Svangerskapsdepresjon

[Gjest ________]

Jeg er lider av svangerskapsdepresjon... psykologen, jordmor og lege samarbeider da for å hjelpe meg og vil at jeg skal begynne p antidepressiva... Noe jeg er skeptisk til... Men har ikke energi nok til å bry meg nesten...

 

Er bare 12 uker, og disse ukene har bært lange... Jeg klarer såvidt å jobbe, klarer ikke å være mor for to åringen og inne delta i parforholdet. Meldt meg helt ut av alt sosialt med unnskyldninger om at jeg er syk (noe jeg er, men psykisk syk) jeg klarer ikke å se enden i tunnelen, men tankene på å bare slutte å eksistere virker fristende (enda jeg aldri ville gjort det) værst av alt klarer jeg ikke å glede meg over lille i magen

 

Noen med råd eller erfaringer om å ta antidepressiva og typer, bivirkninger?

[Gjest ________]

Litt iPhone skrivefeil

[Anonym bruker]

Fortsett i terapi, vurdér antidepressiva fortløpende. Det er mindre risikabelt etter første trimester.

 

Anonym poster: 87f315b62d1a24951bb70f0d1ad2a475

[Appelsindyret]

Huff masse lykke til! Jeg hadde også svangerskapsdepresjon, men ble ikke fanget opp av jordmor eller lege dessverre... Klarte ikke glede meg over babyen i det hele tatt og var helt sikker på at jeg kom til å miste babyen i magen osv. En helt grusom periode har ingen erfaring med antidepresiver, men hvis du ikke klarer å leve et fullverdig liv sånn som du har det nå hadde jeg vurdert det sterkt!

 

Igjen, masse masse lykke til og håper virkelig det ordner seg!

 

[Gjest ________]

Huff masse lykke til! Jeg hadde også svangerskapsdepresjon, men ble ikke fanget opp av jordmor eller lege dessverre... Klarte ikke glede meg over babyen i det hele tatt og var helt sikker på at jeg kom til å miste babyen i magen osv. En helt grusom periode har ingen erfaring med antidepresiver, men hvis du ikke klarer å leve et fullverdig liv sånn som du har det nå hadde jeg vurdert det sterkt!

 

Igjen, masse masse lykke til og håper virkelig det ordner seg!

 

Ja jeg tror depresjonen kommer litt av at jeg har vært gjennom 3 MA i uke 19,14,10 så jeg klarer bare ikke å glede meg og jeg hadde nesten blitt letta (i den tilstanden jeg er i) om denne graviditeten hadde endt i en MA og bare det at jeg tenker det sier jo litt... For jeg ønsket meg jo et barn til før jeg ble gravid...

 

Er også kjemperedd for at det skal gå over til fødselsdepresjon... Gikk det over av seg selv med deg, eller når du fødte?

[Appelsindyret]

Føler så med deg, jeg nektet meg selv og samboer i det heletatt å prate om babyen fikk panikkanfall også, helt forferdelig.

 

Det var så rart, for omtrent det sekundet babyen var ute så ga det seg. Helt sånn plutselig! Jeg hadde heller ingen fødselsdepresjon etterpå!

 

Dette gjaldt første svangerskap, andre svangerskap hadde jeg ingen psykiske plager

[Anonym bruker]

Jeg har nesten venta hele svangerskapet på hjelp. Fikk ikke hjelp før rundt uke 30. (Psykolog) har nå begynt på medisin i en uke og det går allerede litt bedre. (Uke 38)

 

De vil ikke gi deg medisiner om det er skadelig for babyen din. Men jeg forstår at det er et vanskelig valg og ta. Jeg tenkte også på de rundt meg (mann og barn)

 

Håper det ordner seg for deg. Klem

 

Anonym poster: 29a13ebd1df034051e68fb0e2b4ef2ed

[Gjest ________]

Jeg har nesten venta hele svangerskapet på hjelp. Fikk ikke hjelp før rundt uke 30. (Psykolog) har nå begynt på medisin i en uke og det går allerede litt bedre. (Uke 38)

 

De vil ikke gi deg medisiner om det er skadelig for babyen din. Men jeg forstår at det er et vanskelig valg og ta. Jeg tenkte også på de rundt meg (mann og barn)

 

Håper det ordner seg for deg. Klem

 

Anonym poster: 29a13ebd1df034051e68fb0e2b4ef2ed

 

Jeg var ganske tidlig ute med å få hjelp, var på første samtale i uke8 med jordmor som henviste meg til psykolog. Så nå skal jeg være med psykologen hver 14 dag og jordmor så jeg er en plass en gang i uken.., det hjelper veldig men bare samme dagen som jeg er der, resten av dagene blir tunge. Jeg kan gå å isolere meg på soverommet og ligge der å gråte over alt og ingenting resten av dagen. Klarer ille å kjenne glede i noe, ikke engang min egen sønn eller ting jeg har gledet meg over tidligere som å scrappe, bake, se en god film eller hå besøk osv. Får mer angst av å tenke på de tingene osv