Dere som har valgt å få tre barn...

[Anonym bruker]

Er det noen av dere som angrer på det tredje barnet? (Et forferdelig spm, jeg er klar over det!)

 

Noen som trodde de skulle takle overgangen fint, men som likevel fikk sitt livs sjokk av arbeidsmengden det siste barnet medførte?

 

Ble noen av dere overveldet av stresset, klesvasken, og den manglende tiden med mannen?

 

Oppsummert; Hvordan er det å ha tre barn, istedenfor to?

 

Vil dere anbefale tre barn, eller er det noen her som rekker opp hånden og skriker: STOPP...!? Det er ikke verdt det...

 

Vi ser nemlig aldri ut til å få tatt en skikkelig god avgjørelse på dette her.

 

Så, takk for svar og hjelp!!

 

 

 

 

 

 

Anonym poster: 760022c5abf366e3efe142609e742bd6

[Anonym bruker]

Vi valgte å få tre barn og angret aldri på det, jammen kom nr fire også

 

Hvordan overganger blir kommer nok mye an på barnet du får, en high need baby er noe helt annet enn en rolig sovebaby altså (jeg har hatt begge deler).

Man må jo også ta høyde for at man kan få et barn med spesielle behov som trenger ekstra oppfølging, og man skal ha kapasitet til det.

 

Men hos oss har det nærmest blitt en livsstil, man kan ikke få fire barn om det er veldig viktig med barnevakt, kjæresteturer til utlandet uten barn hvert år, masse egentid uten barn på kveldene osv. Når man velger å bli en stor familie investerer man nesten all sin våkne tid på barna en periode av livet.

 

I mine øyne er denne perioden ganske kort og den gir utrolig mye mer enn den krever. Jeg gleder meg også til resten av mitt liv med fire barn som skal ut av redet, finne seg partnere, utdanne seg, lage barnebarn til meg osv. Det skal bli fint å ha så mange voksne barn også, som kan komme hjem må søndagsmiddag, som jeg kan besøke, som jeg kan hjelpe med barnepass osv.

 

Anonym poster: bd945bdb37b3d1882fcc345bfc520374

[Alva♂️♂️♂️♀️]

I starten angret jeg kanskje litt fordi det var veldig tøft. Lille hadde kolikk og de to eldste var skikkelig katt og hund som bare kranglet akkurat da. Men etter det første halvåret kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har angret. Minstegutten vår er en så vidunderlig skjønn liten gutt som jeg føler en dyp takknemlighet over å få lov til å bli kjent med. Blir helt kald bare av å tenke på at jeg ikke sulle fått ham! I ettertid fikk jo vi enda ett barn, ikke helt planlagt, men vi har ikke angret på henne heller.

 

Tror kanskje det er noe i at man angrer ikke på de barna man får (er i hvert fall ganske sjeldent og noe som vedvarer over tid vil jeg tro?), men kan angre på de barna man ikke får. Ja, det er tidvis slitsomt og litt overveldende med mange barn, men til vanlig er det fantastisk

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Jeg ble alene med dem før minstemann ble født og jeg har vært rimelig sliten og overveldet. Men nå er de 2, 4 og 6 år, og selv om volumet står oppunder taket innimellom så merker jeg hvor mye enklere det er nå som alle klarer seg litt bedre selv (til en viss grad ihvertfall).

 

Heldigvis har jeg også en datter som snart er tenåring, så på den måten er det som å være to voksne i huset, og det gjør ting mye enklere..

[Mamma til tre gutter]

Vi har tre har aldri angra et sec men vi har slete ekstremt og gjør det forsatt med lillemann.. Han har kiss noe som har ført til lite søvn og en del skriking.. Sliter med å legge gutten på kvelden og på dagen sover han ikkje noe særlig.. Men angra nei langt i fra, elsker dem alle like høgt og sjølv om vi er slitne og leie må eg være ærlig og sei at en nr 4 hadde vert velkommen.. Men det kjem ikkje til å skje.. Mannen har satt ned foten... Noe eg skjønner.. Vi har tre aktive og friske barn mellom 4 måneder og 6 år...

[Gjest Ingen skal få!]

I tunge perioder har jeg angret, eller, jeg skulle ønske tvillingene kom med to års mellomrom:)

[Anonym bruker]

Skal være ærlig å si, at for meg var overgangen fra 2 til 3 mye tøffere enn overgangen fra 1 til 2. Men så var eldste 2 1/2 år og mellomste 16 mnd når nr. 3 kom.

 

Men det var bare de første ukene jeg følte meg litt hjelpesløs, så kom ting i orden. Hadde heldigvis en kjempe snill baby! Hadde babyen vært veldig krevende hadde jeg nok slitt litt

 

Klesvasken er ikke noe jeg bryr meg så mye om,den er jo der uannsett om det er 2 eller 3 barn.

 

Og det er jo bare 1/2 - 1 år ca. så er babyen ganske i rutine som de andre barna. Så har jeg og mannen hatt kveldene for oss selv igjen. Men vi har veldig snille barn som har vært lette og legge. Man kan jo være mer uheldig enn oss i akkurat slike situasjoner

 

Men, det er mye vanskeligere å få barnevakt til 3 barn enn det er til 2 barn. Men nå trenger vi veeeldig sjeldent barnevakt, så for vår del gjør det ikke så mye.

 

Men jeg har selvfølgelig ALDRI angret på noen av de! Og er evig takknemelig for at jeg fikk akkurat DE barna

 

Og det er noe med når enn får nr 3, så føler man liksom at man har en liten unge-flokk. Og det er jo jeg veldig stolt av Så jeg annbefaler jo veldig å få nr 3. Men det må dere jo selvsagt kjenne på dere selv om dere har lyst å overskudd osv til det.

 

Lykke til

 

Anonym poster: 5ca72b40ec5fc8e51ed033efad79ef83

[Elsker livet]

Vi har valgt å få fire, og stopper her fordi det er deilig å få kroppen sin i normalt gjenge igjen. Vi hadde hatt kapasitet til flere både med tanke på tid, økonomi og plass. Jeg er hjemmeværende, og det har nok mye å si. Svigerforeldre hjelper mye til, men en skal selvsagt ikke gjøre seg avhengig av dem. Har aldri angret, og aldri følt det ble for mye. Den største utfordringen er at det er veldig vanskelig å bytte bleie på minsten. Det tar veldig mye energi. Har hatt en baby med kolikk, og det har vært en kabal for at vi skal få sove nok, men det har gått helt fint fordi mannen avlaster mye ved behov. Uansett hvor mange barn en har vil en alltid risikere å komme i perioder som er tøffere enn andre.

 

Jeg syns dere skal vurdere hvor mye tid dere har. F,eks på ettermiddager. Må dere hente og bringe til aktitivteter? Skal de få gå på noe hver dag? Har dere stort nok hus til at det ikke føles for tett for hvert familiemedlem? Vil det merkes særlig på økonomien? Hva med senere når alle evt. skal konfimeres, få bunad, ta lappen, kjøpe bolig og andre store utgifter. Er det noe dere da ikke føler dere ikke har råd til som dere skulle ønske dere kunne betale for dem?

Overskudd rent fysisk er også noe man bør ta med. Er en av dere litt redusert, så vil kanskje en baby gjøre det verre. Men dette er jo et forbigående stadige. Litt strev kan man nok klare noen år.

[*Smiley*]

Merker at det er slitsomt .Null tid for oss selv akkurat nå.Så blir ikke så intimt i heimen om dagen.Alle døgnets tider går til barn.Nå er jo vinteren her med sykdom på store og små så da blir det mer krevende.Men angrer ikke et sekund! Vi har heller ikke noe særlig barnevakt .Så har ikke mye avlastning når det er tunge perioder.Minste er bare 3 mnd gammel så jeg vet at det blir mye lettere etterhvert når hun blir større.Hun er faktisk en ganske rolig baby ,men det er slitsomt likevel.Men hun er jo bare 3 mnd og familien føles komplett:)

Endret 16. november 2012 av *Smiley*

[Anonym bruker]

Vi har valgt å få fire, og stopper her fordi det er deilig å få kroppen sin i normalt gjenge igjen. Vi hadde hatt kapasitet til flere både med tanke på tid, økonomi og plass. Jeg er hjemmeværende, og det har nok mye å si. Svigerforeldre hjelper mye til, men en skal selvsagt ikke gjøre seg avhengig av dem. Har aldri angret, og aldri følt det ble for mye. Den største utfordringen er at det er veldig vanskelig å bytte bleie på minsten. Det tar veldig mye energi. Har hatt en baby med kolikk, og det har vært en kabal for at vi skal få sove nok, men det har gått helt fint fordi mannen avlaster mye ved behov. Uansett hvor mange barn en har vil en alltid risikere å komme i perioder som er tøffere enn andre.

 

Jeg syns dere skal vurdere hvor mye tid dere har. F,eks på ettermiddager. Må dere hente og bringe til aktitivteter? Skal de få gå på noe hver dag? Har dere stort nok hus til at det ikke føles for tett for hvert familiemedlem? Vil det merkes særlig på økonomien? Hva med senere når alle evt. skal konfimeres, få bunad, ta lappen, kjøpe bolig og andre store utgifter. Er det noe dere da ikke føler dere ikke har råd til som dere skulle ønske dere kunne betale for dem?

Overskudd rent fysisk er også noe man bør ta med. Er en av dere litt redusert, så vil kanskje en baby gjøre det verre. Men dette er jo et forbigående stadige. Litt strev kan man nok klare noen år.

 

Det som evt stopper er økonomi. Jeg er hjemmeværende og ønsker å være det til minste er tre-fire år gammel. Og slikt blir man jo ikke spesielt rik av. Men, vi klarer oss på en lønning nå, så det er vel mulig at en tredjemann ikke vil tippe lasset.., eller..? Tror vi rett og slett må sette oss ned å regne på det.

 

Ingen av oss er syke, heldigvis, og naturligvis håper jeg det fortsetter slik. Vi er forholdsvis unge - begge er i begynnelsen av trettiårene. Og vi har massevis av venner og familie rundt oss.

 

Vi bor i et dyrt område, og ønsker å fortsette å bo her med tanke på barnehage- og skolemiljøet vi er meget godt fornøyd med, og ønsker å forsette å være en del av. En ny, større bolig blir ikke aktuelt før om ti-tolv år. Vi bor på ca 140 kvm nå, men ønsker oss større om vi blir tre. Jeg ser for meg at det blir enda viktigere når vi får tenåringer i hus.

 

"Tåler" vi flere barn? Noen andre som har tvilt, men som likevel valgte å få det tredje barnet?

 

Barna våre er nå fem og tre.

 

 

Anonym poster: 760022c5abf366e3efe142609e742bd6