjønne barn sammen, og ja, de har jeg laget med han til tross for sinneutbruddene.

Nå har det toppet seg. Han forakter meg, antakelig fordi hans sjikanering ikke lenger går inn på meg, jeg gråter ikke mer når han kaller meg teit, dum, elendig mor foran ungene. Jeg blir forbanna, og ber han snakke ordentlig til meg.

 

Han har kløpet meg og trykket meg ned i møbler i sinne, men det tør han ikke lenger. I sommer hadde vi et himla oppgjør hvor jeg fortalte deler av dette til en felles venninne. Siden da har han ikke gjort meg noe fysisk.

 

Men psykisk er det en påkjenning å leve under slike forhold. Både for meg og ungene. Jeg tror vi snart ser slutten på vårt ekteskap, han nekter å endre noe. Siden jeg er problemet så skal jeg fikse det.

 

Bare en advarsel. Sluke tendenser kan utvikle seg, og plutselig sitter du der og ikke skjønner hvordan DU, som alltid har vært så sterk og selvstendig, har havnet i et sånt usunt forhold

 

Håper det er annerledes hos dere.

 

Anonym poster: 64295749bfa2e0ad812c5e3c460fac4b

 

 

Du blir utsatt for psykisk vold. Det er like ille som fysisk, om ikke verre. På fvk var det en test hvor jeg skulle svare på en rekke påstander om mannen min og mye av det du skriver her sto på den testen. Du ville nok ha scoret høyt. Dette er IKKE bra, hverken for deg eller barna.

 

Anonym poster: 494410424695e4614b7f2fa291ae3332

[Anonym bruker]

Hi her...

 

Takk for svar, dere..

 

Fullstendig klar over at dette ikke er bra. Han var ikke sånn i starten. Husker første gang han viste seg sånn, da "drylte" han en rømmeboks i veggen. Da hadde vi fått vårt første barn og vært sammen rundt 2 år. Han kunne sikkert kasta hva som helst, men den boksen var det nærmeste. Jeg husker jeg ble redd, for jeg hadde ikke sett han sånn før.

 

Det har ikke skjedd mange ganger at han er blitt så sint, men når han blir det så er det når jeg tar opp ting jeg mener er viktige og som han tar litt for lett på. Tid med familien, avtaler, "forming" av ungene, småting som jeg synes er viktige at vi er enige om.

 

Og til deg som spurte om jeg hadde sett annerledes om han skada en av ungene fysisk, så ja. Hadde antakelig forlatt ham, ihvertfall så vi kunne tenke grundig på hver vår kant.

 

Han sa i sta at han angrer på at han skremte ungene. Men at døra ble knust var et uhell, han ville jo "bare" slamre med den...

 

Jeg har lyst til å komme meg litt unna nå, få ting på avstand, og la mannen få tenke gjennom ting. Men det er ikke mulig..

 

Håper selvfølgelig han kan søke hjelp, men han er antakelig for stolt. Og hvor kan man isåfall søke hjelp? Vi bor på en relativt liten plass, og jeg aner ikke hvor man kan henvende seg.

 

Anonym poster: 3b744fea4d5f2eb41512309b21466943

[Anonym bruker]

Jeg kan knuse ting i raseri når jeg er sint. Synes det er helt latterlig å insinuere at en mann som kan kuse hånden sin gjennom en glassdør fort kan begynne å bli voldelig mot deg eller barna.

 

Min far var også sint på den måten der. Min mor ble redd, men fortalte ham aldri at hun va redd, så han skjønte ingenting av det den dagen hun kom og ville ha skilsmisse. Han sa han kunne prøve å forandre seg, hun sa det var for sent for henne, og ba om unnskyldning for at hun ikke hadde sagt fra mens det fremdeles var følelser der som kunne reddet det. Jeg og broren min ble aldri redde, vi vistte jo godt at pappa aldri ville løftet en hånd mot oss, bare slå knyttneven i veggen etc.

 

Jeg foretrekker langt en mann som brøler og knuser en dør en gang i året, enn en som surmuler og bitcher og er gretten. Andre er omvendt.

 

Dere MÅ snakke om det, for om du virkelig blir redd må han prøve å ta hensyn, men du må også vise hensyn. Du kan ikke kreve at han aldri mer får vise sinne. Og kanskje bør du respektere at dere har forskjellige prioriteringer?

 

(og forresten, om noen sier "slapp av", "pust med magen", "tell til ti" eller lignende frekke nedlatende ting når jeg er sint eksploderer jeg i hvert fall - SÅ ufint! På nivå med "Har du mensen, eller?" i en diskusjon...)

 

Anonym poster: 3261da053f4da5fc0c37b827f26f246d

[Anonym bruker]

Jeg kan knuse ting i raseri når jeg er sint. Synes det er helt latterlig å insinuere at en mann som kan kuse hånden sin gjennom en glassdør fort kan begynne å bli voldelig mot deg eller barna.

 

Min far var også sint på den måten der. Min mor ble redd, men fortalte ham aldri at hun va redd, så han skjønte ingenting av det den dagen hun kom og ville ha skilsmisse. Han sa han kunne prøve å forandre seg, hun sa det var for sent for henne, og ba om unnskyldning for at hun ikke hadde sagt fra mens det fremdeles var følelser der som kunne reddet det. Jeg og broren min ble aldri redde, vi vistte jo godt at pappa aldri ville løftet en hånd mot oss, bare slå knyttneven i veggen etc.

 

Jeg foretrekker langt en mann som brøler og knuser en dør en gang i året, enn en som surmuler og bitcher og er gretten. Andre er omvendt.

 

Dere MÅ snakke om det, for om du virkelig blir redd må han prøve å ta hensyn, men du må også vise hensyn. Du kan ikke kreve at han aldri mer får vise sinne. Og kanskje bør du respektere at dere har forskjellige prioriteringer?

 

(og forresten, om noen sier "slapp av", "pust med magen", "tell til ti" eller lignende frekke nedlatende ting når jeg er sint eksploderer jeg i hvert fall - SÅ ufint! På nivå med "Har du mensen, eller?" i en diskusjon...)

 

Anonym poster: 3261da053f4da5fc0c37b827f26f246d

 

Du er virkelig ikke helt med.

Bra din far ikke var voldelig, 'bare' sint.

Sånn er det ofte ikke.

 

Anonym poster: 64295749bfa2e0ad812c5e3c460fac4b

[Pengetreet]

Jeg kan knuse ting i raseri når jeg er sint. Synes det er helt latterlig å insinuere at en mann som kan kuse hånden sin gjennom en glassdør fort kan begynne å bli voldelig mot deg eller barna.

 

Min far var også sint på den måten der. Min mor ble redd, men fortalte ham aldri at hun va redd, så han skjønte ingenting av det den dagen hun kom og ville ha skilsmisse. Han sa han kunne prøve å forandre seg, hun sa det var for sent for henne, og ba om unnskyldning for at hun ikke hadde sagt fra mens det fremdeles var følelser der som kunne reddet det. Jeg og broren min ble aldri redde, vi vistte jo godt at pappa aldri ville løftet en hånd mot oss, bare slå knyttneven i veggen etc.

 

Jeg foretrekker langt en mann som brøler og knuser en dør en gang i året, enn en som surmuler og bitcher og er gretten. Andre er omvendt.

 

Dere MÅ snakke om det, for om du virkelig blir redd må han prøve å ta hensyn, men du må også vise hensyn. Du kan ikke kreve at han aldri mer får vise sinne. Og kanskje bør du respektere at dere har forskjellige prioriteringer?

 

(og forresten, om noen sier "slapp av", "pust med magen", "tell til ti" eller lignende frekke nedlatende ting når jeg er sint eksploderer jeg i hvert fall - SÅ ufint! På nivå med "Har du mensen, eller?" i en diskusjon...)

 

Anonym poster: 3261da053f4da5fc0c37b827f26f246d

 

Selv om DU ikke ble redd som barn så betyr det ikke at andre barn ikke blir redde av slik oppførsel. HI skriver jo selv at barna ble redde.

 

Du skriver videre at HI ikke kan kreve at mannen ikke viser sinne. Vet du, jeg synes det i høyeste grad kan forventes at en forelder behersker seg. Det er mange måter å vise sinne på. Følelsen kan man i liten grad styre, men man kan og bør kontrollere handlingene sine, spesielt når barna er i nærheten!

 

Jeg reagerer på at du fremhever den voksnes rett til å ta ut sinne på måter som kan virke skremmende for barn, men bagatelliserer barnas frykt.

[Anonym bruker]

dytt

 

Anonym poster: 3b744fea4d5f2eb41512309b21466943

[Anonym bruker]

Dette kunne vært min historie hi..

 

Her er det akkurat likedan. Sammen i 6år, 2 barn, men ikke gift.

 

Jeg sa for en liten tid tilbake at dersom han ikke oppsøker hjelp eller gjør noe med sinnet sitt så flytter jeg. Pronto!

 

Det satt veldig dypt, men han skal nå til legen for å få en vurdering så blir det sinnemestringskurs fra våren av.

 

Sett hardt mot hardt!

 

Anonym poster: a0fea65477668879eb2de3dbcf3bdfaf

[Anonym bruker]

Godt å høre #10....

 

Håper vi kan snakke litt i kveld.. For jeg har ikke lyst til å forlate ham, vi har jo hatt mange fine stunder og deler mye - ikke minst 2 skjønne barn og et nykjøpt hus!

 

Jeg er helt ødelagt i dag.

 

Håper det ordner seg og at han snart innser at det beste er å søke hjelp.. Men han kommer sikkert til å si at han ikke trenger hjelp; at det var et uhell og at jeg var skyld i at han ble så provosert/sint og det er jo forsåvidt sant, men er vel ikke god unnskyldning for å oppføre seg sånn??

 

hi

 

Anonym poster: 3b744fea4d5f2eb41512309b21466943

[Anonym bruker]

Vil bare si at vi er flere. Vi er inne i en tung periode.

Jeg er så sliten av å forholde meg til svingningene. Lei av å utad være en skuespiller og late som alt er bra når han er idiot og klikker i vinkel. Min har hatt en del utbrudd i det siste og jeg er bare en ruin av meg selv.

 

Jeg har skrevet mange tråder her inne :-/

 

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/143981855-andre-som-har-en-slik-mann-99-grei-og-snill-1-sjuk-satan/page__hl__bipolar#entry144649767

 

Anonym poster: 0c6584f85a7057528c553dcefed205a3

[Anonym bruker]

10 her igjen..

 

Vi har også nytt hus, og jeg ville ikke forlate han jeg heller, men om han ikke tok tak i det så måtte det blitt sånn.

 

Jeg er veldig forsiktig når jeg legger frem ting, for han tåler ikke kritikk.

 

Samtalen vår den gangen startet slik..

Jeg var litt stille og han spurte hva det var.

Satte meg opp, så han rett i øynene og sa jeg hadde tenkt litt på hvordan livet som alenemor ville bli.

Hvorfor det? Spør han sjokkert.

Fordi dette ikke går. Du er sjelden sint, men de gangene du faktisk blir det så blir jeg redd. Og når jeg blir redd så lurer jeg veldig på hvordan barna oppfatter det.

Jeg kan ikke be deg endre deg så da er det sikkert best at vi skiller lag.

 

Mye om og men, han begynte å gråte og lovte dyrt å hellig at han skulle prøve å løse dette på best mulig måte. Først på egenhånd, og om det ikke gikk så skulle han oppsøke. Det har han nå tatt tak i!

 

Lykke til:)

 

Anonym poster: a0fea65477668879eb2de3dbcf3bdfaf

[n74]

Jeg anbefaler dere å se ukens Puls, hele sendingen handler om nettopp dette (dere finner det på nett-tv). I programmet møter vi en familie som har en far som blir sint, og to barn som blir redde...

[Lykke Fryd ♥]

Er han interessert i hjelp til dette? Om han er det så kan sinnemestring, enten i gruppe eller individuelt, være noe for ham

[Anonym bruker]

Jo, her er det du skal gjøre:

 

-Du og din mann skal sammen gå til fastlegen hans. Der skal han, mens du hører på, fortelle om sinneproblemet sitt. Dere skal be om at han henvises Alternativ til vold for terapi, eventuelt annen terapeut.

 

-Han skal gå i terapi for sinneproblemet sitt, minimum ukentlig og over tid.

 

-Om han ikke går med på dette, ikke kan erkjenne at han har et problem eller ikke forstår at dette er svært skadelig for både deg og barna - ja, så skal du gå fra ham. Ikke fordi du synes det er kult, men fordi det som skjer i hjemmet deres har alvorlige konsekvenser for tryggheten til ungene deres.

 

Det du lever i er et voldelig forhold. Volden er kanskje ikke fysisk (ennå), men ingen skal behøve å bli redde for partneren sin. Barn skal ikke behøve å være redde foreldrene sine.

 

Sannsynligheten er stor for at du ikke kommer til å foreta deg så mye om han nekter å søke hjelp. Vit da dette: Det går ikke over. Det blir ikke bedre. Du vil sakte men sikkert snurres inn i en spiral hvor du normaliserer for deg selv ting som slett ikke er normale. Barna dine vil ta alvorlig skade av det.

 

Sannsynligheten for at du en gang blir slått, er stor. Grensene dine - og hans - flyttes, sakte, sakte, og så pang. Du vil ikke det. Dersom han nekter å erkjenne et problem, så skal du ikke sitte og vente til den dagen det smeller. Gå. Løp.

 

Anonym poster: 9bbe79fbba80d8e1e0a96b7312fd4a36

[Anonym bruker]

Hi her..

 

Eldste er lagt nå og han spør "Skal vi se resten av filmen vi begynte på i går?" Jeg svarer "Når det er blitt stilt, så ønsker jeg at vi skal prate litt ilag" Han sukker og når jeg spør hva han mener svarer han bare "Er det sånn at vi skal sitte å fortelle hverandre hva som er galt med hverandre sånn som vi gjør hver gang?" og så går han og setter seg med PC'n... Hva skal jeg si?

 

Jeg vet en million ting jeg har lyst å si, ikke noe som er direkte galt med ham, men vi har ulike meninger, og jeg vil gjerne at vi blir enige om mest mulig til familiens beste, mens han tar det personlig hver gang, går til motangrep med noe dritt og så er vi like langt.. Jeg tar til tårene og han går ut av rommet.....

 

Er det håp? For jeg er ganske motløs nå, aner ikke hvordan jeg skal gå fram. Kommer ihvertfall ikke til å funke å starte med den der "lurer på hvordan det er å være alenemor og du må innse at du har et problem-varianten"

 

Mannfolk skal være så jævla tøffe og stolte, skal ikke innrømme noe som helst.

 

En ting jeg hadde lyst å si er at det føles som vi lever på to forskjellige planeter for tida, vi samarbeider ikke og lever ikke "parallellt", mens det er jeg som merker det og sliter med det, mens han synes han har det fint og at ingenting er galt.... Han innser jo ikke engang at vi har et problem i forholdet...

 

Anonym poster: 3b744fea4d5f2eb41512309b21466943

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke håp. Ingen kan oppnå endring før de erkjenner å ha et problem.

 

Så lenge problemet hans bare oppleves av andre, ikke av ham selv, vil det fortsette i samme tralten.

 

Anonym poster: 9bbe79fbba80d8e1e0a96b7312fd4a36

[Anonym bruker]

Det er så skremmende likt. Det med at han ikke vil snakke om det. Det å ikke kunne ta opp en ting uten at du må få møkk tilbake som et 'angrep er beste forsvar'.

Det er umulig å bli enig fordi de er for sta, hissig og bare går.

Min mann mener at vi må innse at vi er ulike. Det vil si; ikke bland deg!

Han skal få lov å reagere nett sånn han føler for.

Men nekter å snakke om utbruddet etterpå.

Og nekter å godta det produktet jeg er etter et utbrudd. Jeg skal da også feie det under teppe og late som i henting har skjedd.

Det er 12 år med dritt under det teppet nå og det tar på.

 

Men så er jo de grei mellom slagene da og barna er såå glad i pappa.

 

Føler med deg hi. Og dere andre. Det er så tungt. Spesielt når det står på og de ikke ser alvoret selv av sin oppførsel.

 

Anonym poster: 2ac0332fd558f63da76d97de90483383

[Anonym bruker]

Da setter du deg og skriver ett brev. Få med alt. Gi det til han før du og ungene dra til mormor eller noe i morgen. Eller legg det ett sted og send han melding om hvor det ligger når dere har dratt!

 

Anonym poster: a0fea65477668879eb2de3dbcf3bdfaf

[Anonym bruker]

Jeg synes du har fått mange gode svar her, HI, og jeg tror du ser selv også hva som bør gjøres og hvilket spor du beveger deg inn på.

 

Jeg reagerer også på det du skriver, at han mener det er din skyld at han ble sint fordi du provoserte han - og du mener han har rett i det?? Unnskyld, men det høres ut som om du allerede er på god vei til å bli psykisk undertrykket og nedbrutt av mannen din.

 

Jeg vil fortelle deg om min pappa, som aldri noensinne har lagt hånd på verken meg, søsknene mine eller mamma, men som kontrollerte oss alle gjennom sinnet sitt. Vi kunne alle være hvilket humør han var i når han kom hjem, og alle listet seg rundt på tærne, for han kunne eksplodere for de mest usakelige ting. Likevel, når han var i godt humør fantes det ingen bedre pappa, og jeg har mange gode minner fra eventyr vi har vært på.

 

Og dette er en mann som var verdens snilleste og godeste da han giftet seg med mamma. Men ettersom årene gikk kom sinneangrepene, og de kom ofterere og lettere. Jeg husker en gang jeg fikk en ørefull fordi det lå smuler på kjøkkenbenken etter noen hadde laget mat, og han trodde det var meg. Det hadde ingenting å si at han tok feil, han måtte bare ventilere sin frustrasjon over at det ikke var strøkent i huset når han kom hjem. Unnskyld fikk vi aldri høre.

 

Jeg var livredd pappa til jeg var godt oppe i 20-årene. Mamma bor fortsatt sammen med han, jeg tror ikke hun tør å dra. Han kontrollerer henne som en dukke, og hun har trukket seg helt inn i sin egen lille verden. Det er vondt å se, og enda vondere å vite at hun ble i forholdet for oss barna sin skyld. Vær så snill å tenke på barna dine. Uansett hvor glade de er i pappaen sin nå, så vil det endre seg jo mer usikre og redde de blir, og jo flere sånne episoder de opplever.

Jeg har gått i terapi i mange år for å få hjelp med mindreverdighetsfølelser, depresjoner og selvskading, som følge av oppveksten. Unner ingen å måtte gå gjennom det samme.

 

Håper du finner motet til å ta det rette valget. Lykke til til deg

 

Anonym poster: e87740c387af0f1e25a3e20b474c914d

[Anonym bruker]

Skulle gjerne hørt hans side av dette også, for høres ut som du maser veldig mye på ham? Om ting dere er uenige om, og "vil at dere skal bli enige" - mener du da "vil at han skal skjønne at du har rett"?

 

Var det jeg menete med at du må vise ham respekt også, ikke at du må respektere at han føler for å knuse ting.

 

Det jeg synes er litt skremmende her er at han ikke bryr seg når du sier du blir redd, og at han sier det er din feil at han blir sint. Det er bullshit, alle er ansvarlige for sine egen handlinger. Jeg kan bli avsindig rasende på min mann iblant, men min reaksjon er ALLTID mitt eget ansvar, samme hva han har sagt eller gjort først.

 

Uenig i de som som sier at en som blir så sint og knuser ting vanligvis vil gå over til vold, jeg kjenner flere som knuser ting i raseri, og ingen av dem har noen gang vært voldelige. Min far var ikke sint på mange år etter at min mor gikk fra ham, han prøvde å være sånn han trodde hun ville ha hatt ham. Som et resultat var han bare humørløs og sur, uten snev av liv og temperament. Nå er han gift på nytt med en som bare blåser av ham når han hisser seg opp, og kan være seg selv, fordi hun ikke blir redd. Hiver han en kartong egg i veggen nå, får han rolig beskjed om å tørke opp. (Og gjør det, meget slukøren). Problemet var ikke hans temperament, men hans temperament i kombinasjon med min mors. De var bare en dårlig match.

 

Men igjen, høres ikke ut som din manns reseri er helt som min fars, siden han skylder på deg. Normale mennesker blir lei seg når noen forteller at de har blitt skremt av dem...

 

Anonym poster: 3261da053f4da5fc0c37b827f26f246d

[Anonym bruker]

Hi her....

Nå har vi ordna opp (for denne gang). Flaks for ham at han er så helsikes god til å prate for seg. Han kom omsider inn og satte seg ned for å prate litt. Ville ikke starte og skjønte ikke hvorfor jeg ville prate med ham. Men jeg forklarte litt, vi snakka fram og tilbake om det vi sliter med for tida. Ble enig om et par ting som skal gjøre hverdagen mer forutsigbar og at vi er mer på bølgelengde når det gjelder hverdagslige ting.

 

Siden han er så sta og ikke vil høre "feil" om seg selv, er det jo vanskelig å ta opp ting. Kjente meg veeldig igjen i #19. Hans filosofi er at hvis man ikke er fornøyd (med livet, jobben, forholdet, whatever), må man først og fremst gå i seg selv og finne ut hva man selv kan gjøre for å få det bedre (alså man kan ikke forandre andre eller be de forandre seg). Forsåvidt enig, men synes det er vanskelig å se hva jeg kan gjøre for at han skal virke mer interessert i matpakka til ungene, hvor de har klærne sine, holde avtaler (som er viktig for meg) etc (er jo sånne "tulleting" jeg irriterer meg over! For det meste, da)..

 

Avslutta med å si at han måtte love meg å ikke vise sinne på en truende og skummel måte, og ihvertfall ikke foran ungene. Jeg gråt og sa jeg var redd allerede før dette skjedde, da jeg så i øynene hans at det hadde svartnet og jeg så at noe fælt kom til å hende.. Tror han skjønte det da. Han ønsker at forholdet vårt skal vare livet ut, og har lovet meg at det ikke skal skje igjen (og GJØR det det, mot all formodning, skal jeg si han må søke hjelp eller så er det over og ut! Burde jeg sagt det denne gangen? Sikkert! Men det ble ikke som flere her over spådde..).

 

Det hele avslutta med en heftig runde på sofaen, så vi har visst tilgitt hverandre..

 

Takk til alle som har svart. En tankevekker det her. Psykisk vold - har aldri tenkt at det her er det, men nå har jeg googla en masse og er mer forberedt hva jeg skal si neste gang hvis han omså bare utagerer verbalt.

 

Dette er et forhold verdt å kjempe for. Ingenting skal være enkelt. Alle menn er forskjellige, selv om mange virker like. Heldigvis kunne jeg prate med min mann denne gangen og si hva jeg mente uten at han gikk i totalt forsvar og motangrep. Håper det blir lenge (aldri?) til neste gang "vi må prate sammen...".

 

Lykke til dere andre.

 

HI

 

Anonym poster: 3b744fea4d5f2eb41512309b21466943

[Anonym bruker]

Et siste svar til siste (#22)..: Hele greia var tydeligvis en misforståelse denne gangen. Og ja, jeg provoserte det fram, men han hadde en "gi faen"-holdning før dette som irriterte meg.. Jaja..

 

Og til det at jeg mener vi skal "bli enige" så er det egentlig å komme fram til felles løsninger.. Jeg ønsker ikke han skal sitte med pc'n hele tiden når han har lyst (vi har tross alt to små barn som krever oppmerksomhet), men kan samtidig ikke styre det. Ergo, vi må møtes på halvveien. Har vi avtalt at han skal stå opp med ungene, bør han ikke være ute til kl halv fem om natta (bør vel heller holde avtalen om å ikke være så sen? Avtalen som heller er et ønske fra min side som han går med på bare for å få meg til å holde kjeft), mens han selv mener sånne ting bør kunne endres på kort varsel (jeg liker forutsigbarhet).. Sånn, håper det klarnet opp i noe..

 

Anonym poster: 3b744fea4d5f2eb41512309b21466943

[Anonym bruker]

Så bra at det ordnet seg, og at han hørte på deg

 

Synes ikke det er storkrevende at han skal holde en avtale (hva er poenget med an avtale om den skal kunne endres på kort varsel?), men ikke sikkert du kan få ham til å bli engasjert i matpakkeinnhold og barnetøy...

 

Anonym poster: 3261da053f4da5fc0c37b827f26f246d