Han lovet meg alt. Etter ett barn ombestemte han seg...

[Wanhoop]

Jeg møtte han som ung, han var mitt livs kjærlighet. Det var en lang vei å gå før det endelig ble oss. Han lovet meg at han en dag kunne gi meg alt jeg drømte om, en mann/ekteskap, to barn og et godt liv sammen med han. Så ble jeg gravid, ca 10 år etter at vi først møttes. Men vi hadde ikke vært ordentlig sammen lengre enn ca 2 år. Han visste jeg ikke brukte prevansjon, men allikevel ble han forbanna når jeg fortalte jeg var gravid. Tiden som gravid skulle være en lykkelig tid, men ble ensom og vond... Nå er vår nydelige datter 5 år. Prøver jeg å nevne for ham muligheten for flere barn, avbryter han tema med en gang. Det løpet er visst kjørt... Ekteskap kan jeg bare glemme. Det kan jeg nok om et forhold med varme og kjærlighet også. Jeg er fremdeles glad i ham, og kunne elsket ham livet ut om han var der for meg. Men vet at om jeg blir så blir jeg gammel veldig ensom. Jeg vet også at han er glad i meg, men for ham gir ikke følelser ham noe særlig, så han forstår ikke mitt behov. Savnet etter varme og kjærlighet får meg til å drømme meg bort... Savner å bli holdt rundt, savner en å kose med. Jeg drømmer meg bort, drømmer om at denne jeg savner kunne være den jeg lever med i dag, men det er det ikke. Jeg drømmer om at han jeg lever med og er glad i er den som gir meg det jeg savner, men det er det ikke og det blir det nok aldri. Så jeg drømmer meg bort, drømmer om en annen... Jeg er helt imot utroskap. Uansett grunn. Har alltid sakt at om forholdet er så dårlig at man søker andre så må man avslutte. Men, jeg er jo glad i ham, og håper til det siste at det kan ordne seg... Og vi har et barn sammen, et fantastisk barn. Og selv kommer jeg fra en god og trygg familie med gode familieverdier. "Skilsmisse" har for meg alltid vært noe forferdelig, man skal ikke bryte uten å ha prøvd ALT. Barna skal ha hele familien under ett tak. Og alle skal elske hverandre, og kunne vise hverandre kjærlighet og omsorg. Trygghet. Så helt uten å ha "søkt" etter andre, ikke en gang å ha vært "åpen" for det, så detter det en dag inn en melding i innboksen på Facebook. Det er fra en som jeg fallt for for mange år siden og aldri sett siden. Jeg kjenner jeg blir glad bare jeg ser navnet på hvem det er fra. Han skriver kort men hyggelig og lurer på hvordan det går med meg. Jeg svarer raskt, og lurer på hvordan det går med han og hans familie. Herfra blir det mange meldinger, og alt flyter... Det flyter så bra at det er skremmende. Viser seg at vi har ALT til felles, til og med livserfaringer... Han har visst nylig vært igjennom et forhold med akkurat samme mangler, og sitter selv med en sønn akkurat like gammel som min datter. Og han selv ønsket flere barn, men x'n ombestemte seg... Kjemien i samtalene skremmer meg... det er så alt for perfect. Han har full respekt for at jeg er i et forhold, og sier han vil nekte meg å gå for langt. Spør jeg om hvorfor han tok kontakt, så greier han ikke å svare annet enn "jeg vet ikke... kjemien?". Og den samme følelsen sitter jeg med... Hvorfor svarte jeg og hvorfor fortsatte jeg å chatte med ham? Jo, nettopp kjemien. Ellers hadde jeg aldri gått så langt en gang, hadde avbrøte chattene for lengst, da dette er imot alt jeg står for. Nå vil han møte meg, bare for å se om den kjemien vi nå føler er der for real. Men det skremmer meg. Veldig. Han virker til å ha alle verdier jeg alltid har sett etter i en mann, og mer enn som så, så jeg er nesten litt redd... Han virker for god til å være sann. Jeg har prøvd å holde igjen. Sakt at det er uaktuelt for meg å gå for langt, uaktuelt for meg med dobbeltspill, til og med uaktuelt for meg å bryte ut av forhold kun på grunn av at jeg møtte en ny, så lenge det er barn i bildet osv. Men, når jeg lytter til meg selv så kjenner jeg at det er en grunn til at dette skjer, en grunn til at jeg tillater det... Føler meg nesten drevet bort, drevet til å søke bedre... Min mor har møtt denne karen den gang da jeg falt for ham. Både han og hans familie. Og hun elsket dem alle. Vi begge fikk et utrolig godt inntrykk av dem den gang, og det oser godhet, kjærlighet og ekter verdier av hele familien. Min mor har også mast på meg nå i 4-5 år "nei, flytt hjem igjen til meg, du kan ikke ha det slik!". Og når jeg ringte og fortalte at han her hadde tatt kontakt og hadde lyst å treffe meg, så sa hun "jaaaaaa! Det SKAL du, nå ble jeg glad vennen!", til tross for at hun har samme holdninger til utroskap og syn på familieverdier som meg. Selv om jeg ikke har sett ham på kanskje 15 år, så tenker jeg på ham HELE tiden nå. Jeg sover ikke, og jeg greier ikke å jobbe... Og jeg forstår ikke en gang hva som har skjedd.. Det hele høres jo helt sykt ut, det vet jeg. Hvordan kan han ha en slik innvirkning uten en gang å ha møtt ham enda (de siste 15 år)?. Og skal jeg møte ham, eller er det best å la være? Spørsmålene er mange... veldig mange. Drømmer jo om at han jeg lever med kan gi meg det jeg savner, da kunne jo alt vært så mye bedre. Vil jo egentlig ikke miste ham... men holder jeg ut uten alt det jeg savner? Hva gjør jeg... Trenger hjelp til å klarne tankene. Ønsker ikke å miste det jeg har, men har jo for lengst mistet mye av det jeg trenger. Men vil også stå for den jeg er, og orker ikke å gjøre noe jeg ikke kan leve med videre. Håper dere kan rope ut ærlig her hva dere tenker ut fra det jeg her deler... På forhånd tusen takk til dere alle <3

Endret 18. november 2012 av Wanhoop

[Lillejonas Mekkemikkel]

Så gøy Go for it

Endret 18. november 2012 av Lillejonas Mekkemikkel

[Catlady]

Man er sin egen lykkes smed heter det Dra, og kjenn etter ellers vil angre for alltid...

[1+1=4 <3]

Hvorfor skal du ha det vondt når du kan ha det bra!? Gjør det!! du fortjener å være lykkelig!

[Februargullet2013]

Synes du bør gå fra han du er sammens med før du møter andre, han du er sammens med behandler deg dårlig og det bør du ikke godta, gå fra han og treff han andre

[Gjest]

Hmmm tenkt godt igjennom det skal gjøre, og ja jeg skjønner deg

[Wanhoop]

Vil her tilføye bittelitt...

 

Han jeg lever med pr i dag har jeg veldig mye tilfelles med, men det på "kompisplan" kanskje. Liker samme hobbyer, felles venner, ser det samme på tv, og samme synspunkt på mange meninger osv.

Men.. han er egentlig ikke en mann å dele livet med, det har jeg innsett. Han viser ikke følelser, har lite empati, og bryr seg lite om oss i sin familie. Han spør aldri hvordan vi har det, bryr seg ikke om å glede oss, ser han aldri en gang gi sin datter en klem... det er det hun som må gå til ham og ta.

Han gir meg aldri ros, heller krenkende ord.

Når jeg ar gravid sa han "dersom du skal bære fram dette barnet vil du bli så feit at du må sitte i rullestol", og det var ikke humoristisk ment. Og det finnes mange lignendes ord sakt...

Jeg stod en gang i Australia og sendte mld hjem om han kunne føre over bittelitt penger til meg slik at jeg hadde nok til mat om det skulle knipe, fordi de pengene firmaet skulle føre over til meg for reisen kunne dra ut hadde jeg funnet ut. Og kontoen min var tom da, ettersom jeg var student. Han svarte ikke på meldingen og lot være å føre over. Jeg var alene på reisen og det kunne blitt svært vanskelig for meg på den andre siden av jorden alene uten penger. Men svaret jeg fikk når jeg kom hjem var "det er ikke min jobb å redde di ræv"...

Så selv om han ikke vil miste meg, så bryr han seg heller ikke om at jeg har det bra eller føler for å ta vare på meg. Slike hendelser og utsagn som dette finnes det i bøtter og spann av.

Og er jeg syk, har vondt, ligger på sykehus eller samme hva, så kommer han omtrent ikke på besøk eller hjelper meg ikke.

Gråter jeg så spør han aldri hva som er galt, eller legger en arm rundt meg... Jeg er så ensom.

 

Men samtidig kan vi kose oss sammen, altså i form av å ha samme ønsker om hva vi skal se på tv, hvor vi skal ut å spise osv. Men når det er sakt, så spanderer han aldri.. Ikke en gang på min egen bursdag.

 

Men jeg er glad i ham. Vi har også en kjemi på andre plan, men jeg vet jo at mye mangler som skulle vært der... Men greier jeg å holde ut dette?

 

Ikke har jeg noe å gjøre med hans familie heller. Aldri. Nesten ikke ham selv en gang. Han har til og med et barn fra før som han nesten aldri ser.

Og for meg hadde det vært en drøm med en god svigerfamilie... Selv har jeg nesten ingen igjen. Min mor er alene, min far døde for mange år siden. Jeg har en bror som er lykkelig gift og har 2 barn, men ellers er alle borte. Så en svigerfamilie med gode familieverdier hadde betydd mye for meg. Men mor til min samboer er akkurat som min samboer.. bryr seg lite om de rundt seg, og viser ingen følelser. Gir du henne en klem for å takke for en presang, så rygger hun med stiv maske i ansiktet... Så han har nok dette fra henne og sin familie, noe som forteller meg at han aldri vil bli bedre da dette er vanlig for ham.

[Anonym bruker]

Vi lever bare en gang, og det er ikke meningen vi skal bruke det på å lide oss gjennom år etter år etter år i et dårlig samboerskap.

 

Men jeg ville satt denne mannen på vent, bedt han skygge banen noen måneder mens du ordnet opp i livet ditt, prøvde å finne ut av ting og hvordan du vil ha fremtiden din. Så kan du ta kontakt etterhvert...

 

Så skal du sette deg ned med samboeren din og fortelle hvor ensom og ulykkelig du er i dette forholdet, og at du ønsker deg ut av det. Det blir en lang prosess, for den mannen du har i dag er nok sikker på at han har deg akkurat der han vil ha deg og at du aldri kommer til å forlange noe mer av han. At du plutselig viser deg sterk og vil ut kommer til å sjokkere han og han kommer til å sette alle kluter til for å beholde deg. Dette må du stå gjennom og finne ut av UTEN den andre mannen.

 

Den dagen du evt er singel igjen etter prosessen med å gå fra mannen din, da kan ta opp igjen kontakten og se hva fremtiden bringer...

 

Lykke til, håper du finner lykken, på den ene eller andre måten.

 

Anonym poster: 69b681c3affaf2216a39abdf5b8f9a19

[Lillejonas Mekkemikkel]

Du elsker ikke mannen din, men et mentalt bilde du har skapt av drømmer, men det er ikke ekte, og det kommer ikke til å bli ekte hvis du bare ønsker det sterkt nok. Mannen din elsker ikke deg, tro meg.

 

Det er helt naturlig å bli redd når du tenker på å dra fra ham. Man vet hva man har, men man vet ikke hva man får. Hvilket sammenligningsgrunnlag har du når du vurderer egentlig, du som var så ung når du traff ham? Jeg tror ikke du er redd for å miste ham, jeg tror du er redd for det ukjente. Det er ingenting å være redd for, la det flomme over deg. Det blir ikke skummelt, men spennende. Tenk å være nyforelsket igjen, føle hvordan det er å passe inn i noen sin armkrok som en puslespillbrikke, kjenne brystet ville sprenges av lykke.

 

Nå sier ikke du hvor mye eldre han var enn deg da dere møttes, eller hvor ung du var, men etter min erfaring har slike menn en kognitiv svikt, og er ikke noe å samle på. Hvis de hadde vært det, hadde de klart å takle en jevnaldrende.

[Wanhoop]

Er nok mye mulig jeg forlater min samboer uansett nå. Men tenker nå at det er snart jul, og å gå ut av et forhold er jo ikke gjort på en dag, ihvertfall ikke med barn i bildet og alt.

 

Han som vil møte meg vil helst møte meg neste uke, men sier han kan vente til jeg eventuelt er klar.

 

Men,.. problemet er jo at jeg tenker så mye på ham at jeg ikke sover... Jeg fungerer ikke i hverdagen. Tror mye av det skyldes at jeg lurer på hvordan han er i virkeligheten, nysgjerrig på å møte ham. Og greier jeg å gå slik til jeg eventuelt er ute av dette forholdet?

 

Jeg tenker og jeg tenker... :S

[Gjest Malore]

Gå for det:) Møt han å se:)

[Blåttkryss]

Varm klem fra meg. Jeg synes ingen skal leve i et ulykkelig forhold. Husk allikevel at vi har lett for å la oss besnære av andre når det ikke går så bra. Gresset ser alltid grønnere ut på den andre siden osv... Forsikre deg om at du virkelig er ferdig med det du gir opp, og at det du går til er som det tilsynelatende virker. Håper du finner lykken.

[Catlady]

Er nok mye mulig jeg forlater min samboer uansett nå. Men tenker nå at det er snart jul, og å gå ut av et forhold er jo ikke gjort på en dag, ihvertfall ikke med barn i bildet og alt.

 

Han som vil møte meg vil helst møte meg neste uke, men sier han kan vente til jeg eventuelt er klar.

 

Men,.. problemet er jo at jeg tenker så mye på ham at jeg ikke sover... Jeg fungerer ikke i hverdagen. Tror mye av det skyldes at jeg lurer på hvordan han er i virkeligheten, nysgjerrig på å møte ham. Og greier jeg å gå slik til jeg eventuelt er ute av dette forholdet?

 

Jeg tenker og jeg tenker... :S

Var du tro da du ikke bedro den du ikke elsket ..... ?

[Anonym bruker]

Er nok mye mulig jeg forlater min samboer uansett nå. Men tenker nå at det er snart jul, og å gå ut av et forhold er jo ikke gjort på en dag, ihvertfall ikke med barn i bildet og alt.

 

Han som vil møte meg vil helst møte meg neste uke, men sier han kan vente til jeg eventuelt er klar.

 

Men,.. problemet er jo at jeg tenker så mye på ham at jeg ikke sover... Jeg fungerer ikke i hverdagen. Tror mye av det skyldes at jeg lurer på hvordan han er i virkeligheten, nysgjerrig på å møte ham. Og greier jeg å gå slik til jeg eventuelt er ute av dette forholdet?

 

Jeg tenker og jeg tenker... :S

 

Si til han at du trenger tiden frem til jul, du trenger tid til å summe deg, samle styrke til det du vet kommer, men at du gjerne vil møte han på nyåret.

 

Si at din første prioritet nå er å gi datteren din en fin jul, du kan ikke risikerer masse bråk, et evt brudd med mannen osv nå rett før jul (tenk om han finner ut at du har møtt en mann bak ryggen hans).

 

Du vil også ha et rent brudd, et brudd som ikke kan lages skittent ved at det kommer opp beskyldninger om at du har vært utro.

 

Du må kunne se mannen din i øynene og si hvorfor du ønsker dette bruddet, at det er mangel på følelser for han, at du er ulykkelig i forholdet som er årsaken. Å si du har falt for en annen mann gjør ting veldig mye vanskeligere, skaper mer bitterhet og sinne.

 

Først når bruddet er et faktum skal du møtte denne nye, på sikt kommer det til å være det beste for dere alle.

 

Anonym poster: 69b681c3affaf2216a39abdf5b8f9a19

[håperpåvinterbarn]

Ville ordnet opp i forholdene på hjemmebane før jeg hoppet inn i noe nytt. Om dere ikke har glemt hverandre i løpet av 15 år, så glemmer dere jo ikke hverandre på noen måneder. Det høres ikke ut som sin samboer elsker deg, og han høres jo ikke umiddelbart ut som en oppofrende og kjærlig far heller. Men nå kjenner jo ikke jeg deg, dette er jo kun basert på det du skriver. Se eksemplene du kommer med hadde ikke forekommet her i huset, nettopp fordi vi er oppriktig glade i hverandre. Mulig du og din datter faktisk er av dem som får det bedre etter et samlivsbrudd. Lykke til, bak skyene er himmelen alltid blå

[Elsker livet]

Så lenge din datters far ikke gjør sin del for forholdet, og han ikke ønsker å forplikte seg på papiret syns jeg du skal vurdere å gå ut av det. Dette med den andre mannen syns jeg ikke du skal påvirke avgjørelsen for hva som skjer i det forholdet du allerede er i. Det får heller komme etterpå. Ikke møt han eller dyrk følelsene, ta heller en avgjørelse for om du vil beholde det du har.

[Isola&Lille+julegave]

Du skal unne deg selv sjansen til å bli lykkelig!! Go for it!!

[Anonym bruker]

Ser ingen problem i å møte denne gamle vennen mens du fremdeles jobber med å beslutte om du skal avslutte ditt nåværende forhold. De to situasjonene trenger ikke ha med hverandre å gjøre, møt han!

 

Mener uansett du må ut av det forholdet, alt du beskriver skriker det, du vet det nok selv og......

 

Anonym poster: 67fd275612b3c7062499ff55ceec3b45