Jeg har det ikke noe bra sånn egentlig...

[Anonym bruker]

selv om jeg er sikkert bortskjemt og sytete. Saken er at jeg er i slutten av 2. trimester, syk og i full jobb. Trives utrolig godt med jobben og enda ikke hatt en eneste sykedag til tross for graviditet og sykdom. Får stadig nye ansvarsoppgaver, masse tilbakemeldinger om at jeg er flink i det jeg gjør, og koser meg med konstruktive diskusjoner med kollegaene mine.

 

Men forholdet er per dags dato sorgens kapittel. Når man kommer hjem fra jobb blir man møtt av noe sur mann, som stikker enten til kompis eller i garasjen. Han ønsker ingen sex med meg (det har vært mye tørke også FØR graviditeten, så har ingenting med det å gjøre), pirker ofte på meg type "hvorfor er det så rot her", "hvorfor kjøpte du det brødet der" og så videre i sur tone. Ønsker ikke snakke med meg om noen ting. Når jeg har hatt tunge dager og ønsker å prate med noen, så sitter han foran dataen og ignorerer meg. Han er ikke så opptatt av barnet som kommer snart, interesserer seg lite for det foreløpig. Er ofte sur hjemme, slenger med dører, null reaksjon hvis jeg gir ham en klem og så videre.

 

Mens blant andre får jeg klem, kos, kyss og han virker veldig engasjert i meg, familien og den kommende babyen. Han smiler, ler og er glad når han er på besøk hos venner og familie - helt annen person.

 

Jeg begynner å bli sliten av hele greia. Problemet er at han ikke vil prate om NOE som helst. De fleste spørsmål blir besvart med enstavelsesord eller ikke besvart i det hele tatt. Hva er det å gjøre i slik situasjon???

 

Anonym poster: 6904578e2a58fd9e0f00ef59f4021ea3

[Isola&Lille+julegave]

Si ifra at du ikke finner deg i å bli behandlet sånn. Be han holde surheten for seg selv. Og hvis han ikke skjerper seg, hadde jeg nok pakket bagen og flyttet ut, gitt!!

[Anonym bruker]

Si ifra at du ikke finner deg i å bli behandlet sånn. Be han holde surheten for seg selv. Og hvis han ikke skjerper seg, hadde jeg nok pakket bagen og flyttet ut, gitt!!

 

Ikke så lett å flytte ut når man eier hus sammen, skal ha barn sammen, man har null omgangskrets bortsett fra hans familie, og man elsker fyren.

 

HI

 

Anonym poster: 6904578e2a58fd9e0f00ef59f4021ea3

[BikkjeBisk]

Kan det hjelpe å skrive mailer til hverandre f.eks?

[Anonym bruker]

Kan det hjelpe å skrive mailer til hverandre f.eks?

 

Han svarer aldri på kosemeldinger på sms eller på facebook, så tviler veldig på at han leser en mail fra meg...

 

Anonym poster: 6904578e2a58fd9e0f00ef59f4021ea3

[BikkjeBisk]

Kan det hjelpe å skrive mailer til hverandre f.eks?

 

Han svarer aldri på kosemeldinger på sms eller på facebook, så tviler veldig på at han leser en mail fra meg...

 

Anonym poster: 6904578e2a58fd9e0f00ef59f4021ea3

 

Huff, så trasig

[Anonym bruker]

Jeg holder med det Isola & Lillegull skriver!

 

Spør ham rett ut hvorfor han oppfører seg som han gjør. Deretter sier du fra om at du ikke finner deg i å bli behandlet sånn!

 

Du vil faktisk ha det mye bedre alene enn sammen med en mann som forsurer hverdagen din og ikke støtter deg. Hva er egentlig vitsen med en sånn mann? Han er jo mer til belastning enn noen glede. Men hør først med ham om han har noe fornuftig å si om hvorfor han er som han er.

 

Veldig bra forresten at du har det så godt på jobben og at du trives der, da har du en veldig trygghet i det, uansett hvordan livet ditt ellers er.

 

Lykke til videre med graviditeten

 

Anonym poster: fe7591264ec7fe4d86c60920b40ce3c1

[Anonym bruker]

Jeg holder med det Isola & Lillegull skriver!

 

Spør ham rett ut hvorfor han oppfører seg som han gjør. Deretter sier du fra om at du ikke finner deg i å bli behandlet sånn!

 

Du vil faktisk ha det mye bedre alene enn sammen med en mann som forsurer hverdagen din og ikke støtter deg. Hva er egentlig vitsen med en sånn mann? Han er jo mer til belastning enn noen glede. Men hør først med ham om han har noe fornuftig å si om hvorfor han er som han er.

 

Veldig bra forresten at du har det så godt på jobben og at du trives der, da har du en veldig trygghet i det, uansett hvordan livet ditt ellers er.

 

Lykke til videre med graviditeten

 

Anonym poster: fe7591264ec7fe4d86c60920b40ce3c1

 

Jeg har vært alene med barn før, og nei, det var ikke bedre enn å være i et forhold. Jeg har null omgangskrets og er HELT alene når jeg først er det. I tillegg elsker jeg denne mannen og ønsker en fremtid med ham. Men det virker på meg som at han bare bor med meg fordi vi skal ha barn sammen, ikke fordi han har følelser. Og det er ikke noe jeg ønsker - ingen vits i å holde på noen som misliker deg.

 

HI

 

Anonym poster: 6904578e2a58fd9e0f00ef59f4021ea3

[LillaGorilla♥♥]

Vis ham dette innlegget.

[Anonym bruker]

Kan det hjelpe å skrive mailer til hverandre f.eks?

 

Han svarer aldri på kosemeldinger på sms eller på facebook, så tviler veldig på at han leser en mail fra meg...

 

Anonym poster: 6904578e2a58fd9e0f00ef59f4021ea3

 

Beklager å stille et så direkte spørsmål, men du sier at han er sur og tverr og svarer med enstavelsesord, ikke lytter til deg, svarer ikke på meldinger fra deg og nesten ikke har sex med deg når du ikke er gravid engang..... forstår at du er glad i ham.... men nøyaktig hvorfor er du sammen med en mann som gir deg så lite positivt i livet??

 

Beklager et så direkte spørsmål, det er ikke stygt ment! Jeg mener egentlig bare at du fortjener en mann som faktisk gjengjelder kjærligheten din!!!

 

Se om du får til en endring nå før babyen kommer. Du kan ikke fortsette å leve slik med en mann som ikke gjengjelder kjærligheten din!

 

Anonym poster: fe7591264ec7fe4d86c60920b40ce3c1

[Anonym bruker]

Jeg ville nok ikke pakket bagen og dratt, som den over her.

Min samboer var også slik før barnet vårt kom. Det irriterte vettet av meg, og på grunn av alle hormonene ble det også mye værre.

Jeg fikk ett skikkelig frustrasjons utbrudd foran han, bare gråt og gråt. Fortalte at han fikk meg til å føle meg som luft hjemme, barnet vårt og jeg betydde ingen ting for han osv osv fikk jeg grått ut av meg.

Da skjønte han litt, og greide åpne seg.

Det hele bunnet i at han faktisk ikke hadde noen følelse av at en baby var på vei, eneste han la merke til var at jeg ble tykkere. De gangene barnet sparket rakk han ikke kjenne osv, så han greide ikke være med meg i gleden.

Den kvelden fikk vi snakket masse, og ting bedret seg NOE frem til fødselen.

Så fort babyen kom ut var han en ny mann.

Oppmerksom, omsorgsfull, beskyttende og alt det en nybakt pappa skal være.

 

Prøv å holde ut, husk på at alle følelsene dine er veldig forsterket nå.

Masse masse lykke til!!

 

Anonym poster: 3d3f9f86c97ab26c6f388c350feab5fe

[Elsker livet]

Dette hørtes skikkelig leit ut. Det kan ikke være lett å være gravid og hormonell å få så lite støtte og oppmerskomhet hjemme. Spesielt ikke når han ikke evner å gjøre noe med problemet eller faktiske deler med deg hva som er problemet. Jeg er ikke tilhenger av å stikke fra problemet, ikke i denne situasjonen, selv enkelte kvinner av og til ikke har noe valg. Jeg mener du har krav på at han er med å finne en løsning på problemet.

 

Har dere/han barn fra før? Kan det hende han sliter litt med å finne sin nye rolle? Har der konkrete roller i forholdet? Er han usikker på sin plass? Det har jeg inntrykk av at er gjengs i forhold der mannen mye sur. Har han gode kunnskaper når det gjelder hvor mye hormoner påvirker og til dels styrer en kvinne? Syns mange møter altfor lite forståelse for hvor mye hormoner har makten, spesielt når en er gravid.

 

Du bør enda en gang prøve å snakke med han, og forlange skikkelig respons. Si hva du forlanger av han, hva som er forventer. Hva du sliter med nå når du er gravid og ikke har det bra. Hvorfor han er som oppfører seg som han gjør. Får du ingen respons syns jeg du skal dra inn en tredje person til å tale din sak før du vurdere å gå ut av forholdet. Man kan kjempe en stund alene for et forhold, men ikke for lenge.