Dere som har opplevd å miste nære familiemedlemmer

[Anonym bruker]

Hva satte dere mest pris på at andre gjorde for å støtte dere i sorgen? Hva opplevde dere som trøstende ord og handlinger?

 

 

 

Anonym poster: 5af7609a5a6948d733b28b42128e1f43

[♥Nemi♥]

Det å bare være i samme rom er godt. Har mista nære personer i forskjellige stadier i livet mitt, men da jeg var 10 år, ble alt håntert feil. Mine venner visste jo ikke hvordan det var, og det ble lett skjøvet under teppe. Lærere viste ikke forståelse heller.

 

Nå i nyere tid har folk kommet å gitt meg en klem. Bedt meg på besøk, de har kommet til meg. Hverdagen er fin når man deler den med andre. Mat er faktisk godt å få.

 

Skolen min skrev en gang ei minnebok til familien til en elev som gikk bort. Dette satte de kjempestor pris på :-)

[valkyrien]

Jeg foretrakk at folk lot meg være i fred. Fikser ikke den dullinga mange begynner med...

[Februargullet2013]

bare folk var der for meg, hjalp meg mye

[ana_fi_hob_]

Foretrakk også at folk var der. Men var stille. Jeg trengte alenetid inni huet mitt. Men samtidig var det godt at det var noen i rommet.

[OnTheRun]

Jeg satte pris på at folk spurte, uten å nødvendigvis forvente at jeg alltid orket å svare på alt. Spørsmål og det at folk generelt viste interesse likte jeg. Også hjelp og tilbud om praktiske ting. Da min far døde latet svigerfamilien som ingenting. Jeg er ganske direkte av meg, så sa jeg var veldig skuffet over dem og spurte hvorfor de ikke brydde seg. Åjoda, de brydde seg, men det var for personlig å stille spørsmål. Hæ? Snakk om ulike planeter...

[PintSizedDictator]

Da mammaen min døde kom hushverten min på døren med nystekte rundstykker, kaffe og juice og sa at om det var noe så skulle jeg ikke være redd for å ta en tur opp. Han tilbød seg å ta med datteren min sammen med sine egne barn ut på tur, men akkurat det takket jeg pent nei til for lille jenten var god å ha rundt meg akkurat da.

 

Han brukte mye tid på å passe på meg og sørge for at jeg visste at jeg ikke trengte å være alene.

 

Fantastiske mannen.

[kaklemor]

Å prate om det hjalp veldig, men at jeg fikk bli sint hjalp også veldig.

 

Alle har hver sin måte å håndtere ting på, og det viktigste er å bli respektert uansett.

 

Husker veldig godt når min bestemor døde at noen klassekamerater gjorde narr av meg fordi jeg var lei meg, og de visste ikke hvorfor. Jeg har mye vonde minner fra den tiden med løgner fra en side osv..

 

Idag ville jeg nok satt mest pris på en skulder å skrike/gråte på!

[kaklemor]

Da mammaen min døde kom hushverten min på døren med nystekte rundstykker, kaffe og juice og sa at om det var noe så skulle jeg ikke være redd for å ta en tur opp. Han tilbød seg å ta med datteren min sammen med sine egne barn ut på tur, men akkurat det takket jeg pent nei til for lille jenten var god å ha rundt meg akkurat da.

 

Han brukte mye tid på å passe på meg og sørge for at jeg visste at jeg ikke trengte å være alene.

 

Fantastiske mannen.

For en herlig husvert! Det er virkelig flott gjort

[PintSizedDictator]

Da mammaen min døde kom hushverten min på døren med nystekte rundstykker, kaffe og juice og sa at om det var noe så skulle jeg ikke være redd for å ta en tur opp. Han tilbød seg å ta med datteren min sammen med sine egne barn ut på tur, men akkurat det takket jeg pent nei til for lille jenten var god å ha rundt meg akkurat da.

 

Han brukte mye tid på å passe på meg og sørge for at jeg visste at jeg ikke trengte å være alene.

 

Fantastiske mannen.

For en herlig husvert! Det er virkelig flott gjort

 

Han var gjennomført snill den mannen

 

Savner ham masse, men sånn er det nå en gang i livet at man flytter på seg og slår seg ned andre steder.

[Gjest Ziva]

Orker ikke mye styr, ville bare være i fred.

Men vi er alle forskjellige.

[Anonym bruker]

Jeg syntes det var veldig godt når vennene til den som døde kom på vesøk. Vi snakket mye sammen om hvordan han hadde vært. Det var fantastisk å se hvordan ungdommene brydde seg. Mor laget madse mat til oss. Passet endel på lillebror slik at han fikk litt "fri " fra alt det innimellom. At folk viste at de brydde seg. Var godt å ikke være alene.

Men det kommer selvfølgelig an på hvem som dør. Når besteforeldrene mine døde trengte jeg ingen oppmerksomhet. Jeg var voksen og de døde naturlig av alderdom.

 

 

Anonym poster: 98c077a407dbe6fa4fd80b0dcb4e4ae8

[Gjest marie-s]

Du kan spørre dem de gjelder om hvordan de vil bli behandlet også siden folk sørger så ulikt.

 

Det er i alle fall mye bedre å spørre om det enn å trekke seg unna fordi man ikke vet og er redd for å gjøre noe feil.

[Anonym bruker]

Jeg likte at folk kom og var hos oss. Det likte barna også. Og så var jeg takknemlig over venninner osm kom på besøk og hadde med /lagde middag til meg, naboer som plutselig bare gjorde ting i hagen for meg, tilbød seg hjelp med likt og ulikt.

Nå, etter halvannet år (er enke), er det blitt veldig stille, og jeg føler meg til tider ensom. Det er nå et par venninner som fortsatt 'holder koken' og tenker på at jeg fremdeles har det tøft, og jeg elsker dem for det. Bare at de ringer når det er merkedager (på bursdagen hans, for eksempel), sender en blomst, er ekstra oppmerksomme mot barna, passer på å fortsette å ta kontakt litt oftere enn de ellers hadde gjort, og ikke minst snakke om ham (det elsker å gjøre), og lytte, og fortelle meg at de også er så lei seg og savner ham.

 

Anonym poster: 5a94d1ac436dc47ed88c594e982fb72a

[3barnsmor_to_be]

Jeg sa jeg ville være i fred, men i etterkant hadde det nok vært godt å ha noen der... ikke snakke så masse, bare ha en der...