uventet lykke!

[miniMe83]

Vi er 11+6 på vei, og gleder oss stort. Men jeg har pga diverse patologiske årsaker fått beskjed om at jeg trolig ikke kunne bli gravid, og dermed innstilt meg på at jeg aldri skulle få barn. Jeg er utrolig glad for dette, vi har begge gode jobber, familie og venner rundt oss, god økonomi, og jeg har til nå ikke vært dårlig en dag av svangerskapet. Men likevel, selv om alt ligger til rette, så er det vanskelig å få med seg hodet. Jeg har tenkt så lenge at barn ikke var aktuelt, og nå er det hele litt uvirkelig og fjernt... Er det det for flere enn meg, eller er det mitt gamle tenkemønster som fremdeles sitter i..? vanskelig å finne ut av...

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hei. Hører ikke til her inne, men kjenner meg godt igjen i det du skriver her.

 

Når jeg var 17 år fikk jeg vite at jeg var steril, sjansen for å bli gravid var nok ikke så mye som 1% engang. Det knuste meg, og jeg prøvde å innstille meg på faktumet, men det vargrusomt vondt å skulle omstille seg fra "jeg gleder meg til jeg kan bli gravid og stifte familie" til "adopsjon går det også"

Når jeg var 21 derimot, så ble jeg gravid, det tok meg først 4 dager å i det heletatt oppfatte det, satt 1 time hos legen og ble forklart at jeg var gravid, og forsto ikke hva han mente, for jeg kunne jo ikke bli gravid.

 

Jeg klarte egentlig aldri å bli vandt til tenken på at jeg kunne bli gravid, var gravid, før jeg mistet i uke 21.. Var da helt fra meg, for dette måtte jo være eneste sjansen for meg.. Men vi ville prøve på ny, jeg gikk til GU, og fikk beskjed om at sjansene var minimale, men 4 mnd etter var jeg gravid igjen! Og bare for å motbevise statestikken, så ble jeg gravid igjen 3-4 mnd etter fødselen til gutten vår.. Så på 3 år gikk jeg fra å være steril, til å føde 4 barn (mistet tvillinger pga for tidelig fødsel, som ikke hadde noe med uttalelsen om steril å gjøre)

 

Tror nok enda jeg ikke jeg er heeeeelt innforstått med at jeg kan få barn, enda jeg sitter her med to stk. Det går plutselig opp for meg en dag innimellom at jeg faktisk har barn, og da gråter jeg lett noen tårer. Så det å skulle innstille seg på at man kan få barn kan ta tid.

Men det skal sies, til og med den dagi dag er legene uforståerlige til at jeg har fått barn i det heletatt, for det skulle ikke være mulig..

 

Snakket med andre kvinner i min situasjon, og hun ene forsto ikke at hun hadde egene blodsbarn før yngeste var 4 år, hun viste jo at hun hadde barn, og levde der etter, men det tok henne 7 år å bli vandt til at hun kunne få barn likevel.. Så det er nok ikke så lett å snu på flisa og "godta" at man er fruktbar nok alikevel.

[Leb76]

Gratulerer så mye! Det er godt vi har litt tid på oss til å venne oss til den nye situasjonen vår. Jeg sliter også med å venne meg til det som skal skje, selv om det ikke var like uventa for meg som for deg.