Ble jeg fysisk mishandlet som barn eller er dette bare bagateller?

[Anonym bruker]

Jeg var veldig redd min mor. Hun var stor og jeg opplevde henne som truende når hun var sint. Og hun ble sint for hver minste lille ting så man gikk på tåhev rundt henne.

 

Hun slo meg i ansiktet med håndflaten. Hun pleide å riste i meg. En gang tok hun skikkelig tak i ørene mine, bøyde meg bakover så jeg nesten nådde bakken og ristet skikkelig hardt i sinne.

Jeg var livredd henne så når hun ble sint pleide jeg ofte å løpe unna mens hun trampet etter meg i sinne. Jeg visste aldri hva jeg hadde i vente og det skremte meg sånn. Men er dette egentlig bare bagateller? Jeg fikk jo aldri skikkelig juling...

 

Jeg ble også mye mobbet på skolen, og når jeg tenker tilbake på noen episoder som skjedde så føler jeg at moren min er grunnen til at noen episoder ble så ille som de ble.

 

Jeg husker at noen venner mente jeg var plagsom siden jeg var så overnervøs, for jeg spurte alltid "får vi egentlig lov til dette?" sikkert hundre ganger når jeg var på besøk hos venner og vi gjorde noe. Jeg fikk jo ikke lov til noe vanligvis, og trodde alle mødre var som min.

Jeg ble hengende etter de andre siden de fikk lov til så mye og jeg ikke fikk noe. Jeg føler meg fortsatt sosialt tilbakestående.

 

Jeg hadde det ikke bra på skolen, og jeg hadde det ikke bra hjemme.

Det er først de siste årene det virkelig har gått opp for meg. Har prøvd å blokkere det så godt jeg kan, men nå tenker jeg på det hele tiden, og ligger mye våken om nettene og gråter.

Jeg er veldig bitter for mye, men min mor er av typen som tror hun er perfekt mens det er noe galt med alle andre. Hun innrømmer aldri feil, derfor kan jeg ikke ta opp ting med henne.

 

Jeg sliter veldig med å sosialisere meg. Jeg har ikke fått til noe i livet mitt.

Som liten fikk jeg ikke lov til å bli med i korps, for jeg kom aldri til å klare å lære meg notene, og jeg fikk ikke lov til å bli med på fotball/håndball fordi jeg kom bare til å bli mobbet ut av laget.

Så den dag i dag sliter jeg med "jeg får ikke til noe som helst, og ingen liker meg" holdningen....

 

Anonym poster: c62ed0e2678ff66afa771d70d29847cf

[Anonym bruker]

Huff

Definitivt mishandling. Du har jo "tatt skade" av dette, så grusomt Kanskje du bør snakke med en psykolog for å komme deg over dette? Har du kontakt med moren din i dag?

 

Sender over mange gode varme klemmer!

 

Anonym poster: 1477594fbd6460586d747c3c2b0405ae

[Anonym bruker]

Huff

Definitivt mishandling. Du har jo "tatt skade" av dette, så grusomt Kanskje du bør snakke med en psykolog for å komme deg over dette? Har du kontakt med moren din i dag?

 

Sender over mange gode varme klemmer!

 

Anonym poster: 1477594fbd6460586d747c3c2b0405ae

 

Håper på å få time snart, legen har sendt henvisning iallefall. Kjenner jeg gruer meg veldig, for jeg klarer aldri å snakke om barndommen uten å begynne å gråte.

 

Har kontakt med henne i dag ja. Desverre har jeg nesten lyst til å si. Er fortsatt redd henne. Hun er jo ikke fysisk skummel lengre, men hun er truende til å gjøre så mye rart for å få viljen sin. Hun er ikke helt fornøyd med at jeg er en myndig person nå. Hun vil fortsatt ha kontroll og har sine sterke meninger så jeg tør ikke fortelle henne alt om livet mitt. Plagsomt å føle at jeg må snike meg rundt og passe på at hun ikke finner ut av visse ting når jeg er voksen...

 

HI

 

Anonym poster: c62ed0e2678ff66afa771d70d29847cf

[Anonym bruker]

Huff

Definitivt mishandling. Du har jo "tatt skade" av dette, så grusomt Kanskje du bør snakke med en psykolog for å komme deg over dette? Har du kontakt med moren din i dag?

 

Sender over mange gode varme klemmer!

 

Anonym poster: 1477594fbd6460586d747c3c2b0405ae

 

Håper på å få time snart, legen har sendt henvisning iallefall. Kjenner jeg gruer meg veldig, for jeg klarer aldri å snakke om barndommen uten å begynne å gråte.

 

Har kontakt med henne i dag ja. Desverre har jeg nesten lyst til å si. Er fortsatt redd henne. Hun er jo ikke fysisk skummel lengre, men hun er truende til å gjøre så mye rart for å få viljen sin. Hun er ikke helt fornøyd med at jeg er en myndig person nå. Hun vil fortsatt ha kontroll og har sine sterke meninger så jeg tør ikke fortelle henne alt om livet mitt. Plagsomt å føle at jeg må snike meg rundt og passe på at hun ikke finner ut av visse ting når jeg er voksen...

 

HI

 

Anonym poster: c62ed0e2678ff66afa771d70d29847cf

 

Kjenner jeg blir mektig forbannet over helsevesenet i Norge iallefall, som ikke kan gi bedre hjelp når noen trenger det.

Høres også ut som om du ble grovt sviktet i barndommen, noen burde ha plukket opp dette.

 

Jeg vet du sikkert har vurdert å kutte kontakten, og det blir nok også vanskelig for det blir jo et spesielt forhold mellom overgriper og offer, men du kan jo ikke fortsette å leve i frykt for denne kvinnen? Har du barn?

 

Anonym poster: 1477594fbd6460586d747c3c2b0405ae

[Anonym bruker]

Huff, stakkars deg dette er ikke bagateller og jeg tror du trenger å snakke med en psykolog!! Kan si at faren min har opplevd omtrent det samme som deg, og han har aldri hatt det spesielt lett!!

 

Anonym poster: 71a370793f7880dcd91a68115ea181e2

[Anonym bruker]

Kan nok sies og være mishandling, men på en annen måte, som du går og tenker nå, er det du som mishandler deg selv. Du er veldig klar over hva som har skjedd, og kjenner igjen det du følte som barn, nå i voksen alder.

 

Det er bare begynne og "tenke seg" vekk fra mishandlingen. Ja, din mor har skyld i at du er blitt som du er blitt, men på en annen side er det DU som er skyld i at du forblir på det stadiet.

 

Ta et oppgjør med deg selv, dine tanker og begynn og tenk og "gjør" deg selv frisk. Tenk positivt, og tving tankene om din "mislykkethet" bort.

 

Det er ikke gjort over natta, du har brukt år på og bli brutt ned, så selvsagt må man påberegne noen år på og blir "frisk",- og det er uansett normalt og føle seg utilstrekkelig iblant, uten at man har grunn til det. Det er lov og føle seg mislykket. Men det er ikke lov og gå rundt og tenke slik om seg selv hver dag, hele tiden.

 

Det er desverre bare du, og dine tanker som kan "helbrede" deg selv. Selv om din mor har skyld "I alt" så har hun ikke noe ansver, elle rmulighet til og endre det som er sagt og gjort,- ei heller mulighet til og "gjøre deg frisk". SÅ det er bare og innse det, alt står og faller på deg selv,- og dine tanker. Mulig du trenger hjelp fra utenforstående,- samtidig som at min erfaring med f.esk psykolog er og finne ÅRSAK til at man sliter..Og siden du VET årsaken, er kanskje ikke dette et bra valg,- eller kanskje det er det? SKader ikke og prøve. NOEN må du uansett få snakekt med, og en god venn/slektnign kan være til god hjelp. en åerosn du omåges mye osm kan hjelpe deg og minne deg p og tenke postitiv.

 

Lykke til

 

Anonym poster: aa1dac0be20afc3a68a65b3ed3debbb8

[Anonym bruker]

Ikke gru deg for å gå til psykolog og det er helt greit å grine der (de har nok en boks med lommetørkler stående ;-)). Har selv vært der p.g.a. en gal far som jeg var redd selv om han aldri ble fysisk med meg. Det å snakke med en psykolog hjalp meg til å innse at denne personen hadde ingen makt over meg om jeg ikke ville det. Nå kutter jeg ut faren min med en gang han sier ting jeg ikke liker, jeg kan kutte kontakten for 2-5 år av gangen, ingen problemer med det.

 

Anonym poster: 1558658816b7e6562b020c0d00dcc539

[skinnfilla]

Gud bedre,ja det er mishandling. Uff ,stakkar deg,så redd du må ha vært. En voksen er så mye større enn et barn og, det du beskriver må ha vært forferdelig.

 

 

[Musemorbr /]

Ja, det var uten tvil fysisk og psykisk mishandling. Det kan ikke bagatelliseres, eller ufarliggjøres på noen måte. Det er som det er. Jeg håper bare du ikke lar henne være alene med barna dine.

[Gjest Ingen skal få!]

Vil bare sende deg en klem. Du ble absolutt mishandlet

[Anonym bruker]

Jeg går til behandling for noenlunde det samme. Der som jeg vokste opp som barn, var det mer vanlig å banke ungene sine, enn det det var å ikke gjøre det, så alle ungene i nabolaget fikk juling hjemme.

 

Jeg har slitt med dette både mens det pågikk og i ettertid, selv nå som godt voksen dame på 40 år.

 

Jeg startet hos psykolog for et par år siden , men skulle ønske jeg hadde hatt vett til å oppsøke det mye før.

 

Så kom deg til psykolog og ta ting i ditt eget tempo:)

Jeg hadde gått i vel 1 år, før jeg kom til saken, er ikke helt uvanlig det, har jeg forstått på psykologen.

 

Kan bare si, at etter snart 2 års behandling hos psykolog, så har jeg det bedre med meg selv enn det jeg noen gang har hatt det.Det er vel verdt et forsøk, så ikke gru deg. Og det er helt normalt å gråte, tror neppe at psykologen vil reagere noe nevneverdig på det:-)

 

Lykke til:) Håper du får utbytte av behandlingene, det tror jeg du vil få.

 

 

Anonym poster: 14ffec5c6078f5f2691cba3a5c43b77f

[Lillejonas Mekkemikkel]

Det er trist å lese om oppveksten din, og jeg håper det går bra med deg i dag. Omsorgssvikt har mange former, og det er utviklet relativt vide definisjoner av hva begrepet inneholder og hvordan det avgrenses:

 

 

 

"4.3.2 Definisjoner og avgrensinger av omsorgssvikt

Barneverntjenestens vurderinger av barns omsorgssituasjon dreier seg i stor grad om å vurdere om foreldreomsorgen utgjør en risiko for det enkelte barns liv og helse.

I likhet med omsorgsbegrepet må også omsorgssvikt forstås i en kulturell og historisk kontekst. Normene for hva som er kvalitativt akseptable oppvekstvilkår og en god nok omsorgssituasjon har endret seg over tid. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at grensene mellom ulike former for mishandling kan være flytende. I følge Killén (1994) er heller ikke de ulike formene for omsorgssvikt gjensidig utelukkende. Barn som lever i en omsorgssviktsituasjon kan ofte utsettes for flere former for overgrep og/eller mishandling. Når barnevernet vurderer om omsorgssvikt har funnet sted, er samtale med barn og foreldre og/eller observasjoner av samspillet i familien vesentlig. Dialog og observasjon gjør det også mulig å få et mer nyansert bilde av barnets omsorgssituasjon og av foreldrenes omsorgskompetanse (Brottveit 2008).

I denne sammenheng vil vi avgrense oss til noen hoveddefinisjoner av omsorgssvikt (jf. Bunkholdt og Sandbæk, 2008). En vanlig måte er å skille mellom passiv og aktiv fysisk mishandling og passiv og aktiv psykisk mishandling.

Passiv fysisk mishandling innebærer manglende tilfredsstillelse av barns fysiske behov som sterkt avvikende ernæring, manglende beskyttelse mot fysiske farer, manglende hygiene og klær som ikke passer til vær og temperatur. Et annet begrep for dette er vanskjøtsel. Aktiv fysisk mishandling omfatter ulike former for vold mot barn, som grov vold i form av slag, spark, brenning, utsultning og liknende. Passiv psykisk mishandling, også omtalt som psykisk omsorgssvikt, omfatter grov understimulering, likegyldighet og mangel på konsekvens, forståelighet og forutsigbarhet i oppdragelsen i en slik grad at det hemmer barnets utvikling. Aktiv psykisk mishandling betyr at barnets omsorgspersoner utviser en fiendtlig holdning i form av nedvurdering, latterliggjøring, trusler om straff osv. Seksuelle overgrep går vanligvis under betegnelsen seksualisert vold og kan omfatte både fysisk og psykisk mishandling av barn. Et seksuelt overgrep finner sted når en voksen utnytter barns avhengighet og umodenhet for egen seksuell tilfredsstillelse. Seksuelle overgrep mot barn utgjør et stort spekter fra seksualisert språk/atferd, intime berøringer til seksuell omgang som tukling med kjønnsorganer til gjennomført samleie og voldtekt (NOU: 2004:23).

Et grunnleggende trekk ved omsorgssvikt og overgrep er mangel på erkjennelse av og respekt for barnets behov og prioritering av egne behov framfor barnets. Her er det også tale om barn som har vært vitne til vold og seksuelle overgrep. Barnevernet møter en rekke slike saker. Disse barna vil ha behov for ulike former for hjelp til å bearbeide skadevirkninger av traumer de har vært utsatt for. Det er derfor viktig at samfunnet griper inn med de riktige tiltakene på et tidlig tidspunkt, for å beskytte barnet mot ytterligere overgrep og skader."

 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2009/nou-2009-08/5/3/2.html?id=558050

 

Som det står her, er det ofte sånn at barn som opplever en form for omsorgssvikt, ofte opplever det i kombinasjon med flere andre former.

 

Jeg reagerer på at skolen heller ikke har oppfylt meldeplikten sin. Medisinsk omsorgssvikt er også et begrep. Dersom du viste sykdomstegn som sosial tilbaketrekning, mye tungsinn el, skulle de ha tatt hånd om situasjonen. Dersom den såkalte "mobbeparagrafen" var gjeldende da, skulle de hatt et juridisk ansvar også her.

 

Hvis jeg hadde vært deg, ville jeg satt meg ned og tenkt igjennom hvilke symtombilde du hadde den gangen (for det må du ha hatt), laget en liste og forhørt meg med en advokat for med tanke på personskadeerstatningssak. Etterspør gjerne elevmappen din fra skolen da denne kan inneholde dokumentasjon som er relevant.

 

Du må forresten gjerne fortelle mer, så skal jeg hjelpe deg så godt jeg kan.