Psykisk helse i Norge

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med depresjoner og sosial angst i forskjellige grader gjennom hele mitt liv. Det vil si så langt tilbake jeg kan huske noe av. I dag er jeg i midten av 30 åra.

 

For ca 2,5 år siden toppet ting seg og alt jeg egentlig ønsket var å dø. men jeg er alenemor og uten meg ville barna havne enten i hendene på mennesker som gjør at jeg har slitt i livet eller hos fremmende og selv om det finnes mange gode fosterforeldre er ikke alle dette og jeg vet jo at jeg ikke kunne styre hva som skjer med barna når jeg er død.

Jeg innså at jeg måtte ha hjelp til å ta tak i de ting jeg slet med og oppsøkte hjelp.

Når man søker hjelp og er så langt nede så forventer man at systemet skal virke men det gjør det jaggu ikke.

Alle som tror at det er bare å søke hjelp så får man den tar dessverre veldig feil.

 

Det tok 4 mnd fra jeg ble henvist til dps til jeg fikk en vurderingstime, etter denne timen ble det klart at jeg virkelig trengte oppfølging. Men neste time kom ikke før nesten 2,5 mnd senere.

Det tok altså 6,5 mnd før jeg engang fikk begynne å få hjelp for problemene når jeg var der hen at jeg ikke kunne komme stort lengre ned i søla.

Deretter fikk jeg oppsatt at jeg skulle ha en time i uka. Men ofte kunne det gå 2 og noen ganger 3 uker før jeg kunne få time, og da var min timeplan helt åpen det var fordi behandler ikke hadde timer, legg til de ganger som behandler var syk så ble det svært få timer som jeg faktisk fikk på de 7 mnd jeg var hos denne behandleren.

Etter 7 mnd hos denne behandleren valgte hun å slutte i jobben.

Da ble alle hennes pasienter avsluttet, det vil si at ingen av oss var regnet som friske men de avsluttet behandlingen allikevel. Deretter måtte man tilbake til fastlege og søkes inn igjen i håp om å få ny behandler en prosess som tok som sakt 6,5 mnd første omgang.

 

Deretter ble jeg "presset" til å gå inn i gruppe terapi noe som overhode ikke passer som behandlingsform der jeg er i dag, og denne terapien gjorde at jeg falt helt ned i kjellern igjen. Ja selvmord var konstant på tankene mine i en periode.

Når denne terapien var avsluttet (det er kun et bestemt antall uker) så var jeg som jeg alltid har vært med de fullstendig ærlig og sa at jeg faktisk var lengre nede en den gang jeg begynte med hele prosessen noe jeg ikke hadde trodd mulig. Og det er KUN barna mine som gjør at jeg er i live i dag og kommer til å være det neste uke og uka etter.

Resultatet av dette var at de bestemte at jeg var ferdig som pasient hos de. Og jeg blir søkt overført til en annen type behandling hos noen andre (som mente jeg var for syk til dette i første omgang) Og at jeg ville høre om jeg kom inn der om 2-3 mnd.

 

Med hjelp av min fastlege står jeg i venteliste til privat psykolog men det tar fortsatt 6 mnd eller så før jeg får min første time der.

I mellomtiden må jeg vente å se om jeg kommer inn eller ikke på det andre tilbudet.

Men det står meg som helt uansvarlig den måten dps styres her i området og jeg har hørt at det ikke er uvanlig i resten av landet heller.

Når de kan avslutte behandlingen til 15-20 personer fordi behandleren skal slutte helt uavhengig om de er friske nok til dette eller ikke.

å påtvinge pasienter en behandlingsform som overhode ikke passer for de med deres bakgrunn med ord som det er dette eller ingenting du får tilbudt.

 

Jeg vet om pasienter som er langt sykere en meg og med alvorligere diagnoser som opplever at selv om de står på lister og liksom har behandler og tilbud så har de fått vært til time 1-3 ganger på et halvår.

 

Jeg har opplevd at jeg har sittet på venteværelset og psykiateren har stått uti gangen og diskutert med en pasient og sendt den unge gutten hjem til seg selv hvor han er alene etter at politiet har bragt han inn fordi han har forsøkt å ta sitt eget liv.

Ikke bare sto hun der å snakket om disse tingene så alle kunne høre (det var mange som satt der den dagen) Men hun sendte altså hjem en ung gutt som hadde forsøkt å ta livet av seg bare et par timer før. Og dette vel vitende om at han hverken hadde familie eller venner til å være med seg og se etter seg.

(jeg aner ikke men håper at gutten er i live i dag)

 

Jeg vet om et par saker der personen har kommet ut etter innleggelse hvor man følges opp 24/7 til å måtte vente i 4 mnd på time hos psykologen sin hos dps enda dette skal være satt opp slik at det overhode ikke er noen ventetid men at man går rett over.

 

Det er ikke rart Norge har så mange selvmord som vi har, og det er ikke rart at mange av disse kommer fra folk som liksom skal være i systemet og få hjelp.

Jeg vet hvor godt jeg har kjent på kroppen det at de ikke klarer å følge opp frister og pasienter de har å forholde seg til.

Og enda så ser jeg at fra det jeg vet her i området er jeg vært ganske heldig med å få så mye oppfølging som den lille jeg har fått er.

 

Og når man ser dette så er det skremmende hvordan de hele tiden skal skrenke inn på tilbudet som allerede er.

Slå sammen sykehus, kvitte seg med stillinger osv. Når de ikke klarer å følge opp de som virkelig trenger det i dag.

Jeg er en sterk person og for barnas skyld skal jeg klare meg selv om det er nesten umulig å tro det visse dager og eneste måten å overleve på er å glemme framtiden og bare komme gjennom en dag om gangen.

Og jeg har "bare" dyp depresjon (og sosial angst som ikke er spesielt sterk eller hemmende lengre), men hva med de som ikke er sterke, som ikke har noe som gjør at de må kjempe, eller de med større diagnoser som ikke får den hjelpen de må ha for å ikke skade seg selv eller andre.

Hvorfor er det slik at de som ofte er i en posisjon til minst å kunne klare/orke å kjempe med systemet er de som må sloss mest for å få hjelpen de trenger

Om du har mest lyst å dø, føler deg verdiløs og i veien så er det ikke slik at du er i en god posisjon for å slåss deg til hjelpen du har krav på men ikke får.....

 

Hvorfor jeg skriver dette...

jeg vil bare at alle skal være klar over at systemet ikke funker slik det skal og ting er ikke alltid så enkelt.

Når man ikke har vært i nærheten av det eller kjenner godt noen som har og som er åpen rundt det, så tror jeg det er lett å ha en tiltro til at ting skal funke og søker man hjelp får man all den hjelp man trenger.

En søster, mor, datter, far ,sønn, bror eller venn sliter og når de søker hjelp tror man at nå blir alt bra nå er det verste over, nå trenger jeg ikke tenke mer på det...

Men det er dessverre ikke slik det funker, når man går inn i psykiatrien så er det på en måte (ofte selvsagt ikke for alle) to kamper man må kjempe og helst ha støtte i, kampen for å bli frisk igjen og kampen for å få den hjelpen man skal ha.

Og ingen ting er vel mer demotiverende når alt føles tapt en når man ikke engang føler at de som jobber med dette og får betalt for å hjelpe, gir deg den hjelp du har behov for.

Da er det ekstra viktig at de som er rundt en forteller at man er verdt noe og at det er viktig å ta kampen og holde ut.

 

Nå vil jeg påpeke at dette ikke er skrevet for å være negativ mot de som jobber i psykiatrien men systemet. De fleste som jobber gjør nok en bra jobb og det kan ikke være en lett jobb å ha. Men når det hele tiden blir innskrenkinger på stillinger, de som jobber blir overarbeidet og når de blir syke selv i lange perioder blir det ikke satt inn noen som vikar. Så sier det seg selv at ting ikke fungerer.

 

 

 

 

Anonym poster: 9b168829da456413bb750f393de92a52

[Anonym bruker]

Synes du skal sende innlegget inn til en avis så flere kan lese det

...hilsen behandler i psyk. som er like frustrert over systemet og kuttene!

 

 

 

 

Anonym poster: 25443596786b63fa643b0ee385756e7c

[Oktoberbarnetmitt]

Kjenner meg godt igjen i dette. Etter hva jeg har hørt om andre! Det er virkelig synd at det er slik mange steder.

Selv har jeg vært ekstremt "heldig" som har en slik diagnose at jeg slipper vente i kø - men kom til med en gang...

Jeg har vært innlagt og da har jeg sett hvordan enkelte har blitt behandlet. Og syke har blitt sendt hjem...

Er enig i at du bør sende inn til avisen, for du fikk frem mye viktig!

[Anonym bruker]

Enig med de andre, send det inn til en avis.

Vi trenger mere fokus på dette for å videreutvikle tilbudet, ikke kutte det ned. Og hvem er vel bedre til å si fra om dette behovet enn du?

Vel skrevne ord!

 

Anonym poster: 303c33d736cb4a791fe26d5669e3a42c

[Anonym bruker]

takk, hyggelig å høre at jeg ordla meg forstålig

Men jeg kommer ikke til å sende det inn til avisa, umulig å være helt anonym da

 

Anonym poster: 9b168829da456413bb750f393de92a52

[Anonym bruker]

Oi,, det kommer nok mye an på hvor i landet man bor, og hvordan kapasiteten er...

 

Men jeg lurer på om 15 kreftsyke (eller hvilken som helst annen somatisk sykdom) personer bare ikke hadde mistet behandlingen dersom en kreftlege sluttet.

 

Jeg fikk forøvrig time på DPS dagen etter jeg var hos fastlege, og gikk der en gang i uka i tre år. Det var da jeg som valgte å ikke gå mer. Jeg hadde angst, og var på ingen måte suicidal. Har 100% jobb, barn, mann, hus, sosialeaktiviteter. Fungerer tipp topp, og har aldri vært sykmeldt.

 

Anonym poster: 4a8b0d6f9859911803a5627db28d8dda

[Anonym bruker]

Jeg arbeider som psykolog i et av helseforetakene, og er like oppgitt som deg. Dessverre. Det er vondt å ikke ha mulighet til å gjøre en god nok jobb.

 

Jeg er imponert over styrken du formidler gjennom det du skriver, lykke til videre, jeg håper virkelig du får den hjelpen du trenger snart!

 

Anonym poster: 0bb22a6d66c8f875f3eaacb047f06ef0

[Anonym bruker]

Du ordlegger deg bra og beskriver bra, HI.

Enig med de andre her ift å få det opp i dagen. Du kan gjøre det anonymt via en av de store avisene, trenger ikke være lokalavis.

 

Jeg har heldigvis en lege som nå tar tak i ting og håper jeg får timer fort, mente at jeg måtte ha før jul. Lov å håpe...

 

 

Anonym poster: 91e64dfb0b92f333d6656c8aa482b97e