Noen som har vært igjennom voldtekt?

[Anonym bruker]

I så fall; har du hatt barn? Vil du ha barn? Hvordan gikk det med undersøkelser og fødsel? Hvordan tenker du det vil gå med dette dersom du ikke har barn? Alle tanker rundt dette - del gjerne

 

Anonym poster: 1a946e424d811ece71df35f97be06d59

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hei. Jeg opplevde voldtekt når jeg var 12 år, sto frem om det når jeg var 15 år og startet behandlig for psyken når jeg var 17 år.

 

Jeg har fått 2 levende barn, og to englebarn (tvillinger)

Med andre ordt 2,5 svangerskap bak meg, og pga tapet av tvillingene, så har jeg hatt ekstra undersøkelser i svangerskapene som fulgte.

 

Første gangen jeg var gravid, var jeg i såpass sjokk over at jeg i det heletatt var gravid (lang historie) så første invendige UL var nesten ikkke merkbar, hverken fysisk eller psykisk. Men all undersøkelse avunderliv/innvendig UL, har vært vanskelig å forholde seg til, men det har gått talig greit, jeg har hatt en åpen dialog med leger og jordmødre om det.

Første 2 fødslene var såpass traumatiske, men av andre grunner, ikke pga fortiden med voldtekt, så jeg hadde aldri tid til å reagere på det.

 

Fødslene med de 2 ungene som sover på rommet sitt nå, de var helt ok, hadde ingen følesle av at det og voldtekten hadde noen "link".. Om du forstår hva jeg mener?

Men alle undersøkelsene var forferderlige å måtte gjennom, verst var innvendig UL, jeg fikk store problemer med det hver gang (alt i alt har jeg tatt 5 stk) og måtte ha med meg noen som en slags garanti på at det ville gå greit, om jeg ikke hadde noen jeg følte meg trygg på til å være med, så måtte jeg utsette timen. Samme med gyn. undersøkelser.

[Anonym bruker]

Så trist å høre om englene <3 Jeg kommer nok også til å ville ha med meg barnefar, ettersom jeg ser for meg at det blir vanskelig.. Jeg takler sex med kjæresten min, men når jeg var singel var dette virkelig et enormt problem for meg (samme gjelder tidligere kjærester). Har også tatt invendig prøve (kjønnsykdom) hos lege, noe som førte til panikk og vrangforestillinger hele resten av dagen.. Så ser passelig mørkt på det!

 

Anonym poster: f80a6793e61f8cb8d3cc8eccea54ae9f

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Så trist å høre om englene <3 Jeg kommer nok også til å ville ha med meg barnefar, ettersom jeg ser for meg at det blir vanskelig.. Jeg takler sex med kjæresten min, men når jeg var singel var dette virkelig et enormt problem for meg (samme gjelder tidligere kjærester). Har også tatt invendig prøve (kjønnsykdom) hos lege, noe som førte til panikk og vrangforestillinger hele resten av dagen.. Så ser passelig mørkt på det!

 

Anonym poster: f80a6793e61f8cb8d3cc8eccea54ae9f

 

Var slik her også, sex har vært et helvete, helt til jeg møtte samboeren.

 

Mitt tips er: Vær 100% åpen omdetmed lege og jordmor, så du kan ta det litt i ditt tempo.

For meg hjalp det å få full beskrivelse av hvasom kom til å hende under UL/GU.. Jordmor/lege gjorde ikke noe utenå informere meg om det.

[marsgutt 2013]

ble misbrukt fra jeg var 6 til 10 år. anmeldte det da jeg var 14 år. da startet jobben med og takle det.

Har gått ganske bra egentlig.

men når jeg først begynte og bli seksuelt aktiv var det noen episoder der jeg ikke taklet det. jeg var åpen om det som hadde skjedd med meg med mine partnere og det gjorde ting mye lettere.

og gå til legen og bli undersøkt har gått greit, kun den første gangen fikk jeg en reaksjon. Jeg måtte lære og skille mellom det som skjedde og det med undersøkelser som noe normalt og ikke for og skade eller seksuell nytelse fra den som undersøkte meg.

har brukt 10 år nå på terapi litt av og på. Og har nå lært meg og takle alt som skjedde.

Har og tilgitt han som gjorde det, det var viktig for meg for og komme meg vidre.

Nå har jeg en datter selv og er veldig beskyttende for at dette ikke skal skje henne, Slet en periode med angst for det og ville ikke ha menn i nerheten av henne, uansett hvem det var, var og skeptisk til at far var alene med henne, ble litt paranoid.

Men 1 år med terapi har hjulpet meg gjennom det.

 

Gjør ting i ditt eget tempo er mitt beste tips. vær åpen om det. snakk om det. ikke bruk energi på og stenge tankene ute. og husk at det som har skjedd ikke var din feil.

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar, begge to Dette er et VELDIG dumt spørsmål, og også en av grunnene til at jeg velger å være anonym nå.. Har amming vært et problem? Jeg har ikke hatt barn før, men jeg har aldri (bortsett fra kjæresten) taklet at noen er i nærheten av brystvortene mine. Derfor lurer jeg på om den type nærhet fra barnet mitt vil bli triggende for meg? Jeg håper virkelig, virkelig ikke det..

 

Anonym poster: f80a6793e61f8cb8d3cc8eccea54ae9f

[Anonym bruker]

Jeg ble voldtatt av min egen far, det hele startet da jeg var 2 år da mamma bustet alt.

Det vonde med det er at jeg husker alt , mange kan tro det er fordi jeg har måtte være gjennom hundre rettsaker osv osv , men faktisk så kunne jeg og har sakt alt før jeg var gjennom dette.

Han var voldelig, slo ble tvungen til ting og samt voldtekt.

 

Alt dette sitter igjen hos meg og får det ikke bort. Nå er jeg voksen og sliter enda i ny og ne med det.

Men det er mye bedre.

 

 

Jeg og kjæresten min , som er min første og.

Jeg var gravid litt etter vi traff hverandre, men mistet barnet tidlig i svangerskapet.

Men jeg ble så stresset psykisk etter første samleie at jeg ikke klarte og ta meg inn , jeg hadde aldri vært klar for et barn i den alderen ung var jeg og.

Nå ønsker vi barn men problemet et at spiren setter seg ikke , men vi prøver! ønsket om barn steg så til de grader da jeg ble voksen og ønsket og kunne gi barnet mitt det jeg aldri fikk.

 

Underlivsprøvene jeg tok etter spiren forsvant , og andre underslkelser etterpå og før har vært utrolig vannskelig jeg har alltid måtte ha med meg mamma , i starten da jeg var en del år mindre måtte jeg enten dopes ned eller i narkose fordi jeg gikk inn i en fase der jeg ramlet ut av meg selv , og husker ikke særlig av det etterpå.

Men det handlet om og stole på nye mennesker, lære nye ting og bli kjent med nytt og nye omgivelser. Noe jeg har klart i dag og turene til gynokologen er helt ok nå. Jeg kan gå frivillig om jeg har vondt eller noe , men det tar tid.

 

Tenker også litt på fødselen ang tramene jeg hadde som liten ang faren min..

 

 

 

 

Anonym poster: bc4f07b71eb191ed75aa82d474298953

[marsgutt 2013]

Tusen takk for gode svar, begge to Dette er et VELDIG dumt spørsmål, og også en av grunnene til at jeg velger å være anonym nå.. Har amming vært et problem? Jeg har ikke hatt barn før, men jeg har aldri (bortsett fra kjæresten) taklet at noen er i nærheten av brystvortene mine. Derfor lurer jeg på om den type nærhet fra barnet mitt vil bli triggende for meg? Jeg håper virkelig, virkelig ikke det..

 

Anonym poster: f80a6793e61f8cb8d3cc8eccea54ae9f

Var litt ubehagelig de første dagene bare, men så gikk det fint. Det er lurt og fortelle alt du har vært igjenom til jordmor. jeg var på min første time i dag og skal nå også få oppfølging under dette svangerskapet. og med tanke på fødselen.

[Anonym bruker]

Ja. for 4år siden. har et barn på 1år nå. Alt med sv.skap og fødsel har gått overraskende bra. gruet meg veldig til undersøkelser der nede og fødselen på slutten av sv.skapet, mye gråt og tanker. men da fødselen var i gang tenkte jeg ikke på det i det hele tatt.

 

Jeg fortalte ikke om det til jordmor eller sykehuset selv om det egentlig er anbefalt. ville ikke at noen skulle ta det opp og spørre hvordan det går hvis det går bra, da ville jeg begynt å tenke på det og knekke sammen. sånn er jeg.

 

Anonym poster: c2dd8f9187390ed966c2b814b6c252a2

[Anonym bruker]

Ammingen har gått veldig bra her. kun vært undersøkelsene nedentil jeg syntes var tøffe, men det er pga jeg assosierer det med legevakten etter episoden.

 

Har kanskje noe å si om man har vært igjennom det vonde som barn eller voksen og rammene rundt det.

 

Anonym poster: c2dd8f9187390ed966c2b814b6c252a2

[Gjest]

Tar av meg hatten for dere jenter som har opplevd overgrep og som har fått hjelp til å takle dette og overvunnet frykten for sex.

 

Kan ikke sette meg inn i dette, dessverre. men kan tenke meg hvordan dere har det og har hatt det!

[Anonym bruker]

Ja, og jeg har to barn nå. Første barnet mitt var jeg alene med, og dette var relativt tett oppi voldtekten. Da var jeg mye yngre. Svangeskapet gikk fint, undersøkelsene var relativt greie de også. Under fødselen tenkte jeg ikke på det i det hele tatt. Men etter et år fikk jeg en reaksjon, og var mye redd for barnet mitt, sånn som en lenger oppe beskriver, var redd da hun var rundt menn. Det er heldigvis bedre nå, men det er en stor angst for meg at barna mine skal utsettes for noe slikt.

Andre svangerskapet gikk også veldig greit, denne gangen hadde jeg støtte i samboeren min som vet alt sammen. Ble nedfor en stund etterpå, men ikke den angsten som jeg hadde etter første. Var nok helst søvnmangel som gjorde sitt.

 

Jeg ville aldri vært uten barna mine, og å bekymre meg for dem er jo en av jobbene mine som mamma;-) Men det er klart at det kan virvle opp vanskelige følelser, og tanker, både av underlivsundersøkelser ol. Tanken på å miste kontrollen, og ikke være den som bestemte over kroppen min under fødselen skremte vettet av meg. Men når det først var i gang så glemte jeg det hele.

 

Anonym poster: bc0f5a487f90c32ae84992cee647e47b

[Anonym bruker]

Jeg ble både misbrukt som barn, og voldtatt i tenårene. Syns svangerskap, undersøkelser og fødsler var uproblemtisk. (3 barn). Det vanskligste med barn er frykten for at de skal bli utsatt for det samme som meg.

 

Anonym poster: c9bf1c4db16037cdcef48e20c91c83e9

[Anonym bruker]

For meg har det vært viktig å skille mellom godhet og ondskap. voldtekt er ikke sex. om noen slår deg på kinnet så vil du være skeptisk hver gang noen hever hånden, men etterhvert når man har en man stoler på så vet man at å heve hånden og å bli klappet på kinnet er kos og noe godt. Denne sammenligningen liker jeg. sex er godt og kos. voldtekt er ikke sex. Selv om det er på samme sted. jeg tenker sånn for min egen del.

Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. klisjé men er noe sannhet i det.

 

Anonym poster: c2dd8f9187390ed966c2b814b6c252a2

[Anonym bruker]

Jeg er forøvrig en del av overfall voldtekt statistikken i oslo. så det skjedde når jeg var voksen. jeg som er anonym over, dere ser det på kodene.

 

Anonym poster: c2dd8f9187390ed966c2b814b6c252a2

[Anonym bruker]

Jeg syns det er helt forferdelig å tenke på at så mange kvinner har gått gjennom dette t.o.m. fra barnsalder. Jeg har så ondt av dere når jeg leser dette. Jeg håper det går bra med dere og at de som gjorde det får sin straff. Måtte det aldri skje igjen.

 

Anonym poster: f19b12173f5c98a9e309cab201badc36

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Tusen takk for gode svar, begge to Dette er et VELDIG dumt spørsmål, og også en av grunnene til at jeg velger å være anonym nå.. Har amming vært et problem? Jeg har ikke hatt barn før, men jeg har aldri (bortsett fra kjæresten) taklet at noen er i nærheten av brystvortene mine. Derfor lurer jeg på om den type nærhet fra barnet mitt vil bli triggende for meg? Jeg håper virkelig, virkelig ikke det..

 

Anonym poster: f80a6793e61f8cb8d3cc8eccea54ae9f

 

Amming var ikke noe problem i forhold til voldtekten, men det var problematisk begge gangene av andre grunner (null melk)

[HeltLykkelig ♥♥]

Opplevde overgrep da jeg var yngre. Over en periode på 4 år. Ikke før jeg var et par og tjue turte jeg fae det og få hjelp til å takle det. Har vokst meg veldig sterk på dette og dette har gjort meg veldih sterk i psyken etterhvert for å kalle det det.

 

Da jeg ble gravid trodde jeg alt gikk fint, men tenkte realistisk på det etter råd fra andre og sendte et ønskebrev til fødeavdelingen der jeg fortalte i korte trekk hva jeg hadde vært gjennom og hva eg ville de skulle være obs på. Da var det spesielt ting som å miste kontrollen, ikke føle meg hørt og overkjørt osv.. De ringte meg og sa at dette kom de til å ta hensyn til.. Pga dette takket jeg nei til oppfølging av jordmor for å forberede meg til fødsel. For jeg følte de skjønte min situasjon og det var det jeg trengte. Ikke visste jeg hva slags reaksjon en fødsel kunne få frem hos meg heller.

 

Den dagen vi kom inn for å føde var det underbemannet på sykehuset og vi lå alene nesten et helt jordmorskift uten å vite hva vi skulle gjøre. Jordmora tok bare vannet og stakk da riene tok seg opp. De satte meg på epidural etter mange timer for å kjøpe seg tid, istedenfor åfå fortgang i fødselen slik de burde. Dette har de innrømmet i etterkant. Fødsel ble derfor en veldig skremmende opplevelse der jeg mistet kontrollen over egen kropp og følte meg redd og alene. Det hele endte med sugekopp pga at ungen stanget mot bekkenet og hjertelyden sank. Og da de fant ut de måtte bruke sugekopp måtte det skje NÅ. Ingen hadde tid til meg, hadde sikkert 8 sykehuspersonell mellom bena og ingen ved hodeenden som kunne hjulpet meg å roe meg og fortelle hva som skjedde. Jeg klikket i panikk og fikk nesten en ut av kroppen opplevelse. Husker jeg hørte meg selv skrike som et dyr samtidig som en rolig stemme i meg snakket til meg selv og lurte på om det var meg som skreik sånn.. Etter så mange timer med rier og så en slik pang avslutning kom den som et sjokk på meg. Når det hele var ferdig, taklet jeg det ganske fint bortsett fra om nettene de første dagene på sykehuset. Da fikk jeg ikke sove.

 

Så gikk det 2 år og jeg følte ikke dette var noe som plaget meg og nå venter vi igjen en baby i april. Men etter jeg ble gravid har jeg blitt plaget med flashback fra fødselen når jeg skal sove. Kan ligge ei hel natt å vri meg og går gjennom slutten av fødselen i hodet mitt. Hører lyder, kjenner lukter og husker alt i minste detalj. Dette er helt grusomt.. Og nå føles fødselen værre ut en de overgrepene jeg gikk gjennom. For de har jeg fått bearbeidet. Nå føles fødselen som et overgrep for meg.

 

Har tatt imot tilbud om samtale med sykehuset gjennom fødselen og har et håp om at dette kan få meg til å slappe av mer frem mot fødsel. Der sakl vi sammen legge en "plan" frem mot fødsel slik at det skal bli en så god som mulig opplevelse for meg. Har vært til en samtle og føler meg allerede bedre fordi jeg føler meg hørt.. Og de er veldig selvkritiske til slik ting ble sist. Av en eller annen grunn vil jeg foreløpig ikke ha ks.. For dette er koe jeg vil føle at jeg mestrer.

 

Ammingen var aldri noe problem for meg. Ei heller riene jeg hadde i utallige timer før sugekopp kom inn i bildet. Det var opplevelsen av å ikke bli hørt og så mange mennesker der nede som overså meg og røsket og sleit som sitter i.

 

Beklager langt svar.. Kanskje mange gjentagelser og skrivefeil, men so be it.. Når jeg først begynner å skrive om det blir jeg nesten som en liten foss