Foreldresenga. Funker det for alle barn?

[Anonym bruker]

Har ei jente på litt over 1 år. I natt våknet hun og småsutret litt, styrte rundt i senga osv. Prøvde å få henne til å sovne igjen, men etter et kvarter med fram og tilbake til senga hennes (senga hennes står på vårt rom), ga jeg opp og lempet henne over i vår seng. Men det var ingen suksess. Etter nærmere 4 (!) timer hvor hun bare vrir seg, styrer og småsutrer litt, fikk mannen min nok (hun holdt oss begge våken) og la henne tilbake i sin egen seng. Da sovnet hun etter 5 min.

 

I følge alle her inne er jo foreldresenga den umltimate løsningen. Største barnet vårt sov heller aldri med oss fordi det heller ikke funket. Er det bare vi som ikke synes det hjelper å ta barna over til oss?

 

Anonym poster: b1a25b8d24ae0769f279abc2dbe23dcb

[marsve]

Når mine er super urolig eller noe er gærent kan jeg godt ta de inn i min seng, men de ligger som regel bare å koser og styrer og sovner først når jeg "gir opp" prosjektet og legger de tilbake i sin egen seng. Da sovner de med engang.. så du er ikke alene om det

[eaglebeagle]

Tenker du at barna sover i foreldresengen? Nei - det gjør de ikke hos oss, og vi har fem av de. Vi har alltid hatt minsten på rommet i egen seng de første 8-10 ukene etter fødsel - deretter har de sovet på eget rom. Det er så fantastisk godt når de kommer på rommet sitt!

 

Nå er minste vår 12 uker, og når hun blir trøtt på kvelden og kaver, ammer jeg og legger henne på rommet sitt. Jeg merker faktisk at hun blir glad og rolig over å komme i sengen sin, krummer seg ned i og sovner ganske så snart.

 

Her i huset har vi barna i sengen vår på morgenen i helger og sånn (ikke de største takk og lov), og inniblant får en sove der ifm at en forelder er på reise. Men da er det definert som et "overnattingsbesøk". Jeg hadde blitt en dårlig mamma med barnet i senga - men der er vi jo forskjellige.

[Anonym bruker]

Her i hus må vi ikke gå inn til jentungen før hun griner. Gjør vi det holder hun en av oss eller begge våkne i 2-3 timer før hun sovner (er kl etter 5 er hun våken frem til 12..)

Går vi inn når hun griner har hun fått styrt fra seg litt og da er det _som regel_ bare å dytte i sutten/smokken, si "god natt" og gå ut. Må gjøres kjapt, men rolig. Og da sovner hun av seg selv etter 5- 10 minutter. (jeg går og legger meg igjen, for om hun hører vi står og lytter våkner hun til igjen).

Tar jeg henne inn i senga kan vi alle 3 glemme mer søvn om natta. Og her er hun 10 mnd.

 

Anonym poster: cf98a9e57aac00da1e8886522a792d45

[Anonym bruker]

Jeg takler ikke å ha jentungen i min seng! Hun skal helst ligge heeeelt inntil meg og holde meg rundt halsen. Sover ikke godt sånn. Men selvfølgelig får hun lov om hun har drømt noe skummelt f.eks, og på morgenen får hun komme opp i sengen å kose før vi står opp :-)

 

Anonym poster: 799268a55cbf820feada0f1c9bf8eb2c

[Anonym bruker]

En av barna mine har aldri taklet å sove nær andre mennesker. Til og med da hun var baby. Hun kunne ikke sove hvis noen holdt henne, bare når hun lå for seg selv i senga, vogna eller på teppe på gulvet. Vi prøvde enkelte ganger å ta henne over i vår seng, når hun var syk eller urolig for eksempel, men hun fikk iallefall ikke sove da. Muligens fikk hun litt trim når hun klatret og hoppet, men ingenting annet positivt kom ut av det.

 

Vår yngste sov i foreldresenga fra hun var noen måneder til hun var nærmere tre år. Da ønsket hun selv å sove i egen seng.

 

Så barn er forskjellige. Mine har hatt svært ulike behov på det området iallefall.

 

Anonym poster: b3dd23f1b102c19e29a71dba8edee16d

[Anonym bruker]

Her samsov vi sånn ca de første 6 mnd, og han sov mye bedre da han kom over i egen seng. Tar vi han over i sengen vår nå (15 mnd) så blir det bare klatring og styr.

 

Anonym poster: e222cdf8970db3d1784dd57efd05ede8

[Lektor Doppler med tillegg]

Yngste vår har ALDRI sovet i vår seng. Den er vår, for å sove i. Ikke for ha unger på tvers i. Alle sover best i egen seng.

[Anonym bruker]

Har gjort min flid for å unngå at de to minste skulle i vår seng.

Eldstemann sov mye der, og det ble et problem.

 

Nå får de komme opp i sengen på morgenen i helger og sånn. Og er en av dem syk med feber el tar jeg dem gjerne inn i løpet av natta. Liker å ha dem nært da.

 

Anonym poster: 41d8d92b045792375cff3134df0814ff

[Anonym bruker]

Gutten min på 2 år har aldri likt å sove i vår seng. For han var det en åpen invitasjon til å leke.. Og istede for å kjefte på han, eller få han til å slutte så tok vi han over i egen seng, noe han godtok uten en lyd, og sånn er det fortsatt.

 

Hender han kommer for en halvtime med kos, men så spør han selv om vi kan følge han tilbake. Tror rett å slett det blir for trangt, klamt og varmt for han.

 

Anonym poster: 38a88fe7e7e88d1caf1a2105945a8d3e

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Nei, absolutt ikke! Vår eldste fant ikke engang roen som nyfødt baby oppi vår seng. Han har aldri klart å sove der. De to mellomste samsov vi delvis med første halvåret og en og annen gang etter det om de hadde feber, tannframbrudd osv, men de sov aldri så rolig der. Vesla på 3 år har derimot alltid elsket sengen vår og kommer dessverre inn omtrent hver natt fortsatt. Håper å få anledning til å plukke det av henne snart.

[L-8]

Hvis jr, som snart er to, våkner på natten tasser han inn til oss og slokner fullstendig det sekundet han kommer opp i senga. Så her funker det veldig greit. Har til nå, med unntak av den første uka, aldri hatt mer nattevåk enn amming de første mnd. Så lenge han, og vi, sovner alene i egen seng synes jeg bare det er koselig å ha ham der. Er ungen urolig er der så klart en helt annen sak!