barn som gråter sårt og vil ikke dra fra samvær

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke lengere hva jeg skal gjøre. jeg har så vondt av datteren min.

det har hendt enkelte ganger at hun gråter når jeg henter hun etter samvær hos faren, men som oftest er hu blid og grei og kommer løpende til meg når hun skal være med hjem fra samvær.

 

men enkelte ganger, som idag, så gråter hun så sårt etter faren sin, enda vi har forklart hun godt hva som skal skje og at hun skal være med mamma hjem igjen ( ettermiddagssamvær, og jeg som kjører fra og til) og hun er fullt klar over alt som skal skje. Jeg får helt vondt inni meg av det!

 

Over lengere tid har jeg sagt til meg selv at det er fordi det er mye mer

artig å være hos pappaen, han har leilighet i samme hus som besteforeldrene til vesla, han jobber med dyr og de har hest osv. og hverdagen hjemme hos meg er mer hverdagspreget, opp tidlig, bhg og jobb, middag, lek eller tur, alt ettersom været tilsier, så kveldsstell og lesing. vi bor like ved en stall, og er der en del siden hun er veldig glad i hester.

men jeg blir jo litt usikker når hun blir så lei seg.

 

vil jo bare at hun skal være glad og fornøyd og ha det bra. tar meg selv i å lure på om hun hadde hatt det best av å bo der, selv om jeg vet hu har det bra hos meg, og at faren ville trengt hjelp av foreldrene i hverdagslivet med vesla. hu er 3 år og i skikkelig trassalder.

uff, vet ikke hva jeg skal gjøre lengere! noen med erfaringer, råd eller bare noen trøstende ord?

 

Anonym poster: 8f1367c094564542d6805a533c7081c4

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Hva om du og far hadde kommet frem til en løsning der dere møtes 1-2 ganger i uka, uavhengig av hvem som har samvær, slik at tiden borte fra mamma / pappa ikke blir så lang for henne?

[Anonym bruker]

Jeg tenker at barn tester ut og avviser den de er tryggest på at kommer til å være der uansett. Jeg tenker også at dt kan hende at torsdag til mandag annenhver helg eller lignende kan være bedre for henne enn fredag til søndag annenhver helg og én ettermiddag i uken...

 

Anonym poster: 17c83e0b7ae292452ee9fe6cf771742d

[Anonym bruker]

Siden han ikke har henne fast, kan det jo hende at de gjør noe ekstra gøy når hun først er der. Hadde hun bodd der fast, kunne hun jo opplevd faren som mer travel og vært i en helt annen situasjon. Har du snakket med faren? Kan jo hende at dere kan øke med en dag i uka eller noe, og en overnatting sånn at samværet blir mer preget av hverdag... Eller hva sier han?

 

Anonym poster: dbb3ade9b66443cfd5869e00ad2b25bc

[Anonym bruker]

Har en datter på fire, hun har også ettermiddagssamvær med far en gang i uka, og overnatting annenhver helg. Og joda, det er kvelder når jeg henter henne hvor hun gråter sårt og sier hun savner pappa. Vondt i mammahjertet, selvsagt, men jeg tenker med meg selv at selfølgelig savner hun pappa når han ikke er der. Og det er vel som noen over her sa; det er meg hun bor hos, og det er en tillitserklæring at hun tør si til meg at hun savner pappa. Det gjør hun nok fordi hun vet at jeg er alltid der uansett, jeg forsvinner ikke bare fordi hun gir uttrykk for at hun er glad i pappa og savner ham. I starten gråt hun like sårt når jeg leverte henne, men det er det helt slutt på - sikkert fordi hun over tid har erfart at jeg alltid kommer tilbake og henter henne hjem.

 

Samtidig så er det jeg som er den voksne, og jeg og pappaen har sammen kommet fram til det samværet vi mener er best for henne. En fireåring med forholdsvis nyskilte foreldre (det er vel et år siden vi flyttet) er ikke i stand til å se sitt eget beste i så måte - og noen tårer ved henting og levering er ikke nok til å si noe om hvorvidt samværet er passe. Jeg ser mer på den allmenne situasjonen, det at hun ikke ser ut til å mistrives sånn "på det jevne".

 

Og der og da, når hun gråter og savner pappa i bilen på vei hjem, så er det bare å holde maska og si at "det er klart du savner pappa, vennen. Jeg skjønner det, men du skal jo dit igjen på fredag - og da skal du ligge over" (og så må vi gjerne telle dager til fredag). Og når man har gjentatt det et par ganger så er det greit å bare spore samtalen over på noe annet (hva har du gjort hos pappa da? Hva fikk du til middag? osv....). Som regel er humøret på topp igjen innen vi kommer hjem (15 min å kjøre). Og det er betraktelig færre slike episoder nå enn for et år siden, naturlig nok. Usikkerheten på situasjonen og på om pappa skal forsvinne helt osv er nok betraktelig redusert.

 

Samværets omfang og form synes jeg man skal vurdere ut i fra helt andre kriterier enn om ungen gråter noen tårer ved henting og/eller levering, spesielt når de er så små

 

Anonym poster: 19c7e6f619343f35e63cce438bebf256