Jeg trenger råd ang datteren min! Langt

[Anonym bruker]

Jeg har en 5 åring som er veldig redd for at jeg skal dra fra henne. Er vi på besøk må jeg si klart å tydelig ifra om jeg går på toalettet. En gang glemte jeg dette fordi hun var å lekte, å hun begynte å gråte og sa til venninnen min at mamma hadde reist fra henne og ikke kom tilbake. Om hun hører ytterdøren etter at hun har lagt seg roper hun for å høre at jeg enda er her. Jeg kan dra på jobb uten problemer, men er jeg andre plasser må jeg gi beskjed til henne om hvor jeg skal og at jeg kommer snart.

 

Lekene hennes kan vi ikke kaste selv om de er så ødelagt at det ikke var noe å leke med. Da begynner hun å gråte veldig sårt å sier hun blir å savne den. Jeg har forklart alt som er å forklare og til og med kjøpt ny lik leke, men allikevel tok det ca 6 mndr før hun var klar for å kaste den.

 

Nå har hun også begynt med ting vi har i huset. Det var en ting som gikk i stykker så jeg kjøpte ny og satt den gamle i gangen så jeg kunne ta den ut i søpla når jeg gikk ut. Da begynte hun plutselig å gråte å si hun kom til å savne den. Jeg sa den var ødelagt og at vi ikke kunne ta vare på ting som var ødelagt, men at vi hadde kjøpt en ny. Hun ville da ha den på rommet så slapp vi å kaste den. Jeg forklarte da at vi ikke kan ta vare på den som er ødelagt for om vi tar vare på alt så blir det så mye ting her at vi ikke har plass til noe. Hun begynte å gråte, strøk på den å sa hun kom til å savne den. Jeg kastet denne tingen og det har gått bra etter dette.

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke syns dette virker normalt for jeg har aldri hørt om noe lignende så jeg lurer på om dere tror dette vil gå over eller om jeg burde ta kontakt med helsesøster?

Hun har dessverre opplevd at en viktig person for henne har dratt fra henne og jeg tror det er derfor hun reagere så kraftig på slike ting å jeg gjør så godt jeg kan for å gjøre opp for det, men det er ikke alltid så lett.

 

Anonym poster: 06eec13e2e6470266d3bf9d298e26099

[Kliko]

Jeg tenker at hun blir alt for knytta ting ting. Om det er normalt? Litt er vel normalt. Jeg kan jo også bli lei meg for at ting blir ødelagte, men sørger ikke av den grunn.

 

Tror jeg ville snakka med helsestasjonen, slik at jenta de kan få hjelp av noen som kan dette. Ellers kan hun jo få store problemer når hun blir større ( Tenker ny lærer, dødsfall, venner som blir venn med andre osv. )

[Nangiliama]

Jeg ville tatt bekymringene mine via fastlegen, og fått en henvisning til BUP.. Tror jenta di kunne hatt godt av å å få snakke med noen. Høres ut som det kan være vanskelig å være henne av og til, og det må være slitsomt for henne å ha det sånn. Kan også forstå at dette er vanskelig for deg, og at det gjør vondt i mammahjertet. Du høres ut som en kjempefin mamma, og jeg håper dere kan få litt råd, hjelp og støtte

[Anonym bruker]

Jeg var og er på samme måten.

Knyttet meg til alt mulig, tilogmed støvsugeren! Husker jeg skrev ned merket og alt slik at jeg "alltid ville huske den".

 

Jeg ble slik fordi faren min forlot oss. Betyr ikke at verken jeg eller jenta di er unormale.

 

Anonym poster: 4c6e43b404709175931ff0eae3ea9cfe

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det er veldig tungt for meg også. Jeg hater å se at hun har det vondt og hadde jeg kunnet så hadde jeg tatt vekk alle bekymringene hennes, men jeg kan ikke gjøre annet enn å være der for henne å gjøre så godt jeg kan. Å det gjør jeg også. Jeg kan bare ikke være den personen som dro fra henne.

 

Anonym #4, det var på ingen som helst måte meningen å kalle deg eller henne unormal om det var sånn du tolket det. Det beklager jeg.

Men kan jeg spørre om det var noe spesielt moren din gjorde som gjorde at du følte deg bedre? Var dette noe som gikk over av seg selv eller fikk du hjelp til å komme over sorgen?

 

HI

 

Anonym poster: cab2e647489440ac6d198645c42636dc

[Beklager - Dysleksi]

Min bestevenn flyttet da jeg var 6 år. Da gikk jeg gjennom en sorgprosess.

Etter det gikk jeg gjennom en form for sorg hver gang vi måtte kvitte oss med noe.

[Anonym bruker]

Ta å google : joachim haarklo, psykolog som hat spesialisert seg på tilknytnings vansker, han har en hjemmeside man kan lese på, utrolig dyktig..

 

Anonym poster: ab06690c2f0648c25f9501357d191e58

[Anonym bruker]

Jeg var og er sånn fremdeles. Det begynte i samme øyeblikk som broren min døde. Her kan ingen lastet for noe, men likevel blir jeg veldig bekymret for at jeg kan komme til å savne ting. Og da særlig ting som ungene har brukt. Kan ikke kaste eller gi bort klær eller leker som har vært dems.

Ta kontakt med BUP eller helsesøster. De kan hjelpe.

Kjempefint at du ser at datteren din sliter, første skritt på veien.

 

Anonym poster: d5952ab4317865a62122c16af8a319fd

[Anonym bruker]

Ut fra det hun har opplevd er ikke reaksjonen unormal. Det vil ta en stund å få henne 'normalisert' i forhold til dette, så veldig fint å begynne nå. Ta kontakt med fagpersoner, i første omgang for at du skal lære hvordan du kan få henne videre.

Ikke tenk på dette som unormalt, det er et logisk reaksjonsmønster på noe hun har opplevd som traumatisk.

Det går nok helt fint på sikt med en mor som deg, veldig fint at du tar tak i det nå.

 

Anonym poster: 9de89f1155cdcca03e6f6eae59b62805

[Gjest uni kum]

Vår ene sønn har også vært sånn. Forskjellen på han og hans eldre bror er at han passer på tingene sine veldig godt. Det vil si hans ting varer lengre enn brorens ting. Han kunne faktisk begynne å gråte over en genser som ble gitt bort. Leker og ting måtte kastes i det skjulte.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det er veldig tungt for meg også. Jeg hater å se at hun har det vondt og hadde jeg kunnet så hadde jeg tatt vekk alle bekymringene hennes, men jeg kan ikke gjøre annet enn å være der for henne å gjøre så godt jeg kan. Å det gjør jeg også. Jeg kan bare ikke være den personen som dro fra henne.

 

Anonym #4, det var på ingen som helst måte meningen å kalle deg eller henne unormal om det var sånn du tolket det. Det beklager jeg.

Men kan jeg spørre om det var noe spesielt moren din gjorde som gjorde at du følte deg bedre? Var dette noe som gikk over av seg selv eller fikk du hjelp til å komme over sorgen?

 

HI

 

Anonym poster: cab2e647489440ac6d198645c42636dc

 

Det hjalp når det ikke var så fokus på at det var rart. Og at hun aldri hev ting uten at jeg visste det, for da ble det gjerne mange ganger verre da jeg oppdaget det.

 

 

Anonym poster: 4c6e43b404709175931ff0eae3ea9cfe