Jeg har vært utro

[Anonym bruker]

Jeg leser så ofte at om du virkelig elsker noen, så er du ikke utro.

 

Jeg vil bare si at det ikke stemmer. For jeg har elsket mannen min siden jeg ble kjent med ham. Vi har hatt våre vanskligheter, og det er ikke alltid at jeg har likt ham, men jeg har alltid elsket ham.

 

Jeg var utro, med en random kollega på et julebord (sååå klisjeeaktig, i know) Hadde ikke sett to ganger på denne kollegaen før denne kvelden. Men det skjedde.

 

Noen måneder før utroskapen kom det for en dag a mannen min hadde flere hundre tusen i spillegjeld. (og jeg var nygravid) Vi var på nippet til å miste huset. Og det tok flere år å komme frempå igjen. Vi kranglet mye pga. økonomien.

Så en mnd før utroskapen mistet jeg min far og min mindreårige søster i en ulykke.

Bare dager etterpå mistet jeg barnet jeg bar på - i uke 21.

Så gikk det en uke til, og jeg fikk en alvorlig klinisk diagnose.

 

Denne kvelden på julebord drakk jeg mer enn jeg har drukket noen gang før. Vi hadde reist bort på hotell på julebord. Og en gjeng av oss kollegaer ble sittende på mitt hotellrom og ha det koselig etter festen. Sakte men sikkert fall folk i fra, og tilslutt var det bare meg og ham.

Og jeg var så full og løssluppen at jeg begynte å prate om alt som hadde skjedd de siste månendene. Det var utrolig befriende, jeg hadde ikke snakket med en sjel. Har ikke så nære venner... Jeg pratet og pratet. Jeg gråt. Han holdt rundt meg. Og jeg kjente det var godt å bare slippe alt ut, om så til en relativt ukjent mannlig kollega. Og så kysset han meg. Og jeg tenkte det var greit, elv om det ikke var det. Bare ett kyss. Og han tok på meg og det føltes forløsende og godt. Og jeg vet ikke helt hva jeg sa til meg selv mens jeg gikk lenger og lenger over streken. For plutselig var vi nakne og i gang. Og DA ble jeg klar. Hva er det jeg driver med! Fikk ham ut i en hast. Så satt jeg våken hele natten, og kom meg hjem så fort det var morgen. Da jeg kom hjem fortalte jeg mannen min hva som hadde skjedd med en gang, og gikk ut i fra at dette var slutten. Og han ble sint. Rasende. lei seg. Helt fryktelig lei seg. Han ville ha meg ut av huset. Ville ha meg til helvete.

 

Men så etter noen timer med rasing snudde han på hælen. "Dette er ikke slutten" sa han. "Vi skal kjempe, og det skal faen meg du også, det skylder du meg"

 

Og det har jeg gjort. Kjempet altså. Han også. Det tok tid. Men etter at det hadde gått et år, så var forholdet vårt bedre og sterkere enn noen gang.

 

Og nå er vi på åttende året etter utroskap. Og i løpet av disse åtte årene har to barn kommet til.

 

At mannen din er utro betyr ikke nødvendigvis at han ikke elsker deg.

 

Anonym poster: feaff43d7257e78dedf716191b3712be

[Mamma`n til Will& Ailo]

For en flott mann du har

[♥Nemi♥]

Enig med deg, at man kan være utro selv om man elsker partneren sin. Forøvrig synes jeg dette var trist lesning. Og du skulle jo aldri ha vært på det julebordet i det hele tatt. Det er helt forferdelig å miste noen så nær, så jeg forstår den psykiske ubalansen man er i. Sørger man, er man helt ut av kurs.

 

Hadde jeg vært din samboer, hadde jeg sett din side av saken veldig klart. Men hadde nok vært like sint og skuffa.

[BikkjeBisk]

Flotte dere begge er som har klart dere faktisk igjennom 2 utroskaper bare av ulike sjangere. Det er ikke mange par som hadde klart.

[Gjest Antarctica]

Jeg har vært utro uten alle de gode unnskyldningene dine, som jeg for øvrig forstår godt, men jeg kan med hånda på hjertet si at den personen jeg var den gangen, har jeg ikke planer om å bli igjen. Huff.

 

Mine eneste "unnskyldninger" var at forholdet for meg var et vondt sted å leve, og at det å være i sølibat når man har en samboer er fryktelig vondt. I sær når det skorter både på sex og annen berøring, selv øyenkontakt var det lite av. Mannen jeg levde med verken ville eller kunne være intim med meg, det var ikke hans natur. Men det var min, og jeg trengte nærhet og kjærlighet.

 

Noe jeg også fikk, men det var jo begynnelsen på slutten, som man sier. Da jeg et år etterpå fikk vite at samboeren min hadde hatt en affære, ble jeg både sjokkert, sint og letta - sjokkert og sint over at han var villig til å by den andre damen noe han lenge hadde nektet meg, og letta over at jeg ikke var den eneste drittsekken i det forholdet.

 

Så dit skal jeg ikke igjen, fri og bevare meg vel. SÅ full håper jeg aldri jeg blir at jeg glemmer min forpliktelse til min mann, da er jeg nok moden for pumping....

[Anonym bruker]

Vi var vel ganske enige begge to om at vi hadde lovet hverandre troskap. Den lovnadden hadde jeg brutt. Men vi hadde også lovet å holde sammen, ikke bare i gode dager. Men i vonde.

 

Vi har blitt mye flinkere til å kommunisere etter utroskapen. Til å dele følelsene våre, både på godt og vondt. Vi har blitt flinkere til å se hverandre, og ikke ta hverandre for gitt. Og vi har blitt bedre på å sette pris på hverandre hver dag.

 

Der finnes et ordtak som går sånn:

"Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest."

 

og det er kanskje litt klisje. Men det ordtaket har vært viktig for oss de siste åtte årene.

 

hi

 

 

Anonym poster: feaff43d7257e78dedf716191b3712be

[Anonym bruker]

Dytter litt jeg.

 

Hi

 

Anonym poster: feaff43d7257e78dedf716191b3712be