<3Barn og engler<3

[Anonym bruker]

For et vakkert og hjerteskjærende profilbilde du har fått...

 

Akkurat sånn er følelsen for oss som har et (eller flere) barn for lite.

 

 

 

Anonym poster: 25e15008b119140651dd3177d8168751

[Anonym bruker]

Anonym poster: 531bbf8d438a1ca7b3c16de982d1af14

[Anonym bruker]

og for oss som mister og mister, og prøver og prøver, men fortsatt er barnløse.....

 

Anonym poster: 6171b6f89fa36c7953594dad0c6763cf

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg vet det godt, sitter med to barn for lite selv Når jeg ser de to vi har, så tenker jeg ofte på at det skulle vært slik med tvillingene våre også, ikke bare 15 og 25 hjerteskjærende minutter...

[Anonym bruker]

Jeg vet det godt, sitter med to barn for lite selv Når jeg ser de to vi har, så tenker jeg ofte på at det skulle vært slik med tvillingene våre også, ikke bare 15 og 25 hjerteskjærende minutter...

 

Huff, så utrolig leit

Kan jeg spørre hva som hendte, eller er det ufølsomt av meg?

 

Anonym poster: b46a16538781823c5be60599cb6ffb9c

[Cat.68]

Skikkelig sterkt bilde,og skildrer godt følelsen av å mangle et barn.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg vet det godt, sitter med to barn for lite selv Når jeg ser de to vi har, så tenker jeg ofte på at det skulle vært slik med tvillingene våre også, ikke bare 15 og 25 hjerteskjærende minutter...

 

Huff, så utrolig leit

Kan jeg spørre hva som hendte, eller er det ufølsomt av meg?

 

Anonym poster: b46a16538781823c5be60599cb6ffb9c

 

Neida..

Historia i seg selv er egentlig lang, men kan korte den litt:

Jeg var blitt fortalt at jeg ikke kunne bli gravid, steril fra ung alder eller fødsel av, ikke så moro å få beskjed om når man er "17 år, å håpfull".. Men mot alle ods ble jeg gravid når jeg var 21, kjente nesten ikke barnefaren, men jeg aktet å beholde, for det kunne være eneste sjans.

I uke 8 trodde vi at jeg mistet, hadde "typisk" SA blødning og smerter, men ultralyd viste oss ikke bare et hjerte, men to! De sa det kan hende det var trillinger, og jeg mistet en, men pga ULaparat og min vekt, så var det umulig å si, så vi har forholdt oss til at det ikke stemte.

 

Hvertfall.. Ukene gikk og vi gledet oss, men så, i uke 21 gikk fostervannet, jeg var så fortvilet, ringte til føden, de nektet meg å komme, for ut av hva jeg forklarte, så var det UVI,jeg ringte til legevakta, men de ga samme beskjed, så jeg slo meg til ro med det, og skulle ta turen til legen på mandagen, men på søndag, uten noe smerter i forkant eller noe, så måtte jeg akut på do.

 

Men når jeg presset, så tok det ikke lang tid å forstå at jeg fødet. Ropte på samboeren og fikk han til å komme, han bekreftet mistanken, ene ungen var på vei ut, men helt feil måte. Han ringte etter ambulanse, det ble sendt ambulanse med jordmor, førbil med 2 ambulansepersjonell og et helekopter.

 

Planen var å sende meg til Oslo, og prøve å redde ungene, men det var for dårlig vær, så det ble med Ambulanse til nærmeste sykehus. Jordmora satt å gråt i bilen, og klarte ikke holde seg proff i det heletatt, jeg var i sjokk, og hadde ingen jeg kjente rundt meg. Samboeren måtte komme etter i egen bil, for det var ikke plass til han.

 

Nok så ensom,siden jeg ikke kjente noen i rommet (Som var over fyllt) måtte jeg gjennom en helvetes fødsel, og ble sitte med lille Amalie alene. Min mor og stefar kom inn 20 minutter etter meg på sykehuset, da hadde Amalie vært død i 5 minutter alt. Samboeren kom inn kort tid etter.

 

Vi fikk utdelt et rom sammen, siden jeg måtte bli der. Legene gjorde det de kunne for å stoppe riene, men etter 3 dager med kamp, så måtte gutten gi tapt, kroppen min forlangte vist å føde han også, til tross for alle medesiner. Han levde i 25 minutter og fikk navnet Peder, etter samboerens bestefar..

 

Det var ufattelig vondt.. Men vi kom oss gjennom det som samboere.. Etter 2 mnd var vi klare forå prøve på nytt, 4 mnd etter var jeg gravid.. Fikk en gutt i feb.2011 også kom lillesøster i mars 2012, så var nok meningen at vi skulle få barn, til tross for alle ods...

[Anonym bruker]

Jeg vet det godt, sitter med to barn for lite selv Når jeg ser de to vi har, så tenker jeg ofte på at det skulle vært slik med tvillingene våre også, ikke bare 15 og 25 hjerteskjærende minutter...

 

Huff, så utrolig leit

Kan jeg spørre hva som hendte, eller er det ufølsomt av meg?

 

Anonym poster: b46a16538781823c5be60599cb6ffb9c

 

Neida..

Historia i seg selv er egentlig lang, men kan korte den litt:

Jeg var blitt fortalt at jeg ikke kunne bli gravid, steril fra ung alder eller fødsel av, ikke så moro å få beskjed om når man er "17 år, å håpfull".. Men mot alle ods ble jeg gravid når jeg var 21, kjente nesten ikke barnefaren, men jeg aktet å beholde, for det kunne være eneste sjans.

I uke 8 trodde vi at jeg mistet, hadde "typisk" SA blødning og smerter, men ultralyd viste oss ikke bare et hjerte, men to! De sa det kan hende det var trillinger, og jeg mistet en, men pga ULaparat og min vekt, så var det umulig å si, så vi har forholdt oss til at det ikke stemte.

 

Hvertfall.. Ukene gikk og vi gledet oss, men så, i uke 21 gikk fostervannet, jeg var så fortvilet, ringte til føden, de nektet meg å komme, for ut av hva jeg forklarte, så var det UVI,jeg ringte til legevakta, men de ga samme beskjed, så jeg slo meg til ro med det, og skulle ta turen til legen på mandagen, men på søndag, uten noe smerter i forkant eller noe, så måtte jeg akut på do.

 

Men når jeg presset, så tok det ikke lang tid å forstå at jeg fødet. Ropte på samboeren og fikk han til å komme, han bekreftet mistanken, ene ungen var på vei ut, men helt feil måte. Han ringte etter ambulanse, det ble sendt ambulanse med jordmor, førbil med 2 ambulansepersjonell og et helekopter.

 

Planen var å sende meg til Oslo, og prøve å redde ungene, men det var for dårlig vær, så det ble med Ambulanse til nærmeste sykehus. Jordmora satt å gråt i bilen, og klarte ikke holde seg proff i det heletatt, jeg var i sjokk, og hadde ingen jeg kjente rundt meg. Samboeren måtte komme etter i egen bil, for det var ikke plass til han.

 

Nok så ensom,siden jeg ikke kjente noen i rommet (Som var over fyllt) måtte jeg gjennom en helvetes fødsel, og ble sitte med lille Amalie alene. Min mor og stefar kom inn 20 minutter etter meg på sykehuset, da hadde Amalie vært død i 5 minutter alt. Samboeren kom inn kort tid etter.

 

Vi fikk utdelt et rom sammen, siden jeg måtte bli der. Legene gjorde det de kunne for å stoppe riene, men etter 3 dager med kamp, så måtte gutten gi tapt, kroppen min forlangte vist å føde han også, til tross for alle medesiner. Han levde i 25 minutter og fikk navnet Peder, etter samboerens bestefar..

 

Det var ufattelig vondt.. Men vi kom oss gjennom det som samboere.. Etter 2 mnd var vi klare forå prøve på nytt, 4 mnd etter var jeg gravid.. Fikk en gutt i feb.2011 også kom lillesøster i mars 2012, så var nok meningen at vi skulle få barn, til tross for alle ods...

 

 

Skikkelig sterk historie. Regner med og håper du har fått hjelp etter den forferdelige fødselsopplevelsen Så godt at dere fikk flere barn. Dere skulle nok ha barn dere <3

 

Anonym poster: 9fcdfe502b05b9bf61e71923cb0dabc5

[Popelko]

Åhh, mammahjertet gråter for dere <3 veldig glad for at dere har fått barn etter dette <3

[Anonym bruker]

Jeg vet det godt, sitter med to barn for lite selv Når jeg ser de to vi har, så tenker jeg ofte på at det skulle vært slik med tvillingene våre også, ikke bare 15 og 25 hjerteskjærende minutter...

 

Huff, så utrolig leit

Kan jeg spørre hva som hendte, eller er det ufølsomt av meg?

 

Anonym poster: b46a16538781823c5be60599cb6ffb9c

 

Neida..

Historia i seg selv er egentlig lang, men kan korte den litt:

Jeg var blitt fortalt at jeg ikke kunne bli gravid, steril fra ung alder eller fødsel av, ikke så moro å få beskjed om når man er "17 år, å håpfull".. Men mot alle ods ble jeg gravid når jeg var 21, kjente nesten ikke barnefaren, men jeg aktet å beholde, for det kunne være eneste sjans.

I uke 8 trodde vi at jeg mistet, hadde "typisk" SA blødning og smerter, men ultralyd viste oss ikke bare et hjerte, men to! De sa det kan hende det var trillinger, og jeg mistet en, men pga ULaparat og min vekt, så var det umulig å si, så vi har forholdt oss til at det ikke stemte.

 

Hvertfall.. Ukene gikk og vi gledet oss, men så, i uke 21 gikk fostervannet, jeg var så fortvilet, ringte til føden, de nektet meg å komme, for ut av hva jeg forklarte, så var det UVI,jeg ringte til legevakta, men de ga samme beskjed, så jeg slo meg til ro med det, og skulle ta turen til legen på mandagen, men på søndag, uten noe smerter i forkant eller noe, så måtte jeg akut på do.

 

Men når jeg presset, så tok det ikke lang tid å forstå at jeg fødet. Ropte på samboeren og fikk han til å komme, han bekreftet mistanken, ene ungen var på vei ut, men helt feil måte. Han ringte etter ambulanse, det ble sendt ambulanse med jordmor, førbil med 2 ambulansepersjonell og et helekopter.

 

Planen var å sende meg til Oslo, og prøve å redde ungene, men det var for dårlig vær, så det ble med Ambulanse til nærmeste sykehus. Jordmora satt å gråt i bilen, og klarte ikke holde seg proff i det heletatt, jeg var i sjokk, og hadde ingen jeg kjente rundt meg. Samboeren måtte komme etter i egen bil, for det var ikke plass til han.

 

Nok så ensom,siden jeg ikke kjente noen i rommet (Som var over fyllt) måtte jeg gjennom en helvetes fødsel, og ble sitte med lille Amalie alene. Min mor og stefar kom inn 20 minutter etter meg på sykehuset, da hadde Amalie vært død i 5 minutter alt. Samboeren kom inn kort tid etter.

 

Vi fikk utdelt et rom sammen, siden jeg måtte bli der. Legene gjorde det de kunne for å stoppe riene, men etter 3 dager med kamp, så måtte gutten gi tapt, kroppen min forlangte vist å føde han også, til tross for alle medesiner. Han levde i 25 minutter og fikk navnet Peder, etter samboerens bestefar..

 

Det var ufattelig vondt.. Men vi kom oss gjennom det som samboere.. Etter 2 mnd var vi klare forå prøve på nytt, 4 mnd etter var jeg gravid.. Fikk en gutt i feb.2011 også kom lillesøster i mars 2012, så var nok meningen at vi skulle få barn, til tross for alle ods...

 

Så grusomt

Glad det går bedre med dere, og gratulerer så mye med de barna dere har. Må føles som en velsignelse tross alt, siden du orginalt fikk beskjed om at du var steril.

Klem til deg!

 

Anonym poster: b46a16538781823c5be60599cb6ffb9c

[Gjest Miryks]

 

Nok så ensom,siden jeg ikke kjente noen i rommet (Som var over fyllt) måtte jeg gjennom en helvetes fødsel, og ble sitte med lille Amalie alene. Min mor og stefar kom inn 20 minutter etter meg på sykehuset, da hadde Amalie vært død i 5 minutter alt. Samboeren kom inn kort tid etter.

 

Vi fikk utdelt et rom sammen, siden jeg måtte bli der. Legene gjorde det de kunne for å stoppe riene, men etter 3 dager med kamp, så måtte gutten gi tapt, kroppen min forlangte vist å føde han også, til tross for alle medesiner. Han levde i 25 minutter og fikk navnet Peder, etter samboerens bestefar..

 

Det var ufattelig vondt.. Men vi kom oss gjennom det som samboere.. Etter 2 mnd var vi klare forå prøve på nytt, 4 mnd etter var jeg gravid.. Fikk en gutt i feb.2011 også kom lillesøster i mars 2012, så var nok meningen at vi skulle få barn, til tross for alle ods...

 

<3 [hug]

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Har fått gratis psykolog hjelp i eget hjem, og har hatt åpen dialog med helsesøster, jordmor og div andre.

Sykehuset og legevakta som avblåste meg nekter å ta skyld i saken, men jeg bryr meg egentlig fint lite, det går en sak mot dem nå, da Gjøvik sykehus har meldt det, og legen på føden ble permitert for 3 år, og legen på legevakta ble permitert i 1 år..

[Pengetreet]

For en sterk historie barn og engler, takk for at du deler den med oss. Jeg mistet nesten datteren min halvveis i svangerskapet, men fikk heldigvis god behandling og oppfølging, så det gikk bra. Jeg kan nesten ikke forestille meg hvordan det må føles å miste så sent... Men tross alt godt at legetabbene du opplevde førte til konsekvener for legene, så får man bare håpe at sykehuset og legevakt tar lærdom..

 

Stor klem til deg.

[Popelko]

Var det Elverum sykehus du hadde kontakt med første gangen? (ikke meningen å virke ufølsom, jeg har virkelig vondt av dere)

[♥Nemi♥]

Så fælt!

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Var det Elverum sykehus du hadde kontakt med første gangen? (ikke meningen å virke ufølsom, jeg har virkelig vondt av dere)

 

Elverum ja.. Har ikke hatt noe mer med de å gjøre siden.. Søstra mi derimot hadde en super opplevelse på Elverum, så kommer nok ann på hvilke persjon du møter på der.. På Gjøvik derimot har jeg kun møtt på posetive mennesker som følger opp det minste.

 

Jeg klandrer ikke Elverum for det som har hendt, men kommer nok heller ikke til å prøve å få tillitt til føden der igjen.

[Popelko]

Jeg har dårlig erfaring med elverum, derfor jeg lurte. Vet om mange andre også. De ble jo ett år kåret til landets dårligste fødeavdeling.

 

Håper det går bra med dere, sterkt av deg å dele historien din. <3

[ღTyrkiskPepperღ]

Herregud stakkars stakkars dere:( sitter her med tårer i øynene.

Livet kan være så forferdelig urettferdig noen ganger:(

Mange klemmer til deg<3

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg har dårlig erfaring med elverum, derfor jeg lurte. Vet om mange andre også. De ble jo ett år kåret til landets dårligste fødeavdeling.

 

Håper det går bra med dere, sterkt av deg å dele historien din. <3

 

Ja, har hørt ommange som har opplevd ille saker der, men også mange som har opplevd en god del positive ting, så er nok alt ettersom..

 

Går bra med oss nå, fortsatt noendager som er tyngre enn andre, men alt i alt går det jo bra med oss

[Mamma4livet]

Jeg sender deg også en klem. Opp i all elendighet så må det jo være fantastisk at du fikk lov å oppleve å bli mamma tross negative odds.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg sender deg også en klem. Opp i all elendighet så må det jo være fantastisk at du fikk lov å oppleve å bli mamma tross negative odds.

 

Ja Legene forstår ikke hvordan det har gått til, for jeg er fortsatt nær steril.. De erklærte meg steril når jeg var 17 og 20 år, men nå mener de at jeg er nesten steril (De regnet med under 5% sjanse for å bli gravid) Så at jeg i det heletatt har klart å bli gravid så lett med samboeren, det er noe de enda ikke forstår seg på.. Problemet ligger i at eggstokkene mine er helt flate, ikke runde som normalen, og egglederne er 3/4 så tykke som de skulle vært, så at eggene har klart å komme seg gjennom uten ødeleggelse forstår de lite av.. Er nok et evigvarende mysterium.. Men jeg er overlykkelig for det, for jeg har alltid ønsket meg det jeg har nå