Hvordan klare å kontrollere sinnet etter utroskap?

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd utroskap. Mannen angret og innrømte det selv. Jeg ble forferdelig såret, helt syk, men jeg har bestemt meg for at jeg vil gi forholdet en ny sjanse.

 

Problemet er at jeg av og til blir så vanvittig sint på ham. Jeg kan ikke kontrollere det, noen ganger bare bobler sinnet (jeg tror jeg kan si raseriet!) opp i meg, og jeg får lyst til å skjelle ham ut med alle de styggeste, mest vulgære ordene jeg kan. Jeg, som aldri bruker slike ord, har lekset opp for ham for en kåt jævla drittsekk han er som stønnet og svettet mens han kjørte pikken i en annen kvinne og jeg gikk som en idiot hjemme med barnet og trodde jeg var gift med verdens beste mann, og mye mer i samme stilen. Maler det han har gjort ut så stygt og vulgært jeg bare kan.

 

Jeg vet at jeg på sett og vis er i min rett til å være forbannet, men jeg ønsker jo at forholdet skal overleve, og da er slike utbrudd lite konstruktive. Men jeg har virkelig ikke kontroll over det, noen ganger bare klikker det. Har noen råd om hvordan jeg kan unngå at det skjer?

 

(Jeg går til psykolog, men har ikke klart å få noen råd om dette.)

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

[Gjest Ziva]

Ut i skogen og brøl ut sinnet. Noe annet råd har jeg ikke å gi deg.

[Anonym bruker]

Uff, kan jo selvsagt forstå at du er rasende! Men som du selv påpeker, det er ikke konstruktivt i om man vil at forholdet skal vare....

Har du vurdert å snakke med noen, bare du, alene, for å bearbeide det at din mann sviktet deg på denne måten? Jeg tror kanskje det kunne vært lurt. Selv har jeg raseriutbrudd, hvor jeg går helt i taket over bagateller, særlig når jeg er stresset, og kommet frem til at dette var linket med svik fra min eksmann (ikke utroskap) etter bruddet.

Min nåværende samboer og jeg har snakket mye om det og det hjalp, men her er det vanskelig, siden din mann er direkte årsak til at du er så sint. Min samboer sa at jeg burde snakke med noen (psykolog) på det værste, men nå (etter maaaange timers prat over lang tid) er raseriproblematikken nærmest løst.

Håper det ordner seg for dere :-) *virtuell-klem*

 

 

Anonym poster: 6e11c99e387c3079dd8acec6e078e763

[Anonym bruker]

Hva er det som skjer når du blir sint og er det et mønster i forkant av når du blir sint? Er det noe du kan kjenne igjen slik at du kan være i forkant av sinnet for så å reagere på en annen måte, ved å snakke med ham, gå deg en tur, skrive det ned el.

 

Klarer du å sette ord på mer spesifikt hva som gjør deg fortsatt sint og hva sinnet gjør med deg? Kan du erstatte det du får utløp for med noe annet? Trening eller en lang dusj.

 

Du har lov til å være sint, men om dere skal fortsette forholdet så må du øve deg på å kontrollere sinnet og jobbe mot en forsoning som dere begge to kan leve med.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

[Anonym bruker]

Ut i skogen og brøl ut sinnet. Noe annet råd har jeg ikke å gi deg.

 

Jooo.... Hadde vært fint med en skog å brøle i, men det er ingen i umiddelbar nærhet. Dessuten virker det som om det eneste som kan stanse den følelsen av svart malstrøm i brystet er å få brøle det ut til ham og se at ordene mine sårer ham. Kan ikke fordra å være slik, jeg har aldri vært ondskapsfull og vulgær tidligere!

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

[Anonym bruker]

Hva er det som skjer når du blir sint og er det et mønster i forkant av når du blir sint? Er det noe du kan kjenne igjen slik at du kan være i forkant av sinnet for så å reagere på en annen måte, ved å snakke med ham, gå deg en tur, skrive det ned el.

 

Klarer du å sette ord på mer spesifikt hva som gjør deg fortsatt sint og hva sinnet gjør med deg? Kan du erstatte det du får utløp for med noe annet? Trening eller en lang dusj.

 

Du har lov til å være sint, men om dere skal fortsette forholdet så må du øve deg på å kontrollere sinnet og jobbe mot en forsoning som dere begge to kan leve med.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

 

Jeg tror sinnet starter når jeg tenker konkret på hva han har gjort, hva han har delt med en annen kvinne bak ryggen min, og kommet hjem til meg og latt som ingen ting. Jeg blir kvalm, det er som om det tetner i hodet, og jeg får lyst til å bli voldelig, til å gjøre ham vondt. Jeg har ingen kontroll over når det skjer, det kan være småting som utløser det: at noen nevner en hendelse fra utroskapsperioden, en sang på radioen med en linje som passer til situasjonen, et reklamebilde, hva som helst. Vi kan ha forholdsvis lange perioder (uker) der alt går fint, men på ett eller annet tidspunkt bare smeller det til igjen. Jeg vil ikke, men jeg klarer ikke å la det være. Når raseriet først kommer over meg blir det nesten som en rus.

 

HI

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

[Anonym bruker]

Hva er det som skjer når du blir sint og er det et mønster i forkant av når du blir sint? Er det noe du kan kjenne igjen slik at du kan være i forkant av sinnet for så å reagere på en annen måte, ved å snakke med ham, gå deg en tur, skrive det ned el.

 

Klarer du å sette ord på mer spesifikt hva som gjør deg fortsatt sint og hva sinnet gjør med deg? Kan du erstatte det du får utløp for med noe annet? Trening eller en lang dusj.

 

Du har lov til å være sint, men om dere skal fortsette forholdet så må du øve deg på å kontrollere sinnet og jobbe mot en forsoning som dere begge to kan leve med.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

 

Jeg tror sinnet starter når jeg tenker konkret på hva han har gjort, hva han har delt med en annen kvinne bak ryggen min, og kommet hjem til meg og latt som ingen ting. Jeg blir kvalm, det er som om det tetner i hodet, og jeg får lyst til å bli voldelig, til å gjøre ham vondt. Jeg har ingen kontroll over når det skjer, det kan være småting som utløser det: at noen nevner en hendelse fra utroskapsperioden, en sang på radioen med en linje som passer til situasjonen, et reklamebilde, hva som helst. Vi kan ha forholdsvis lange perioder (uker) der alt går fint, men på ett eller annet tidspunkt bare smeller det til igjen. Jeg vil ikke, men jeg klarer ikke å la det være. Når raseriet først kommer over meg blir det nesten som en rus.

 

HI

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

 

Da har du en lang vei å gå både med å forsone deg med det som har skjedd og med å kunne tilgi. Ønsker du virkelig det? Jeg spør ikke for å moralisere, men fordi DU må virkelig ønske det og jobbe for det dersom dere skal ha noen som helst sjangse for å finne tilbake til hverandre. Det er også en lang vei, men den blir bedre dersom du er med, fullt og helt.

 

Har du reflektert noe over det? Hvorfor du ønsker at dere fortsatt skal være sammen? Hva dere har sammen som gjør det verd å ta den tunge jobben? Hva som er bra for DEG med at dere fortsatt holder sammen? Disse tankene må du stå i og du må kjenne på dem.

 

Dersom du fortsatt kommer frem til at det er dette du vil og ønsker så kan du begynne med å snu tankene og snu historien (jobbe med det narrative). Kan du klare å legge bort tankene om å skade ham og å såre ham, hevn og sinne? Jeg skjønner at du vil at han skal ha det like vondt som du har det, men det fører aldri noe godt med seg og særlig ikke når man skal jobbe mot målet som er å redde forholdet.

Kan du klare å lage nye historier og hente frem gamle historier, de gode historiene, og bruke dem aktivt når du hører den bestemte reklamesangen, er i en bestemt situasjon osv.?

 

Det kreves mye jobbing fra din side, men det er slett ikke umulig.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

[Anonym bruker]

Hva er det som skjer når du blir sint og er det et mønster i forkant av når du blir sint? Er det noe du kan kjenne igjen slik at du kan være i forkant av sinnet for så å reagere på en annen måte, ved å snakke med ham, gå deg en tur, skrive det ned el.

 

Klarer du å sette ord på mer spesifikt hva som gjør deg fortsatt sint og hva sinnet gjør med deg? Kan du erstatte det du får utløp for med noe annet? Trening eller en lang dusj.

 

Du har lov til å være sint, men om dere skal fortsette forholdet så må du øve deg på å kontrollere sinnet og jobbe mot en forsoning som dere begge to kan leve med.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

 

Jeg tror sinnet starter når jeg tenker konkret på hva han har gjort, hva han har delt med en annen kvinne bak ryggen min, og kommet hjem til meg og latt som ingen ting. Jeg blir kvalm, det er som om det tetner i hodet, og jeg får lyst til å bli voldelig, til å gjøre ham vondt. Jeg har ingen kontroll over når det skjer, det kan være småting som utløser det: at noen nevner en hendelse fra utroskapsperioden, en sang på radioen med en linje som passer til situasjonen, et reklamebilde, hva som helst. Vi kan ha forholdsvis lange perioder (uker) der alt går fint, men på ett eller annet tidspunkt bare smeller det til igjen. Jeg vil ikke, men jeg klarer ikke å la det være. Når raseriet først kommer over meg blir det nesten som en rus.

 

HI

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

 

Da har du en lang vei å gå både med å forsone deg med det som har skjedd og med å kunne tilgi. Ønsker du virkelig det? Jeg spør ikke for å moralisere, men fordi DU må virkelig ønske det og jobbe for det dersom dere skal ha noen som helst sjangse for å finne tilbake til hverandre. Det er også en lang vei, men den blir bedre dersom du er med, fullt og helt.

 

Har du reflektert noe over det? Hvorfor du ønsker at dere fortsatt skal være sammen? Hva dere har sammen som gjør det verd å ta den tunge jobben? Hva som er bra for DEG med at dere fortsatt holder sammen? Disse tankene må du stå i og du må kjenne på dem.

 

Dersom du fortsatt kommer frem til at det er dette du vil og ønsker så kan du begynne med å snu tankene og snu historien (jobbe med det narrative). Kan du klare å legge bort tankene om å skade ham og å såre ham, hevn og sinne? Jeg skjønner at du vil at han skal ha det like vondt som du har det, men det fører aldri noe godt med seg og særlig ikke når man skal jobbe mot målet som er å redde forholdet.

Kan du klare å lage nye historier og hente frem gamle historier, de gode historiene, og bruke dem aktivt når du hører den bestemte reklamesangen, er i en bestemt situasjon osv.?

 

Det kreves mye jobbing fra din side, men det er slett ikke umulig.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

 

Ja, jeg ønsker virkelig å redde forholdet. En av grunnene er at jeg virkelig elsker ham, en annen er at vi har barn, en tredje er at han faktisk fortalte dette selv og ser ut til å angre oppriktig. Men så klarer jeg altså ikke å fokusere på det, det sklir ut gang på gang. Jeg antar at sakens kjerne er at jeg er så forferdelig såret og skuffet over sviket hans, jeg stolte så veldig på ham.

 

Jeg klarer ikke å bruke gamle historier til noe positivt, for alt virker farget av sviket, som om de har foregått i en falsk virkelighet.

 

HI

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

[Anonym bruker]

Vil bare sende deg en klem. Tror aldri jeg kunne tilgitt et slikt svik fra mannen iallfall. Ikke hundre prosent.

Hadde nok gått og kvernet på det for alltid.

 

Anonym poster: 5f713d2852bfb4559b5ad0919e1890bc

[Anonym bruker]

Hva er det som skjer når du blir sint og er det et mønster i forkant av når du blir sint? Er det noe du kan kjenne igjen slik at du kan være i forkant av sinnet for så å reagere på en annen måte, ved å snakke med ham, gå deg en tur, skrive det ned el.

 

Klarer du å sette ord på mer spesifikt hva som gjør deg fortsatt sint og hva sinnet gjør med deg? Kan du erstatte det du får utløp for med noe annet? Trening eller en lang dusj.

 

Du har lov til å være sint, men om dere skal fortsette forholdet så må du øve deg på å kontrollere sinnet og jobbe mot en forsoning som dere begge to kan leve med.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

 

Jeg tror sinnet starter når jeg tenker konkret på hva han har gjort, hva han har delt med en annen kvinne bak ryggen min, og kommet hjem til meg og latt som ingen ting. Jeg blir kvalm, det er som om det tetner i hodet, og jeg får lyst til å bli voldelig, til å gjøre ham vondt. Jeg har ingen kontroll over når det skjer, det kan være småting som utløser det: at noen nevner en hendelse fra utroskapsperioden, en sang på radioen med en linje som passer til situasjonen, et reklamebilde, hva som helst. Vi kan ha forholdsvis lange perioder (uker) der alt går fint, men på ett eller annet tidspunkt bare smeller det til igjen. Jeg vil ikke, men jeg klarer ikke å la det være. Når raseriet først kommer over meg blir det nesten som en rus.

 

HI

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

 

Da har du en lang vei å gå både med å forsone deg med det som har skjedd og med å kunne tilgi. Ønsker du virkelig det? Jeg spør ikke for å moralisere, men fordi DU må virkelig ønske det og jobbe for det dersom dere skal ha noen som helst sjangse for å finne tilbake til hverandre. Det er også en lang vei, men den blir bedre dersom du er med, fullt og helt.

 

Har du reflektert noe over det? Hvorfor du ønsker at dere fortsatt skal være sammen? Hva dere har sammen som gjør det verd å ta den tunge jobben? Hva som er bra for DEG med at dere fortsatt holder sammen? Disse tankene må du stå i og du må kjenne på dem.

 

Dersom du fortsatt kommer frem til at det er dette du vil og ønsker så kan du begynne med å snu tankene og snu historien (jobbe med det narrative). Kan du klare å legge bort tankene om å skade ham og å såre ham, hevn og sinne? Jeg skjønner at du vil at han skal ha det like vondt som du har det, men det fører aldri noe godt med seg og særlig ikke når man skal jobbe mot målet som er å redde forholdet.

Kan du klare å lage nye historier og hente frem gamle historier, de gode historiene, og bruke dem aktivt når du hører den bestemte reklamesangen, er i en bestemt situasjon osv.?

 

Det kreves mye jobbing fra din side, men det er slett ikke umulig.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

 

Ja, jeg ønsker virkelig å redde forholdet. En av grunnene er at jeg virkelig elsker ham, en annen er at vi har barn, en tredje er at han faktisk fortalte dette selv og ser ut til å angre oppriktig. Men så klarer jeg altså ikke å fokusere på det, det sklir ut gang på gang. Jeg antar at sakens kjerne er at jeg er så forferdelig såret og skuffet over sviket hans, jeg stolte så veldig på ham.

 

Jeg klarer ikke å bruke gamle historier til noe positivt, for alt virker farget av sviket, som om de har foregått i en falsk virkelighet.

 

HI

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

 

Hva tenker du da som kan hjelpe deg til å kunne hjelpe deg selv til å kommer forbi dette?

 

Det fins ingen mirakelkur. Du MÅ være villig til å jobbe med det, hver eneste dag i kanskje land tid.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

[Anonym bruker]

Hva er det som skjer når du blir sint og er det et mønster i forkant av når du blir sint? Er det noe du kan kjenne igjen slik at du kan være i forkant av sinnet for så å reagere på en annen måte, ved å snakke med ham, gå deg en tur, skrive det ned el.

 

Klarer du å sette ord på mer spesifikt hva som gjør deg fortsatt sint og hva sinnet gjør med deg? Kan du erstatte det du får utløp for med noe annet? Trening eller en lang dusj.

 

Du har lov til å være sint, men om dere skal fortsette forholdet så må du øve deg på å kontrollere sinnet og jobbe mot en forsoning som dere begge to kan leve med.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

 

Jeg tror sinnet starter når jeg tenker konkret på hva han har gjort, hva han har delt med en annen kvinne bak ryggen min, og kommet hjem til meg og latt som ingen ting. Jeg blir kvalm, det er som om det tetner i hodet, og jeg får lyst til å bli voldelig, til å gjøre ham vondt. Jeg har ingen kontroll over når det skjer, det kan være småting som utløser det: at noen nevner en hendelse fra utroskapsperioden, en sang på radioen med en linje som passer til situasjonen, et reklamebilde, hva som helst. Vi kan ha forholdsvis lange perioder (uker) der alt går fint, men på ett eller annet tidspunkt bare smeller det til igjen. Jeg vil ikke, men jeg klarer ikke å la det være. Når raseriet først kommer over meg blir det nesten som en rus.

 

HI

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

 

Da har du en lang vei å gå både med å forsone deg med det som har skjedd og med å kunne tilgi. Ønsker du virkelig det? Jeg spør ikke for å moralisere, men fordi DU må virkelig ønske det og jobbe for det dersom dere skal ha noen som helst sjangse for å finne tilbake til hverandre. Det er også en lang vei, men den blir bedre dersom du er med, fullt og helt.

 

Har du reflektert noe over det? Hvorfor du ønsker at dere fortsatt skal være sammen? Hva dere har sammen som gjør det verd å ta den tunge jobben? Hva som er bra for DEG med at dere fortsatt holder sammen? Disse tankene må du stå i og du må kjenne på dem.

 

Dersom du fortsatt kommer frem til at det er dette du vil og ønsker så kan du begynne med å snu tankene og snu historien (jobbe med det narrative). Kan du klare å legge bort tankene om å skade ham og å såre ham, hevn og sinne? Jeg skjønner at du vil at han skal ha det like vondt som du har det, men det fører aldri noe godt med seg og særlig ikke når man skal jobbe mot målet som er å redde forholdet.

Kan du klare å lage nye historier og hente frem gamle historier, de gode historiene, og bruke dem aktivt når du hører den bestemte reklamesangen, er i en bestemt situasjon osv.?

 

Det kreves mye jobbing fra din side, men det er slett ikke umulig.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

 

Ja, jeg ønsker virkelig å redde forholdet. En av grunnene er at jeg virkelig elsker ham, en annen er at vi har barn, en tredje er at han faktisk fortalte dette selv og ser ut til å angre oppriktig. Men så klarer jeg altså ikke å fokusere på det, det sklir ut gang på gang. Jeg antar at sakens kjerne er at jeg er så forferdelig såret og skuffet over sviket hans, jeg stolte så veldig på ham.

 

Jeg klarer ikke å bruke gamle historier til noe positivt, for alt virker farget av sviket, som om de har foregått i en falsk virkelighet.

 

HI

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

 

Hva tenker du da som kan hjelpe deg til å kunne hjelpe deg selv til å kommer forbi dette?

 

Det fins ingen mirakelkur. Du MÅ være villig til å jobbe med det, hver eneste dag i kanskje land tid.

 

Anonym poster: 9005dcbffe0d220691eb80b7d65ae35d

 

Jeg ER villig til å jobbe med det! Men jeg vet ikke hvordan jeg skla klare å kontrollere sinnet. Når det kommer over meg, er det det som kontrollerer meg. Det er skremmende, for jeg er vanligvis en veldig behersket person.

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

[n74]

Ut på joggetur (evt rask gange), med energimusikk på øret. Ha en stående avtale med mannen om at når du føler sinnet begynner å boble så kan du legge alt fra deg og han må ta over (barn, husarbeid, matlaging). Så hår du og snører på deg joggesko og løper til du er sliten nok til å føle ro.

 

 

[Gjest Ziva]

Ut i skogen og brøl ut sinnet. Noe annet råd har jeg ikke å gi deg.

 

Jooo.... Hadde vært fint med en skog å brøle i, men det er ingen i umiddelbar nærhet. Dessuten virker det som om det eneste som kan stanse den følelsen av svart malstrøm i brystet er å få brøle det ut til ham og se at ordene mine sårer ham. Kan ikke fordra å være slik, jeg har aldri vært ondskapsfull og vulgær tidligere!

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

 

For å være helt ærlig. Gjør det noe da? Synes godt han fortjener å få hele skyllebøtta med innestengt raseri.

 

Jeg spøy ut eder og galle og litt til. Få det ut.

[Anonym bruker]

Ut i skogen og brøl ut sinnet. Noe annet råd har jeg ikke å gi deg.

 

Jooo.... Hadde vært fint med en skog å brøle i, men det er ingen i umiddelbar nærhet. Dessuten virker det som om det eneste som kan stanse den følelsen av svart malstrøm i brystet er å få brøle det ut til ham og se at ordene mine sårer ham. Kan ikke fordra å være slik, jeg har aldri vært ondskapsfull og vulgær tidligere!

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

 

For å være helt ærlig. Gjør det noe da? Synes godt han fortjener å få hele skyllebøtta med innestengt raseri.

 

Jeg spøy ut eder og galle og litt til. Få det ut.

 

Ja, det gjør jo noe dersom målet er å få forholdet til å fungere. Han fortjener nok skyllebøttene, men de fører ikke til noe kostruktivt for noen av oss.

 

HI

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

[Ronja80.mor til 2]

Dersom du vil fortsette forholdet så tror jeg faktisk at du SKAL la dette raseriet gå ut over han. Det er hans feil, han må takle konsekvensene. Jeg tror det er viktig at mannen din forstår hvor alvorlig dette faktisk er, at han alltid vil huske hva han utsatte deg for og hvor såret du ble.

[Anonym bruker]

Har ikke noen gode råd, men vil bare si jeg skjønner deg så godt. Tror jeg hadde blitt like bitter som deg!

 

God klem <3

 

Anonym poster: 89e228b6865d72c3c1782798b11832ba

[Gjest jule-Juliea]

Meld deg på kickboksing!

 

Det gjorde jeg da min x pulte min x venninne.

[Anonym bruker]

En sorg vil ta slutt av seg selv om den bare får "strømme fritt". Jeg tenker at det kanskje trengs noen slike skyllebøtter for at du skal kunne komme videre. Og mannen din bør tåle det. Etter hvert vil det kanskje gå lenger tid mellom hver "uttømming". Så lenge du ikke truer med å gå, så er det vel ikke så farlig å kalle ham ett og annet mtp det han gjorde.

 

Jeg har alltid lurt på hvordan en kan ha sex med en som har vært utro mot en. Er det "mind over matter" eller hva?

 

Lykke til!

 

Anonym poster: 4718f829aa662744f8a72f3ece82d16f

[Vimmel]

Om han virkelig elsker deg, og være med deg i dette forholdet, så må han takle dine sinnesutbrudd. Det er faktisk konsekvensen av det han har gjort mot deg. Og det er også veien tilbake sammen igjen.

 

Du sier gang på gang at det ikke er konstruktivt, men vet du hva? Det ER det. Du får tømt ut følelsene som brygger opp inni deg.

 

Og du lurer bare deg selv med å si at raseriet trigges kun av enkle småting som minner om den tida. Saken er den at du heller vil glemme enn å bearbeide ordentlig.

 

Fremgangsmåte:

1. Full åpenhet i årevis fremover

Han skal gi deg full tilgang til å sjekke hvor han er og hva han driver med og hvem han er sammen med til enhver tid, samt tilgang til samtlige digitale dingser han besitter (mobil, pc, ipad o.l.), inkludert påloggisinfo.

 

2. Du skal kjenne på all dritten du føler rundt dette, HVER dag. Det tar TID å bearbeide, og man bearbeider på "antall treff". Det skal kjennes på og snakkes om med både din mann og en annen person (god venne/psykolog) jevnlig.

 

3. Gjør ditt beste for å nyte den tiden dere har det godt sammen. Ikke jobb livet av deg for å undertrykke de negative følelsene for at den gode tiden skal vare lengst mulig. Det er ikke konstruktivt i forhold til bearbeidelse. Jeg sier bare at du skal jobbe med å leve i nuet, så du ser til at du nyter det som er godt. Men når det negative vil opp til overflaten igjen, så la det gjøre det.

 

4. TTT - Ting tar tid. De som har klart å overleve utroskap snakker om flere år før de føler at det er nogenlunde bearbeidet.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg hadde gjort det samme som deg. Det er naturlig at slike ting tvinger seg til overflaten med jevne mellomrom. Jeg vil anta at det etterhvert vil gå lenger og lenger tid mellom utbruddene dine. Han har gjort noe veldig galt, og må rett og slett tåle at dette plager deg. Dette er prisen han må betale for sviket mot deg. Du er bare et menneske.

 

Anonym poster: 842da689ff931bb2076732f2f55b452e

[Anonym bruker]

Jeg har selv opplevd at samboeren min (da) hadde et forhold på si mens jeg var gravid....

Alt handlet bare om å overleve, og jeg fikk ikke den store reaksjonen før jeg faktisk flyttet fra ham 2 år etter (ja, jeg er klar over at det tok lang tid, men jeg prøvde å få det til å fungere.).

 

Jeg gikk gjennom noen runder med terapi da, og et av punktene var hvordan jeg skulle få ut sinnet og aggresjonen jeg gikk og bar på.

 

For meg funket det med høy musikk i ørene mens jeg gikk/trampet meg en tur. Men jeg fikk veldig mange gode tips av terapeuten; skriv ned det du er forbanna for på dopapir, og bruk det til å tørke deg bak (høres latterlig ut, men funker også overraskende bra ), tren, skriv, skrik, løp, vask, men gi deg selv tid til å være sinna! Det er du selv som må finne ut hva som fungerer for deg.

 

Nå er jeg faktisk ikke sint lenger, og meg og eksen fungerer nesten som venner. Vi kan finne på ting sammen med barnet vårt, og av og til kan t.o.m. hans nye samboer være med.

 

 

Anonym poster: a4a0e469b10bb198daa4937ae3f4ba76

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri klart å tilgi mannen min hvis han hadde hatt sex med en annen dame. Absolutt aldri. Forstår ikke at så mange damer finner seg i utroskap og prøver å "leve videre" i forholdet.

 

En mann som respekterer og elsker sin kone er ikke utro - det er min mening.

 

Jeg tror utroskap stort sett handler om at noe i forholdet mangler. Og når tilliten er brutt på en så alvorlig måte som ved utroskap, tror jeg ikke den kan gjenopprettes.

 

Forstår heller ikke hvordan damer kan leve videre med utro menn og samtidig føle at de har selvrespekten i behold.

 

Så hvis jeg var deg ville jeg ha dumpet ham.

 

Anonym poster: 120c0ae6f7d20cafec17170c70457e35

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri klart å tilgi mannen min hvis han hadde hatt sex med en annen dame. Absolutt aldri. Forstår ikke at så mange damer finner seg i utroskap og prøver å "leve videre" i forholdet.

 

En mann som respekterer og elsker sin kone er ikke utro - det er min mening.

 

Jeg tror utroskap stort sett handler om at noe i forholdet mangler. Og når tilliten er brutt på en så alvorlig måte som ved utroskap, tror jeg ikke den kan gjenopprettes.

 

Forstår heller ikke hvordan damer kan leve videre med utro menn og samtidig føle at de har selvrespekten i behold.

 

Så hvis jeg var deg ville jeg ha dumpet ham.

 

Anonym poster: 120c0ae6f7d20cafec17170c70457e35

 

Jeg tenkte også slik før. Men med så mye annet så er det annerledes når man selv står midt oppe i det.

 

HI

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

[Anonym bruker]

Jeg har selv opplevd at samboeren min (da) hadde et forhold på si mens jeg var gravid....

Alt handlet bare om å overleve, og jeg fikk ikke den store reaksjonen før jeg faktisk flyttet fra ham 2 år etter (ja, jeg er klar over at det tok lang tid, men jeg prøvde å få det til å fungere.).

 

Jeg gikk gjennom noen runder med terapi da, og et av punktene var hvordan jeg skulle få ut sinnet og aggresjonen jeg gikk og bar på.

 

For meg funket det med høy musikk i ørene mens jeg gikk/trampet meg en tur. Men jeg fikk veldig mange gode tips av terapeuten; skriv ned det du er forbanna for på dopapir, og bruk det til å tørke deg bak (høres latterlig ut, men funker også overraskende bra ), tren, skriv, skrik, løp, vask, men gi deg selv tid til å være sinna! Det er du selv som må finne ut hva som fungerer for deg.

 

Nå er jeg faktisk ikke sint lenger, og meg og eksen fungerer nesten som venner. Vi kan finne på ting sammen med barnet vårt, og av og til kan t.o.m. hans nye samboer være med.

 

 

Anonym poster: a4a0e469b10bb198daa4937ae3f4ba76

 

Dette var noen fine, konkrete råd! Det med dopapiret skal jeg faktisk prøve ut!

 

HI

 

Anonym poster: 2fd5b66c74a015ed741c00dd2b6de681

[Anonym bruker]

Hvorfor dumper du han ikke?

 

Barna klarer seg fint hvis dere bor i nærheten av hverandre og har et greit samarbeidsforhold..

 

Anonym poster: 120c0ae6f7d20cafec17170c70457e35