Høy intelligens, ADD og PTSD - jeg trenger innspill.....

[Anonym bruker]

Hei alle der som er her inne....Dette er mitt første drypp i min søken etter å "finne meg selv" - og jeg trenger noen innspill på det jeg har funnet ut.Jeg har søkt mye på nettet ang. ulike psykologiske kasus - og det jeg har endt opp med i min egenvurdering er både ADD, PTSD og høy intelligens. I kombinasjon er det lite å finne. Jeg har vært gjennom mye rart i min søken, alt fra biploar lidelse til Asperger syndrom. Spesielt synes jeg det er lite å finne om hvordan et menneske med høy intelligens håndterer traumatiserende opplevelser.Uten å gå dypt inn i materien som bunner i hvorfor jeg skriver dette innlegget, så spør jeg kort og greit om det er noen der ute som har erfaringer med en eller flere av diagnosene/personlighetstrekkene jeg beskriver? Helst ønsker jeg svar på den spesifikke kombinasjonen - om noen har.Jeg vil gjøre min egen presentasjon rimelig kort: (tross alt)- Jeg er en kvinne som har opplevd til dels stygg incest i barndommen og overgrep i ungdommen, men har når det kommer til stykket alltid klart å hevde meg til dels sosialt og godt akademisk. Jeg har fra tidlig alder hatt en oppfatning av at jeg har "mer i topplokket" enn mange andre, og har brukt dette som hvilepute og komfortsone i mange år.- Jeg har aldri hatt opplevelsen av at incest- og overgrepssituasjonene var min feil, men er klar over at jeg nok har utviklet meg i en annen retning enn et "normalt barn". Selvfølgelig etter dette spor i utviklingen - og det er for meg idag en stor sorg å se konturene av det jeg kunne vært min kombinasjon av arv og miljø har ikke gitt meg livets beste utgangspunkt. Jeg føler jeg kunne blitt "hva som helst" om jeg ikke hadde måttet bruke så mye energi på å rett og slett overleve og holde meg mentalt oppegående.- Jeg har hele livet levd med en "sentralbanestasjon av innkommende og utgående tanker" - og klart å holde oversikten over de aller fleste av dem. Det er en hvileløs tilstand som har krevd mye av meg mentalt. Jeg har knivskarp evne til å analysere situasjoner og informasjon og se flere alternative utfall. (et resultat av at jeg har strukket meg etter å kunne være forberedt på omtrent hva som helst) Jeg har alltid hatt en enormt god hukommelse og evne til å ta inn store mengder informasjon og sette den i sammenheng. Jeg har dårlig evne til å holde fokus over tid, men evner å holde tråden i og vende tilbake til mange og skiftende tanker. Dette har vært mentalt svært utfordrende, men samtidig har det vært det som har vært livbåten min.- Jeg tror jeg har brukt intelligensen min til å oppfatte hva som er normal oppførsel i strid med mitt indre kompass - jeg har agert utfra en norm, men ikke hva som har føltes naturlig for meg. Dette har både vært livbergende for meg i form av at jeg har opprettet en form for normalitet i livet samtidig som dette har vært et "skuespill" for å holde mitt reelle følelsesliv i sjakk og skjult.- Jeg har hele livet hatt høy terskel for å slippe mennesker innpå meg - både basert på at jeg ikke finner intellektuelle utfordringer (jeg finner svært ofte folk grunne, platte og lite opplyste. Jeg vet det høres ovenfra-og-ned ut, men det er sånn jeg føler det) og det at jeg nok har store tilknytningsproblemer ift. andre mennesker. Jeg verner veldig om min private sfære.- Jeg har slitt hele livet, altså så lenge jeg kan huske, med følelsen av å føle meg delvis ved siden av den normale verden - av å ha en tankegang som ikke passer inn blant de fleste jeg omgås med. Jeg tenker for kjapt og har desverre liten tålmodighet med dem som trenger lengre tid. Det er en form for ensomhet som er ganske tyngende.- Jeg har slitt veldig i både studie- og jobbsammenheng. Jeg kjeder meg så alt for lett og håndterer rutiner og pålagt arbeide så alt for dårlig. Jeg må ha utfordringer og stadig nye ting å bryne meg på - ellers faller jeg totalt ut av fokus og begynner å mistrives og å leve mentalt et annet sted. Jeg er svært kreativ og kunstnerisk anlagt, men får sjelden levd dette ut. I den grad jeg har pleiet denne siden av meg selv opplever jeg ofte at jeg ender opp med UFO'er (UFerdige Objekter). Jeg kan ikke strikke et par sokker engang, for sokk nr. 2 er så lite interessant at den kan bli liggende i år før jeg regelrett tvinger meg selv til å gjøre den ferdig. Jeg har drevet med ulike sjangre innenfor kunst, men opplever at jeg ofte er ferdig med et prosjekt mentalt og har slett ikke tålmodighet til å faktisk utføre det.- For ca. 6 mnd. siden ble jeg syk og verden min klappet i stor grad sammen. Jeg fikk flere virusinfeksjoner på samme tid og opplevde at kroppen og hodet slett ikke hang med lengre. Jeg har endt opp meg å miste store deler av spesielt korttidshukommelsen, evnen til analyse er sterkt redusert. jeg føler at jeg lever i en seig tåke, totalt utslitt og rett og slett mindre intelligent. Jeg har på mange måter mistet store deler av det som har vært mine pilarer i livet og kjenner ikke meg selv igjen.- Mitt møte med helsevesenet har vært en stor skuffelse - både i form av at jeg holder på å drepes av at alt skal ta så lang tid, men også av at jeg ikke møter noen som klarer å se sammenhengen mellom det jeg beskriver og behovet jeg har. Samtaleterapi har ikke hjulpet og jeg godtar ikke å bli diagnostisert med "moderat depresjon" og dermed tilbudt ulike SSRI-preparater. (jeg har prøvd ulike typer tidligere men hatt svært liten hjelp i det) Jeg føler meg slett ikke deprimert, men utladet med vansker med å fungere i A4-verdenen. Dette har gitt meg enorme frustrasjoner i mange år. Nå som jeg har tydeligvis har gått på en smell er frustrasjonen enda større, jeg finner ikke en løsning jeg kan leve med.- Jeg har en opplevelse fra tidlige ungdomsår som har fått meg til å lure. Jeg synes ikke det er en fin ting å innrømme at jeg prøvde ulike stoffer i nysgjerrighet i ungdommen - noe jeg forøvrig ikke har latt bli en del av mitt voksne liv. Men - en opplevelse har brent seg fast: Da jeg prøvde amfetamin opplevde jeg slett ikke det samme som mine venner som ble aktive og svært våkne. Jeg opplevde en ro jeg aldri før eller siden har kunnet kjenne på. Jeg kunne for første gang holde tråden i en og en tanke føle ro. Ro. Jeg elsket følelsen og opplevde en lykkefølelse jeg aldri siden har kjent, og dette er nå over 15 år siden. Jeg prøvde i samme tidsperiode også hasj/marihuana, men uten samme følelse. Men: Jeg opplevde bruken av stoffene som såpass forløsende og befriende at jeg endte opp med å sky dem - pga. sosial aksept, men aller mest fordi jeg vil beskrive meg som en person med "addiktiv personlighet" - jeg likte stoffene alt for godt til å kunne leke med ilden.- Jeg har stiftet famile, og det har ikke vært uten turbulens - i størst grad for min samboer. (tusen takk for at du har et stort hjerte og evner å sette deg inn i mine irrganger). Mine barn er alle intelligente over gjennomsnittet og jeg kjenner igjen deres frustrasjoner ift. skolegang og vennekrets. De har arvet mye fra meg, men heldigvis har ingen av dem måttet gjennomgå noe av det samme som meg på andre fronter......hva gjør jeg fremover? Min eneste diagnose så langt er "moderat depresjon."Jeg har havnet i en tung situasjon der jeg føler jeg ikke finner hjelp i noen del av helsevesenet og jeg holder på å gå til grunne. Jeg får ikke brukt meg selv og livet er blitt et vakuum. Jeg blir mer og mer bitter og begynner å få aggresjonsproblemer.Alle innspill mottas med takk.

 

Anonym poster: 32f3698f497bc8a2a94d6dfdabe1de33

[Anonym bruker]

....beklager mangelen på avsnitt, de var vitterlig der da jeg skrev innlegget.....

 

Anonym poster: 32f3698f497bc8a2a94d6dfdabe1de33

 

Anonym poster: 32f3698f497bc8a2a94d6dfdabe1de33

[Anonym bruker]

Sliter med mye av det samme, minus PTSD. Etter hva jeg har forstått så er det sjeldent høy intelligens og PTSD går sammen. Det er heller lav intelligens som knyttes opp mot det, dessverre.

 

Flott at du har holdt deg unna narkotika forresten, det tyder på høy intelligens og enorm integritet.

Jeg er imponert over måten du ordlegger deg på, men jeg håper du forstår at selvdiagnosering sjeldent fungerer.

Har du vært hos psykolog?

 

Anonym poster: bb922820fc8eed662d4cb9025982eb0a

[Anonym bruker]

Ja, jeg har vært hos både psykolog og psykiater, det er derfra jeg har fått diagnosen "moderat depresjon." Og med det tilbudet om div. SSRI-preparater.

 

For å koke det lange innlegget ned: Jeg er klar over, og testet for, at jeg har høyere intelligens enn mange. Jeg tror dette er en hemsko, jeg har rett og slett klart meg for godt. Det er veldig frustrerende. Selvdiagnostisering fungerer kanskje sjelden, men hva annet skal man støtte seg til når det hjelpeapparatet man har å støtte seg til ikke strekker til?

 

Jeg vil påstå jeg har relativt god selvinnsikt og med det kan jeg i alle fall undersøke det jeg kan og sette det i sammenhenger en psykolog/psykiater kanskje vil bruke lang tid på. Jeg er også klar over at samtidig setter jeg meg selv i fare for å se meg blind på både problemer og løsninger.

 

HI

 

Anonym poster: 32f3698f497bc8a2a94d6dfdabe1de33

[Anonym bruker]

Bare for å korrigere en liten detalj: det er ikke slik at det er uvanlig med ptsd og høy iq, men at lavere iq gjør deg mer reseptiv for ptsd.

 

Anonym poster: 5a217195d283333a575a5ea8fd33fa91

 

Anonym poster: 5a217195d283333a575a5ea8fd33fa91

[Anonym bruker]

Kjære HI. Kjenner meg igjen i noe av det du skriver, men ikke alt. Har selv hatt en litt ustabil, men ellers god oppvekst og ikke opplevd misbruk. Selv om det finnes en liten korrelasjon mellom lav intelligens og PSTD, så er det også svært mange med normal og høy intelligens som får dette. Alvorligheten av og varigheten av traumet ser ut til å spille en stor rolle for om PSTD utvikles. Ut fra det du skriver så ser jeg likevel ingen ting som tyder på nåværende PSTD... Det er kun en liten del som får dette kronisk, hos svært mange forsvinner symptomene i løpet av noen år. Jeg tror ellers ikke du skal lete etter en fasit på hvordan mennesker med 2- 3 ulike diagnoser er, for det finnes det ingen fasit på, og lidelsene trenger ikke være relatert. Ingen har vanligvis full treff på alle kriterier ved en diagnose, og 2 personer som deler 2 diagnoser kan være like ulike som alle andre med hver sine ulike personlighetstrekk. Høy intelligens kan nok som du skriver være en hemsko; problemer oppdages sjeldnere og man føler seg gjerne intellektuelt ensom og understimulert tross gode venner med mer gjennomsnittlig intelligens ellers. Ut fra det du beskriver alene ville jeg ha tenkt at du har en variant av klassisk ADHD og en depresjon, men ikke lengre PSTD, og ikke ADD. Jeg stusser likevel litt over noen av uttrykksmåtene dine, som gir meg en følelse av at du rasjonaliserer og ikke forholder deg til det følelsesmessige annet enn på et teoretisk og distansert plan... Det høres også ut som om du har opplevd en kraftig endring/ forverring etter infeksjonen du har hatt, og det kan naturligvis være helt urelatert til det andre du plages med. Ønsker deg uansett all lykke til HI! Håper du blir litt klokere av noen av svarene her

 

Anonym poster: 868703a9538700ccb4eaa7676143ae93

[Anonym bruker]

Tusen takk for innspill

 

Er det flere som har tanker rundt dette?

 

HI

 

Anonym poster: 32f3698f497bc8a2a94d6dfdabe1de33

[Anonym bruker]

Hva ønsker du å oppnå med en annen diagnose enn den du allerede har?

 

Anonym poster: c2a223d9cf477b1cc1b2fe717ed0d56c

[Anonym bruker]

# 6 skriver:

"Jeg stusser likevel litt over noen av uttrykksmåtene dine, som gir meg en følelse av at du rasjonaliserer og ikke forholder deg til det følelsesmessige annet enn på et teoretisk og distansert plan..."

 

Dette tror jeg faktisk er ganske normalt når man ligger godt over gjennomsnittet ift intelligens. Man har ofte evnen til å rasjonalisere veldig når man skal legge frem noe til andre. Spesielt hvis man samtidig har hatt en bakgrunn hvor man har lært seg teknikker for å "overleve". Denne rasjonaliseringen og distanseringen trenger ikke være der hvis man går inn i det i en samtale med noen hvor man også får med det følelsesmessige, det kan være venner eller psykolog eller andre.

 

HI, det med forverring samt tap av funksjon (mentalt) etter sykdom er heller ikke unormalt. Jeg oppdaget at jeg lå langt over gjennomsnittet etter en skade og sykdomsperiode som gjorde at jeg slet med hukommelse og konsentrasjon. Gikk gjennom mange tester og samtaler hvor det ble slått fast at de mentale problemene var direkte relatert til de fysiske problemene.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det å være anderledes helt fra barnsben av...

 

Jeg har ingen diagnoser, bortsett fra at jeg nå er deprimert. Jeg har jobbet mye ift å bli mer tålmodig når andre er for "trege" ift hva jeg egentlig ønsker. Min løsning har ofte vært å fange opp mer av andre signaler hos folk, og er blitt veldig god på å forstå andres tanker og følelser. Jeg har trent meg selv i å finne interessante ting ved ting som tidligere ikke fenget meg.

 

For de som har langt over gjennomsnittet intelligens tror jeg det er vanskeligere å bli trodd i helsevesenet, nettopp fordi man, uansett hvor dårlig man er og hvor store problemene er, virker altfor oppegående og rasjonell. Man har jo så store ressurser at man ikke blir trodd på at man virkelig trenger hjelp. Jeg har i hvert fall opplevd dette flere ganger. Når jeg da møter slike holdninger blir min reaksjon å bli enda mer tydelig og rasjonell, noe som dessverre bare forsterker inntrykket til den "på andre siden av bordet" har. Man går på sett og vis i sin egen felle.

 

Skriver dette bare for å si at det er flere i lignende situasjon her ute.

 

Utrolig bra at du har funnet en mann som forstår deg

Håper jeg finner min en dag også

 

Anonym poster: 3be00cec9a90e4abfda4f1f1068166ed

[Anonym bruker]

Tja.. Jeg har som deg blitt misbrukt i barndommen, hatt forskjellige steforeldre som hadde alkoholproblemer, utrygt hjem osv.. osv...

 

Men i allefall, i mine yngre dager var de veldig mistenksome til ADD og lære skrivevansker og alvorlige depresjoner. Men nå i voksen alder når jeg har fått bukt med probleme siden jeg begynte hos VOP er jeg blitt mere "normal". Har snart gått i et år i behandling. Men nå sitter jeg i ettertid med en bipolar diagnose, Intelligensen vil jeg si har bestandig vært godt over gjennomsnittet og "vanlige" folk synes jeg fort blir kjedelige... Har nå planer om å melde meg opp til mensa-testen siden jeg får så gode resultater på internettesten deres

 

Anonym poster: 12a3fbd6432d040b31d1329094dd9507