Jeg gråter for 4-åringen min hver dag... :`(

[Anonym bruker]

Hun har så lyst til å bli storesøster, og spør meg hele tiden om jeg ikke har fått en baby i magen enda. Alle de andre barna i barselgruppa hennes har blitt storesøsken for 1-2 år siden, unntatt henne. Vi mistet i uke 20 for to år siden, og har slitt siden da med å bli gravid. Alle barna i avdelingen hennes i bhg skal bli/har blitt storesøsken, unntatt henne. Nå nylig fikk også både min bror og søster nye barn, og da jenta mi spurte hvem den lille babyen på tlf min var (broren min sendte meg bilde av den nyfødte gutten sin) og jeg svarte at det var lillebroren til ****, så svarte hun: "Mamma, er det ikke min tur til å bli storesøster snart? Alle andre har fått baby"

 

Hele denne situasjonen gjør meg så trist... Jeg gråter for henne hver dag, for jeg synes så synd på henne, ikke kun fordi hun er den eneste hun vet om som ikke har småsøsken, men også fordi hun må leve med ei mor som ofte er trist, nedfor og generelt bitter... Har så vondt av henne, skulle så gjerne ønske at hun også var storesøster, så hun hadde noen å leke med og "ta seg av" (velge ut klær og leker til og slikt)...

 

Hver gang vi er på HM eller noe sånt, så springer hun rett til nyfødt avd. og leter frem søte klær, og sier "Mamma, se hvor søt, kanskje vi kan kjøpe sånn til lillebroren min?"

 

I tillegg er hun sikkert generelt mer barnslig enn andre 4-åringer, fordi hun er den eneste vi har, og hun har ingen å "bestemme over" og liksom føle seg stor for. Dette fører til at hun sikkert oftere blir sutrete og blir mer vant til å få viljen sin. Jeg er så redd for at hun skal bli en ufordragelig bortskjemt unge viss dette fortsetter lenge, men samtidig synes jeg så synd på henne fordi hun alltid leker alene, og hun har dette savnet så tydelig... Viss jeg ikke klarer å holde meg når hun spør meg om når jeg får baby i magen, og begynner å gråte, gir hun meg en lang klem og tørker tårene mine, og sier "mamma, det går bra, ikke vær lei deg". Stakkars jenta mi...

 

Vi står i kø for å få IVF, men det ser ikke ut som om vi kommer inn før på nyåret en gang.. Jeg er så desperat, trist og begynner å bli generelt bitter... Klarer ikke lenger å glede meg over andres babyglede, noe jeg synes er veldig trist :`(

 

Beklager rotete innlegg, men håper du ville lese det.

 

Anonym poster: 1534a587a76016abfda66c748518b002

[Anonym bruker]

Tror ikke dette er så stort problem for barnet ditt, men for deg. Du projiserer nok din sorg over på henne. Slapp av så skjer det nok til slutt.

Jeg har to barn, og yngste er da heller ikke storebror

 

Anonym poster: 402f21fec6adf1e4c4843afd563f7525

[Anonym bruker]

Helt ærlig: Det høres ut som du overøser henne med din bekymring for at dere strever med å få et nytt barn og at hun blir "smittet" av ditt tungsinn.

 

Du sliter sikkert allerede med frustrasjon over situasjonen, det høres nesten ut som du er deprimert. Men jeg må bare råde deg til å ta tak i situasjonen, for sånn kan du ikke fortsette. Slutt å overøse henne med din egen sorg og fokusere på dine problemer når dere er sammen.

 

Anonym poster: bd42889e9d0d10e9ca1f3a1849747140

[Anquor]

Vi er også sist av alle i barselgruppa, og alle andre i barnehage på hennes alder er storesøsken, men for oss så blei det av ulike grunnar ikkje før.

 

Jenta vår blir 6 år når ho blir storesøster no, og eg ser heller tilbake på dei 6 åra som ei unik muligheit til å gi ho all den oppmerksomheit ho har ønska, vi har hatt økonomi, tid og ork til å ta ho med på opplevelsar og turar. Ho har ikkje hatt vondt av å vere aleine. Klart ho har masa og ønska seg søsken, men det blei ikkje før no.

 

Det går bra. Der er barn som har ein flott oppvekst som aleinebarn. Konsentrer deg om å gjere ting saman med jenta di. Skap opplevelsar sammen, og så får de ta gleden av å gi ho et søsken når den tid kommer

[magica fra tryll]

Sier som de over her: Det er ikke datteren din som sørger, men du. Og heller ikke hennne du gråter for, men deg selv. Dette er nok ikke bra i forhold til datteren din! Det er da mange barn som ikke har småsøsken i en alder av 4!

[Søskendrøm<3]

Skjønner at du er frustrert! Har vært der selv, men klarte å gi slipp på de tankene. Bestemte meg for å være glad og takknemlig for det jeg hadde, og gjøre det beste ut av ting rundt meg:-) Dere har jo uansett kjempe god tid!!! Kos deg med jenta di, gå på teater, utnytt friheten, reis, se på babyklær og drøm dere bort sammen. Kanskje det blir med drømmen, kanskje drømmen vil virkelig!

[mylittlecat]

Jeg tviler sterkt på at din fireåring lider av noe som helst slag av å ikke være storesøster. Hun oppfatter nok derimot din desperasjon for å få et barn til, og blir nok "smittet" av det. Det er jo selvfølgelig helt normalt av barn vil ha småsøsken, men synes din jente høres litt i overkant ivrig ut på dette puntet. Jeg har vanskeligheter for å tro at en fireåring kan være så fryktelig opptatt av baby om hun ikke blir påvirket fra noe hold. (og da mener jeg ikke at folk rundt får barn, men ditt snakk/oppførsel mtp baby)

 

Jeg har forøvrig også en fireåring som har nevnt med ugjevne mellomrom at hun vil være storesøster. Da forklarer jeg henne at hun kommer alltid til å være minst i søskenflokken, for noen ny baby kommer ikke her. Det aksepterer hun uten fler spr.mål.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

 

Det hjelper veldig å høre andre si at jenta mi ikke lider fordi hun ikke er storesøster enda. Jeg tror at jeg har låst meg veldig fast i tenkemåten min, og at jeg oppfatter alt som negativt. I tillegg overanalyserer jeg alt, og det stemmer sikkert at jeg tillegger henne flere egenskaper enn hun faktisk gir uttrykk for... Håper jeg klarer å slutte i denne tankegangen, eller at jeg blir gravid snart

 

HI

 

Anonym poster: 1534a587a76016abfda66c748518b002

[Anonym bruker]

Føler med deg og jeg vet hvordan du har det.....jeg er i samme situasjon selv. Men selv om jeg kan være lei meg av og til, så er jeg det alene. Jeg innvolverer hverken mann eller barn. Jeg vet så inderlig godt at de også ønsker.

 

Vi har fått ett MIRAKEL : ) Og jeg er så glad og stolt av ham. Vi koser oss og gjør ting sammen.

 

Han spør når han skal bli storebror. Og han sier han ønsker seg en lillesøster. Vi prater litt om babyer og andre som har søsken.

 

Jeg har lovet meg selv at vi skal kose oss livet ut om det ikke skulle bli flere. Jeg er ikke bitter om det ikke blir flere, for bitterhet ødelegger bare for deg selv. Nei, da får vi heller reise på eksotiske reiser og se verden. Reise til afrika f.eks.

 

Mitt barn skal heller ikke være bortskjemt og ufordragelig. jeg er ganske bestemt og han kommer ikke unna med hva som helst. Han skal vokse opp og forholde seg til en verden utenfor oss 3 også.

 

 

Det er heller ikke bare bare å slappe av, glemme det så skjer det....så lett er det ikke.

 

Men for at du skal slippe litt på bitterheten, prøv mindfullness.... gå inn på youtube og jeg anbefaler Lisbet Pettersen som har spalte i Tara. Se : Tara-TV: Om Mindfulnesspalten

 

Dans med Libeth, vær litt gæærn og som ho si: tom skolten for tanka! Ja, tøm hode litt for tanker.... det kan hjelper meg : )

 

Anonym poster: 1c4fd4624243974584b7922e6f2147c8

[mylittlecat]

Tusen takk for svar!

 

Det hjelper veldig å høre andre si at jenta mi ikke lider fordi hun ikke er storesøster enda. Jeg tror at jeg har låst meg veldig fast i tenkemåten min, og at jeg oppfatter alt som negativt. I tillegg overanalyserer jeg alt, og det stemmer sikkert at jeg tillegger henne flere egenskaper enn hun faktisk gir uttrykk for... Håper jeg klarer å slutte i denne tankegangen, eller at jeg blir gravid snart

 

HI

 

Anonym poster: 1534a587a76016abfda66c748518b002

 

Det er fort gjort å komme inn et slikt mønster når man så inderlig ønsker seg noe. Det viktigste er at du er klar over det, og dermed kan gjøre noe med det. Håper lykken kommer til dere etterhvert, jeg vet hvor vondt det er å ikke bli gravid. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Kan dere prøve å få i gang adopsjonsprosessen da?

 

Anonym poster: 06f20bac5b64ddd3a32408343e23527c

[Anonym bruker]

Jeg var 6 år før jeg fikk søsken, og jeg husker jeg maste og var veldig opptatt av det, akkurat som du forteller. Men det stakk ikke dypere enn når jeg hadde lyst på en spesiell leke som "alle andre" hadde eller syntes det var teit at vi ikke hadde hytte å dra til i feriene for det hadde bestevenninnen min. Jeg ble selvfølgelig veldig glad i babyen da han først kom, men før det så visste jeg jo ikke helt hva jeg "gikk glipp av".

 

Anonym poster: 27c8ab88fe839c718b53df55d9deccf1

[Anonym bruker]

Dette er virkelig helt latterlig. Jeg har et barn som er eldre enn ditt (5), og det har aldri i min villeste fantasi falt meg inn å sitte og gråte over hvor grusomt det er er at h*n ikke har et småsøsken. Les ditt eget innlegg igjen, se hva som står der og hvor absurd det faktisk er.

 

DU ønsker et barn til og synes det er leit og vanskelig at det tar tid, og det er forståelig. Men det er ikke mangel på søsken som lager eventuelle problemer for datteren din, det er det virkelig du selv som gjør.

 

At du får det til å virke som små barn uten søsken har det fælt, gjør meg faktisk mektig irritert. Mitt barn har det strålende, det er ingen grunn til at ikke ditt skal ha det like bra.

 

Anonym poster: 7e232361b69ce07a1713157cdca307f1

[Anonym bruker]

Jeg beklager at du ble irritert, det var ikke meningen :/ Jeg kunne sikkert ordlagt meg litt annerledes, men er ikke så flink til å formulere meg riktig og ryddig. Jeg mener selvfølgelig ikke at alle enebarn har det fælt, jeg har bare hatt det inntrykket at jenta mi har det fælt, men ikke kun fordi hun enebarn, men også på grunn av at hun har ei mor som er mye nedfor pga. at vi ikke blir gravide igjen. Skjønner at jeg fremstiller saken litt feil, beklager det.

 

Adopsjon er ikke noe alternativ for oss, ivertfall ikke enda. Jeg har et så sterkt ønske om å bli gravid igjen, og gå gravid... :/

 

Tusen takk for støttende ord #9, skal sjekke ut den videoen

 

HI

 

Anonym poster: 1534a587a76016abfda66c748518b002

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Tusen takk for svar!

 

Det hjelper veldig å høre andre si at jenta mi ikke lider fordi hun ikke er storesøster enda. Jeg tror at jeg har låst meg veldig fast i tenkemåten min, og at jeg oppfatter alt som negativt. I tillegg overanalyserer jeg alt, og det stemmer sikkert at jeg tillegger henne flere egenskaper enn hun faktisk gir uttrykk for... Håper jeg klarer å slutte i denne tankegangen, eller at jeg blir gravid snart

 

HI

 

Anonym poster: 1534a587a76016abfda66c748518b002

 

Har du vurdert kognitiv adferdsterapi?

 

Jeg har en datter på 20 mnd. Hun skjønner heldigvis ikke konseptet av søsken enda. Men hun vil aldri få biologiske søsken.

Jeg er steril. Det var en sorg, men samtidig ikke. For jeg fikk et barn. Et famntastisk ett. Og da jeg var gravid var det akkurat hun som kom ut jeg ønsket meg =)

 

Jeg tror det er slik de andre påpeker din sorg som overføres. Barn er de mest lojale som er. Og de støtter, trøster og føler med sine foreldre nesten uavhengig hva foreldrene gjør mot barna sine.

Ikke gi henne denne byrden, hun skal ikke trenge å trøste deg!

Dette vet du jo, men bare ikke har vært bevisst på.

 

Jeg tror kognitiv terapi kan være lurt, eller bare en samtale med en coach, du lærer der å endre tankesettet ditt. Det har jeg gjort.

 

Men nå har ikke jeg hatt en slik sorg som du har over å ikke bli gravid, siden dette ikke er noe jeg ønsker nå. Men jeg er veldig klar over at når jeg etterhvert er i et stabilt forhold vil det nok for meg bli en enorm sorg for meg å ikke kunne lage flere barn. Derfor er jeg veldig klar på at jeg tar noen coaching timer etterhvertsom ting skjer.

 

Du kan jo mest sannsynlig få barn. Du bare trenger nok litt mer tid enn andre og ekstra hjelp kanskje.

 

Jeg heier på dere! Og håper du klarer å ikke vise din sorg til din datter. Å vise følelser er helt greit, men ikke så mye sorg så tidlig hun tar den som sin egen.

 

Lykke til! Sorry mange skrivefeil og dårlig gramatikk. Sitter på skolen og har forelesning om 2 min :/ Så dårlig dib tid!

[Anonym bruker]

Prøv å tenke litt på hva dette gjør med datteren din. Du sitter hver dag og sørger over noe du ikke har, men ønsker deg. Et annet barn. Og så har du henne rett foran deg.

 

Tror du ikke dette gjør inntrykk på datteren din? Du har jo henne, og i stedet for å være hoppende lykkelig over det, så sitter du og gråter fordi du trenger et annet barn. Tror du ikke hun føler at hun ikke strekker til? At hun har skuffet deg siden hun tydeligvis ikke er nok for deg? Det er slik en 4-årings logiske verden er.

 

Det er synd på datteren din. Ikke fordi hun ikke får småsøsken. Men fordi hun har en mor som graver seg ned i sorgen over å ikke få et annet barn, i stedet for å glede seg over henne. Husk at det aller viktigste for et lite barn er å føle seg verdifull for foreldrene.

 

Kanskje du burde kontakte legen og spørre om henvisning til psykolog slik at du får gjort noe med dette?

 

Anonym poster: bd42889e9d0d10e9ca1f3a1849747140

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar Juliea!

 

Setter enormt stor pris på konkrete råd. Er helt enig med deg i at det er helt feil at den lille jenta mi skal trøste meg. Det er ikke riktig, og det er også derfor jeg alltid prøver å skjule at jeg er trist/nedfor. De gangene hun ser meg gråte, får jeg så dårlig samvittighet, at bare det er nok til å få meg til å gråte enda mer :/

 

Det er jo helt riktig, som du sier, at vi har jo ivertfall barn! Det er jo desverre mange som ikke får oppleve det en gang, og må være ufrivillig barnløse :/ Jeg skal absolutt sjekke opp kognitiv terapi, for jeg vil ikke fortsette på denne måten. Den dårlige samvittigheten gnager meg hver dag, så jeg må komme meg ut av denne tankegangen.

 

Lykke til på forelesning, og igjen takk for svar!

 

HI

 

Anonym poster: 1534a587a76016abfda66c748518b002

[Anonym bruker]

# 16

 

Huff, ja, jeg klarer ikke å slutte å tenke på det :/ Stakkars jenta mi, selvfølgelig er hun mer enn nok for meg, hun er det beste som har hendt meg, og jeg håper virkelig ikke at hun tror at hun ikke er bra nok, bare fordi hun er enebarn :/

 

Dere har fått meg til å innse at jeg "kaster bort" hennes barndom på å gå rundt og deppe over noe som kanskje kommer en dag eller kanskje ikke. Men jeg får jo aldri tiden med henne tilbake igjen. Og hva om vi aldri får barn? SKal jeg da gå rundt og være deppa til hun er 18 år og har flyttet ut fra sin dypt deprimerte mor? Da vet jeg at jeg kommer til å angre på at jeg ikke satte mer pris på henne... Stakkars jenta mi, skal jobbe knallhardt med meg selv for å slutte å deppe over dette.

 

Fastlegen har henvist meg til psykolog, (for 5 mnd siden), jeg har purret på 2 ganger, men de kan ikke prioritere meg sier de. Jeg får time på nyåret en gang... :/ Så da får jeg bare jobbe knallhardt med meg selv frem til da, og så lenge det er litt fremgang så er det bedre enn ingenting Takk for svar!

 

HI

 

Anonym poster: 1534a587a76016abfda66c748518b002

[Anonym bruker]

????

Og så? Stakkars 4-åringen din er det eneste jeg klarer å tenke her!

 

Kan du virkelig ikke glede deg over andres baby? det er jo faktisk IKKE din baby de har fått..?

 

Du har et barn, og sett pris på henne. Det er noen som ikke har fått barn, som står i kø foran deg med prøverør, så er du bitter? Skal du få snike deg foran de som har prøvd, og ventet i mange år, som ikke har barn fra før, bare for at du skal glede dattern din? (Er det hun som styrer i din familie?)

 

Kanskje du heller burde kjøpe en dukke til dattern din? og forklar at det er du og pappaen som bestemmer det, men at dere heller kan besøke og kose de andre babyene. Og så får du ta deg sammen, og glede deg over ditt friske barn, så kommer det før du vet ordet av det .

 

Det er du som gråter hver kveld, ikke dattern din! Slutt å gå på H&M hvis du ikke kan styre deg. Skjem heller bort dattern din i lekebutikken, så får du gå å handle alene, eller bestille klær fra nett, hvis babytøyet plager henne (les: deg).

 

Sorry, jeg ble litt provosert av deg nå, jeg har stått i prøverørskø, i mange mange år, etter å ha prøvd i mange år med mannen min, og au aner ikke hvor lykkelig jeg er for min lille skapning på 5, jeg nyter hvert minutt av henne, og det kunne ikke falt meg inn og være bitter, og gråte over noe jeg ikke har, når jeg allerede har det mest fantastiske i verden!

 

Slutt å si stakkars jenta mi! Hun kan ha det veldig bra, uten søsken så lenge - men det er opp til deg hvor bra hun skal ha det, så gjør jobben din, og kos dere med jentedager, kino, baking osv, nå som hun er større. Når du får nestemann blir sikker hun satt til side, for babykos, så verpesyk som du er

 

Anonym poster: ded8537c83ae7ede63fef34f2bda0a40

[Anonym bruker]

Du trenger seriøst hjelp HI! Du kan ikke love et barn en lillebror! (Tenk om du får åtte jenter?). Du ødlegger psyken til ungen din.

 

Anonym poster: ded8537c83ae7ede63fef34f2bda0a40

[Anonym bruker]

Hun har så lyst til å bli storesøster, og spør meg hele tiden om jeg ikke har fått en baby i magen enda. Alle de andre barna i barselgruppa hennes har blitt storesøsken for 1-2 år siden, unntatt henne. Vi mistet i uke 20 for to år siden, og har slitt siden da med å bli gravid. Alle barna i avdelingen hennes i bhg skal bli/har blitt storesøsken, unntatt henne. Nå nylig fikk også både min bror og søster nye barn, og da jenta mi spurte hvem den lille babyen på tlf min var (broren min sendte meg bilde av den nyfødte gutten sin) og jeg svarte at det var lillebroren til ****, så svarte hun: "Mamma, er det ikke min tur til å bli storesøster snart? Alle andre har fått baby"

 

Hele denne situasjonen gjør meg så trist... Jeg gråter for henne hver dag, for jeg synes så synd på henne, ikke kun fordi hun er den eneste hun vet om som ikke har småsøsken, men også fordi hun må leve med ei mor som ofte er trist, nedfor og generelt bitter... Har så vondt av henne, skulle så gjerne ønske at hun også var storesøster, så hun hadde noen å leke med og "ta seg av" (velge ut klær og leker til og slikt)...

 

Hver gang vi er på HM eller noe sånt, så springer hun rett til nyfødt avd. og leter frem søte klær, og sier "Mamma, se hvor søt, kanskje vi kan kjøpe sånn til lillebroren min?"

 

I tillegg er hun sikkert generelt mer barnslig enn andre 4-åringer, fordi hun er den eneste vi har, og hun har ingen å "bestemme over" og liksom føle seg stor for. Dette fører til at hun sikkert oftere blir sutrete og blir mer vant til å få viljen sin. Jeg er så redd for at hun skal bli en ufordragelig bortskjemt unge viss dette fortsetter lenge, men samtidig synes jeg så synd på henne fordi hun alltid leker alene, og hun har dette savnet så tydelig... Viss jeg ikke klarer å holde meg når hun spør meg om når jeg får baby i magen, og begynner å gråte, gir hun meg en lang klem og tørker tårene mine, og sier "mamma, det går bra, ikke vær lei deg". Stakkars jenta mi...

 

Vi står i kø for å få IVF, men det ser ikke ut som om vi kommer inn før på nyåret en gang.. Jeg er så desperat, trist og begynner å bli generelt bitter... Klarer ikke lenger å glede meg over andres babyglede, noe jeg synes er veldig trist :`(

 

Beklager rotete innlegg, men håper du ville lese det.

 

Anonym poster: 1534a587a76016abfda66c748518b002

 

 

 

Du sliter psykisk eller.....?

 

Altså, det er jo heeelt normalt at en 4 åring ikke har søsken enda! Jøsses.. må si at du kanskje trenger å snakke med helsepersonell eller lignende? Det du beskriver her er IKKE normalt! At du lar din sorg smitte så til de grader over på 4 åringen din er IKKE sunt!

Forstår at lengselen etter et barn til er stor, men du må roe deg ned!

 

Anonym poster: 0d90331745a92d8b48bf468d426e2501