Å være sammen med en psykisk syk

[Anonym bruker]

Når har man lov til å gi opp?

Vi har tre barn sammen og jeg elsker mannen min, jeg vil jo at ting skal fungere. Før han ble syk så hadde vi det så bra. Nå kjenner jeg meg mer og mer frustrert. Jeg har jo lyst å være der for han i den vanskelige tiden, og det har jo jeg vært. Men det blir vanskeligere. Jeg begynner å bli mer og mer irritert på han selv om jeg innerst inne vet at han ikke "kan noe for det". Hadde jeg bare visst når han ble frisk igjen... Det kan jo ta 2 mnd eller 2 år, eller kanskje aldri...

 

Akkurat nå føler jeg at jeg er i ferd med å utslette meg selv for at han skal ha det bra. Og hvem er det godt for?

 

 

 

Anonym poster: b3531e11edfa41de66ab0b3e6ba34e91

[PintSizedDictator]

Du bør tenke på deg selv også. Det gangner ingen om du bukker under for hans sykdom. Det er heller ikek bra om du ender opp med å hate ham.

 

Man kan være en god støttespilelr og samtidig se sine egne begrensninger. Får han ikke noe form for hjelp fra det offentlige?

 

Jeg har vansker med å sette meg helt inn i din situasjon sidne jeg aldri har opplevd noe lignende. Kan ikke annet enn å ønske dere lykke til og håpe at han snart blir frisk. *klem*

[Studine mevik]

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på slike ting. Jeg håper for din del at mannen din blir fort frisk. Sykdom i nær familie er slitsomt uansett om det er psykisk eller noe helt annet.

 

Hvor lenge du klarer å holde hodet over vannet er med på å bestemme hvor lenge du klarer å leve med dette. Har du noen rundt deg eller fått tilbud om samtaler med noen i forbindelse med mannens sykdom? Det er viktig at du har et støtteapparat rundt deg som holder motet oppe. Noen du kan snakke med uansett om det er en god venninne eller om du går til psykolog er ikke så viktig, men det er viktig at du får luftet tankene dine.

 

Selv om han er syk så skal ikke du komme i andre rekke til enhver tid. Du må passe på deg selv også.

 

Sender deg mange klemmer og ønsker deg lykke til videre. Jeg håper ting snart ser lysere ut for deg og dere

[Anonym bruker]

Jeg vet det er tungt, jeg har også vært der. Det var før vi fikk barn da, det gjør det nok enda vanskeligere at dere har barn å ta vare på samtidig. Jeg vil si det viktigste er å passe på at dette ikke går for mye utover barna, enten direkte ved at han lar det gå utover dem, eller indirekte ved at du ikke klarer å være en god mor for dem fordi du blir utslitt pga han.

 

Selv er jeg veldig glad for at jeg holdt ut. Han er ikke frisk, men friskere, og har blitt mye flinkere til å leve med sykdommen uten at det sliter like mye på meg. Nå har vi det veldig bra sammen igjen.

 

Dessverre er det nok bare du som kan finne svaret på hva som er riktig for deg.

 

Anonym poster: e5debcfbe6fe7a627eeceacfde77ab3f