Mann som stikker av = livet mitt er et eneste kaos!

[Anonym bruker]

Hva faen gjør jeg nå?

Jeg trodde vi skulle dele resten av livet sammen, men mannen har plutselig bestemt seg for at han vil prioritere seg selv og jobben sin foran alt og alle. For å få til det var det enklest å flytte fra meg og unga. Lang historie, men kort fortalt; mannen er deprimert. Han er sliten av situasjonen små barn/dårlig økonomi/travel hverdag osv.

 

Dette er noen uker siden, så mange praktiske ting er ordnet. Men hva faen gjør jeg nå? Jeg holder på å klikke!! Mannen tar null ansvar. Vi har ikke kommet ordentlig i gang med en samværsplan enda, så foreløpig ser han unga når jeg ber han om det. Han tar null ansvar for å være sammen med de. Hadde det ikke vært for unga, og fordi jeg ikke er helt sikker på at det er dette han vil, hadde jeg kutta all kontakt.

 

Men hva gjør jeg? Jeg blir så sliten psykisk av denne situasjonen. Sliten av å ha alt ansvar for unger. Sliten av å måtte forholde meg til en mann som ser på meg med iskalde øyne i et øyeblikk å sier at vi ikke kan være sammen, men i et annet øyeblikk sender meg en sms og sier han savner meg. Sliten av å skulle fungere som normalt i hverdagen.

 

Hva gjør jeg videre? Hva gjør jeg med mannen? Har snakket då mye med han, har gått i parterapi uten at det hjelper. Jeg er så redd for at han skal "våkne" en dag og angre, men da vil det være for sent, for jeg er så sint på han. Jeg er då sint for at han ødelegger deg livet jeg trodde vi hadde og den framtida jeg trodde vi hadde!!!

 

Anonym poster: 3f9c4b9a30a83bf1de4d35a9fac473a3

[Februargullet2013]

ta kontakt med Familiekontoret og få til en samværsplan

[Anonym bruker]

Har gjort det for lengst. Er ikke det som er problemet. Mannen har blant annet vært på jobbreise, så vi har ikke fått iverksatt samværsavtalen enda. Dessuten så har vi begge jobbetider som gjør en vanlig samværsavtale umulig å gjennomføre.

 

Hilsen hi

 

Anonym poster: 3f9c4b9a30a83bf1de4d35a9fac473a3

[Anonym bruker]

Da er vi to !!!!!!!!!!

Dette er UMENNESKELIG ! Vet hvordan du har det !!

 

MEN ingen har skikkelig svar til deg desverre.

(Får ikke svar jeg heller, føler jeg bare sitter å "venter"; og DET IRRITERER MEG !!

 

Snakk med alle du har rundt deg, Lykke til !!

 

Anonym poster: af93bb4de079d8f4849707f8e77d1e1f

[Anonym bruker]

Ja, jeg snakker og snakker men ingen kan løse situasjonen for oss. Skulle bare ønske den bedriten mannen våkner og ser h a han gjør mens jeg fortsatt klarer å ha medlidenhet ovenfor han og årsakene til hvorfor han gjør dette.

 

Holder på å bli gal inni hodet mitt!!!

 

Hyggelig at det er fler av oss som har det kjipt, men skulle helst ønske at ingen måtte gå gjennom dette!!

 

Hilsen hi

 

Anonym poster: 3f9c4b9a30a83bf1de4d35a9fac473a3

[Anonym bruker]

22:08

Jeg vet såååååååååååååååååååå INDERLIG hvordan du har det ja! INGEN INGEN INGEN kan forstå deg skikkelig!

OG INGEN kan tvinge faren til å oppføre seg heller!!

 

Det er SÅÅÅÅÅÅ VANSKELIG !!!!!!!!!!!!!

 

Jeg går opså til psykolog! Håpløst!!

 

Anonym poster: af93bb4de079d8f4849707f8e77d1e1f

[Gjest Kornblå]

Klem til deg. Er han villig til å oppsøke psykolog for å få hjelp til.depresjonen? Veldig egoistisk hvis han ikke gjør det. Du er sikkert også sliten, og nå har det bare blitt enda tøffere for deg.

 

Håper du har familie og venner, si ifra at du trenger hjelp og støtte.

[Anonym bruker]

Han har dessverre liten tro på psykologer. Jeg har prøvd å overbevise han om at han bør gå, men du vet det er bare "klin gærne" folk som går til psykolog.

 

Har gått til parterapi sammen hos en psykolog. Men når mannen ikke er interessert i å snakke, så blir det veldig vanskelig.

 

Hadde han hatt en annen type sykdom så hadde det aldri vært et tema å ikke ta medisiner. Men han er langt fra så syk at han kan tvangsinnlegges. Han er akkurat nok ute å kjøre til ikke å se konsekvensene av det han gjør.

 

Jeg har foreldre som stiller opp, men de bor langt unna, så hjelpen må planlegges. Jeg kan ikke be de hjelpe meg en kveld jeg er kjempesliten, må bare holde ut på et vis.

 

Blæh!!!

 

Anonym poster: 3f9c4b9a30a83bf1de4d35a9fac473a3

[Himmel og hav]

Dette hørtes ikke greit ut! Jeg bare tenker, blir du ikke enda mer tømt av å ikke bare skulle ta alt som har med ungene, men samtidig prøve å "fikse" mannen som har gått fra deg, og holde liv i forholdet i tilfelle han blir seg selv igjen og angrer? Blir det noe som helst igjen til deg selv etter at du har passet på alle andre?

 

Jeg tror kanskje at du, ihvertfall for en stund, kunne tjene på å behandle bruddet som et brudd, tenke at mannen får ta vare på seg selv, eller at andre får dytte han i retning legestanden, og bare forholde deg til han som far til barna. Snakk med han om juleavslutninger og hentetider, forvent at han gjør sin del og stiller opp, og om han ikke kan, tar ansvaret for at f.eks. farmor henter dem isteden.

 

Han har tatt et valg om å gå, du kan ikke sitte og vente og holde lyset tent i tilfelle han ombestemmer seg i framtida. Gjør han det - javel, da gjør han det, men du kan ikke vente på noe som kanskje kan skje. Nå må du ta vare på ungene og deg selv, og det er det.

[Anonym bruker]

Jeg ser hva du mener. Har tenkt tanken mange ganger. Men det er ikke lett å gi opp alt.

 

Mannen min har ingen familie i nærheten, de bor i England, så de er ikke mye til hjelp i hverdagen.

 

Han nekter å snakke med kompiser om problemene sine. Jeg vurderer om jeg skal snakke med sjefen hans, sånn at han kan følge med på hvordan han har det.

 

Hilsen hi

 

Anonym poster: 3f9c4b9a30a83bf1de4d35a9fac473a3

[Anonym bruker]

en ting ikke bekymre deg over at han kommer til å angre en dag. Det er ikke ditt problem. Det er han som har valgt dette ikke du.

 

Det jeg ville gjort var å si at han ikke kan ta kontakt med deg hvis det ikke har med ungene å gjøre. Selv om det ikke er lenge siden så har han gått og hverdagen vil bli annerledes.

 

Du kan bytte nummer og si at han kun kan sende deg mail hvis han vil deg noe. Snakker av erfaring at du må bryte all kontakt som ikke omhandler ungene, ihvertfall til du er over sviket e.l.

Da slipper du den konstante følelsen at han kanskje kommer tilbake, skal jeg slippe han tilbake, kommer han til å angre.

 

og igjen for all del, ikke tenk på at HAN kommer til å angre.

 

 

Anonym poster: a793490d5771bd05b6c8afaacf91f124

[soleia]

Hei!

Dette høyres frykteleg tungt ut. Er einig med "himmel og hav" i at du bør bruke energien din til å få det til å gå rundt i heimen og å ta vare på deg sjølv, framfor å bruke mykje energi på mannen, men eg skjønar at det er vanskeleg. Det er ikkje alltid fruktbart å prøve å ta ansvar for vaksne menneke som ikkje tek ansvar for seg sjølv. Det kan ein slite seg heilt ut på.

Vil berre tipse om "homestart" i tilfelle du bur i nærleiken av ein stad dei held til. Det kan evt gje deg eit lite pusterom i kvardagen iallefall.

http://www.home-start-norge.no/Default.aspx?ID=8

 

http://www.home-start-norge.no/Default.aspx?ID=8

[Anonym bruker]

Takk for gode råd!

 

Jeg vet at dere har rett, men det føles som om jeg svikter familien min hvis jeg gir opp håpet om familien min. Jeg får dårlig samvittighet ovenfor meg selv, og spesielt barna, fordi jeg gir opp. Samtidig skjønner jeg at barna mine og jeg aldri vil få det bra, hvis ikke jeg fokuserer på meg og.

 

Takk for tips om homestart! Har hørt om de før, nå bør jeg skjekke de ut nærmere :-)

 

Hilsen hi

 

Anonym poster: 3f9c4b9a30a83bf1de4d35a9fac473a3

[Gjest Filifjonka]

Trøsteklem.

 

Jeg har lyst til å kommentere den dårlige samvittigheten din. DU skal ikke ha dårlig samvittighet overfor ungene for at HAN gikk. Det var HANS avgjørelse, ikke din. Er det noen som bør ha dårlig samvittighet for dette er det han.

 

Du skal heller ikke gå rundt og føle at DU gir opp. HAN ga opp, ikke du. Du kjemper og kjemper, og hvis du ikke snart klarer å fokusere på deg selv og dine behov, så knekker du sammen. Du kan dessverre ikke "fikse" ham, du kan ikke ta avgjørelser og holde døren åpen og håpe at han innser hva han burde ha gjort. Han valgte noe annet, og det er hans valg.

 

Jeg skjønner at det ikke er lett, altså, men prøv å holde fast på denne tanken: Dette problemet har HAN valgt, ikke du. HAN har klusset til livet, HAN har fratatt ungene en samlet familie. HAN ga opp familien. DU skal ikke ha dårlig samvittighet for det.