Nå trenger jeg deres hjelp jenter..

[Anonym bruker]

Jeg har sett hvor støttende dere kan være og i mangel på venner og familie, så har jeg ingen andre steder jeg kan få ut ting og få hjelp til å holde meg oppe, enn her...

 

Mannen min sa i dag at han vil skilles.. ord jeg har hørt før i sinne, men som jeg aldri trodde han skulle gjennomføre.

Han virker helt bestemt denne gangen og derfor må jeg innse at jeg kommer til å ende opp som alenemor.

Jeg har lyst til å bare krølle meg samme, gråte i evigheter og hyle høyt, det føles ut som om hele verden har rast sammen..

Men jeg MÅ holde meg oppe.. jeg har to nydelige barn, mye å få på plass og jeg vil ikke vise ham at han har knekt meg.

 

Jeg er nødt til å flytte, få meg nytt nettverk, få ungen min inn på en annen skole (han skal begynne til neste høst og jeg var på vei til å levere inn papirene til skolen nå).

Hadde gjerne blitt boende om jeg kunne, men dessverre er det å bli her ingen mulighet, heller ikke å bo i nærheten.

 

Og pga mangel på venner og familie i nærheten, så føler jeg meg plutselig alene, helt alene.

 

Kan noen vær så snill komme med trøstende ord, motivasjon og gjerne dele erfaringer?

 

Jeg vet at vi må til mekling, få levert inn papirer, søke overgangsstønad osv.. men jeg føler meg bare tom, hjelpesløs, flau på en måte, sjokka...

 

Anonym poster: 9912bbb09e58a905546b8577129369a8

[Anonym bruker]

En ting må man alltid ha på minne, uansett: Uansett hvor tungt det er nå og en stund fremover, så vil det alltid være lys i enden av tunnelen. De tunge følelsene og tankene vil gå over og du vil føle deg glad igjen. HUSK DET!!!

 

Har han ikke tenkt å ta noe ansvar for barna? Kunne han passet dem, så du fikk ut å lufte tankene dine alene? Gå en tur i frisk luft, i skogen. Gråt om du må.

 

Så kan du sette deg ned og skrive hva som er positivt i livet ditt og hva som gjør at du blir glad? Hvem og hva gjør deg glad? Ta kontakt med det offentlige. Du har rett på økonomisk veiledning. HVa skjer nå, hvilke muligheter har du til å klare deg økonomisk?

 

Uansett, det er en mager trøst, men det vil bli bedre. Kanskje MYE bedre med tiden. Og det som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere.

 

Anonym poster: d03bb4ae1de244b1a1989d6eb55bc4e5

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, begynte nesten å gråte.. hehe

 

Jeg tror ikke han kommer til å stille opp så mye.. mulig en fast samværsavtale på sikt, men ikke akkurat nå.

Akkurat nå er han bare opptatt av å komme seg bort og ordne med sitt.

Han hadde tenkt å dra i kveld, men jeg fikk overtalt han til å vente til i morra hvertfall.. og da sier han at han ikke kommer tilbake etter jobb. Så jeg aner ikke hva som kommer til å skje framover.

Ungene blir hvertfall kun mitt ansvar en stund.

 

Jeg vet det blir lettere, men jeg aner ikke hvordan jeg skal greie de første ukene uansett.. blir vanskelig å treffe folk, fortelle det og å leve som normalt. Levere barn og å være glad..

 

Nærmeste venninne bor 2 timer unna og kan ikke bare komme hit, og moren min er ikke alltid så stabil.. andre har jeg ikke, og det kjenner jeg at jeg hadde trengt nå

 

Anonym poster: 9912bbb09e58a905546b8577129369a8

[Lilje Sille ♀♀♂]

Huff, stakkars deg! Klapp på skulderen og på kinnet fra meg...

 

Dette kommer til å gå bra! Leier du? Han sier han ikke kommer hjem etter jobb, overlater han hele huset til deg? Flytter han inn til ny dame? Kommer han til å være med og betale til oppsigelsestiden er over, evt salg?

 

Dette kan være ditt øyeblikk da du får gjort masse nytt og spennende, du får flytte, slipper å ha krangling og mas, og du kan ta de grep du vil ta uten å måtte diskutere det. Jeg er overbevist over at det kommer til å gå kjempefint med deg og barna uten eksen din! Hva skulle dere egentlig med den dusten i første omgang..

 

Her kommer noen kloke ord:

Vi får ikke en byrde som er lett, men en vi kan tåle

Enhver forandring koster smerte men utvikling kommer ut av den

 

Heier på deg!

[BikkjeBisk]

Huff, har ingen erfaringer, men vil bare gi deg en stor klem. Det må være grusomt å gå igjennom noe slikt. Lykke til, det ordner seg til slutt uansett hvilken rettning det tar.

 

Stor klem!

[♥Nemi♥]

For en feiging som bare stikker rett etter han har sagt det.

Hvorfor ikke være mann, å ordne skikkelig opp før flytting. Prat med barna osv.

 

Til deg.

Så fælt at du blir forlatt! Jeg føler med deg, og skulle ønske du har hatt andre i livet ditt, som du kan bruke denne tiden. Et tips, er jo å bruke psykolog eller fastlegen din.

Klem til deg <3

[mammsien]

Enig med Nemi! Skikkelig feigt!

 

Får helt vondt av deg! Kanskje du kan ta deg fri fra jobb en stund (evt sykemelde deg) så du kan ta kontakt med de rette instansene og få utløp.for.følelsene dine.mens barna er på skolen/barnehagen. Det er absolutt lov både å gråte, rase og hyle i.din situasjon. Og jeg tror ikke det er bra for deg å lukke alle følsene inne og bære på dem alene. Få det ut, så kan du bearbeide dem og gå videre når du er klar for det...

 

Husk på at når man når bunnen kan det bare gå oppover!

[Anonym bruker]

Stor klem til deg.

Nå kan det bare bli bedre!

Du kan ta kontakt med helsestasjonen om du trenger hjelp til å sortere tankene dine.

Synd du ikke har flere rundt deg, men det får du etterhvert.

Feig mann som stikker av fra alt, men da ser du jo at du kan finne en ny som faktisk bryr deg om deg og respekterer deg.

 

Gråt, bli sinna og slå i puta!

 

Du klarer deg utmerket uten han og kommer til å få det mye bedre snart!

 

Anonym poster: bd0ba22512a38f8b09e038a549f78e33

[Anonym bruker]

Ja, jeg skjønner at du blir litt i villrede og lurer på hvordan du skal takle dette fremover. Hvis du velger å være åpen om det, så vil folk få forståelse overfor hvorfor du kanskje er i et litt annerledes humør. Og kanskje vil noen også tilby deg hjelp og støtte.

Sykemeld deg i noen dager om du føler det kan hjelpe. For noen hjelper det å gå på jobb for å få tankene vekk, men jeg tror faktisk det er lurt å kjenne på tankene og følelsene, fremfor å "glemme" dem en stund og ta dem frem igjen. Om en stund vil du antakelig få en følelelse av du vil gjøre noe nytt, begynne på noe nytt som du føler kanskje har hindret deg. Jeg fikk ihvertfall det da jeg og min eks gikk hver til sitt. Og jeg vet om fler som plustelig får en ekstra styrke. Dette er sjansen til å begynne litt på nytt, når de verste følelsene har gått over. Jeg er for at man bare skal la det renne over, ring venner som du vet vil gjøre deg litt oppmuntret, fremfor å bruke lang tid på å gi slipp. Men dette må du bare kjenne på selv. Se for deg det positive ved å bli alene nå. Det ordner seg for snille jenter. Helt klart!

 

Anonym poster: d03bb4ae1de244b1a1989d6eb55bc4e5

[Himmel og hav]

Uff, stakkars deg! Ta en dag av gangen, og ordne en ting av gangen. Ikke klistre på deg et smilefjes, for alle rundt deg, også ungene, skjønner at du ikke har det bra. Om du er åpen med kolleger, naboer, venner og familie, så kan det hende at hjelpen og støtten du behøver kommer fra kanter du minst hadde ventet det.

 

Om du ikke har noen du føler du kan prate med, så finnes det muligheter til å ringe f. eks. mental helses hjelpetelefon, eller snakke med presten eller helsesøster. Ting kommer til å ordne seg, og du kommer til å oppdage at du har ressurser og evner du ikke visste at du hadde.

 

Trøsteklem sendes over nettet!

[ana_fi_hob_]

Huff. Føler virkelig med deg. Det er utrolig trist når slike ting skjer. Men vær du sikker på en ting kjære deg. Dette kommer du deg over og forbi. :-). Sender deg en stor klem.