Barnet hennes er underutviklet!

[Anonym bruker]

Min kjære og jeg har et vennepar vi omgås med, vi har begge barn og ungene prøver selvfølgelig å leke sammen.Deres sønn er 2,5 år, og min blir 2 år straks.Min gutt prater litt, løper rundt som en propell, drikker og spiser selv, gjør seg forstått, leker og herjer. Helt normal 2åring altså.Men denne andre gutten på 2,5. Han kan ikke si ett eneste ord, bare peker og lager en lyd. Han klarer ikke gå, ikke krabbe, ikke dra seg opp etter møbler, han sitter enten i sofaen eller ligger på gulvet og strekker seg etter leker.Han er liten av vekst, og ser ut som en 1åring.Moren mener at han er i normal vekst, men det er jo noe som ikke stemmer her?Gutten er 2,5 og klarer ikke krabbe? Ikke komme seg fremover i det hele tatt? Han sier ikke engang "mamma".. Det kommer bare lyd.Skal jeg spille søt og snill og si " Neida, han er i flott vekst. Bare gi han tid"Eller skal jeg være ærlig og si at jeg er bekymret? Det må da være noe feil her?

 

Anonym poster: 723e3315d2dec90ac83e7e2c7dac46e0

[Rafaella]

De går vel på kontroll på helsestasjonen som alle andre,så de vet vet vel hvordan det ligger an. Kanskje de bare ikkje har lyst/orker å diskutere det med deg? Synest ikke det er din oppgave å passe på det!

[Anonym bruker]

Når han hverken står eller krabber/går eller prater som 2,5 åring og er veldig liten av vekst så er det nok noe som ikke er helt rett her. Men dette kan være noe som er vanskelig for foreldrene å innrømme ovenfor andre og det trenger ikke være at de ikke har tatt tak i det bare fordi de ikke ønsker å snakke med deg om dette.

Jeg regner med at om han ikke går i bhg så har ihvertfall helsestasjonen fanget opp dette.

 

Når det gjelder prating så pratet ikke mitt barn før hun var litt over 3 men da gikk hun fra enkelt ord til flere ords setninger i løpet av en uke. Det er ikke unormalt en del barn lagrer inni seg og åpner ikke munnen før de kan rett og slett.

Men et barn på 2,5 bør kunne åle seg, krabbe, stå og gå om det ikke er noe som fysisk hindrer det.

Du trenger ikke jatte med du kan si din ærlige mening om du blir spurt og heller la temaet ligge ellers

 

Anonym poster: 59f10b6bd6d8f42c8887072a15f2b4b2

[2_små_og_flere_grå]

Trodde først at det skulle komme et innlegg om småting dette barnet ikke fikk til i forhold til ditt barn og var klar for å si at barn er forskjellig

 

Men at et barn på 2,5 år ikke greier å gå og heller ikke snakker noe, er ikke normalt nei.

Men som noen andre skrev her, mulig de får oppfølging uten at de har lyst å prate om det.

De har vel kontakt med enten helsestasjon, barnehage, lege eller andre ting som i såfall vil plukke opp dette.

[**lykke!!**]

Jeg har fått erfart at man stoler ikke på helsesøster, det er mange som ikke griper tak. Og de kan la være å gå på kontroll uten at helsesøster tar kontakt.

 

Dersom barnet går i bhg har det nok blitt fanget opp, men som oftest er dette svært vanskelig for foreldre og det kan dermed ta litt lengre tid før det blir opprettet en ansvarsgruppe rundt barnet.

 

Går barnet ikke i barnehage, så har nok du en plikt å gjøre her!

[Gjest Morn du]

Hadde jeg hatt et barn som er så treg i utviklinga si, ville jeg fortalt de jeg omgås, at barnet i hvert fall var under oppsyn av fagpersonell- hvis det var sant. Dette er jo ikke normal vekst for en 2,5 åring.

 

Jeg ville nok kommet inn på temaet og uttrykt min bekymring.

Det er barnet som skal være i fokus, ikke mamma og pappa.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd det samme selv, i forhold til et barn i min nærmeste familie. Din beskrivelse av dette barnet er omtrent identisk med hvordan barnet vi kjente var ved samme alder. Også her var moren i starten fullstendig uvillig til å innrømme at det var noe galt med ungen sin, selv om vi tilslutt sa det direkte til henne med temmelig klare ord. I ettertid, når vi ser filmer og bilder av dette barnet sammen med vårt eget barn, som var litt yngre, så er det veldig åpenbart at dette andre barnet ikke var riktig utviklet. Likevel nektet moren den gangen å innse det.

 

Men det er egentlig forståelig. Hvem ønsker vel å oppdage at det er noe galt med ens eget barn? Av hensyn til deg selv og barnet kan det føles lettere å bare lukke øyne og ører for sannheten, og håpe i det lengste at "han/hun er bare litt sen i utviklingen, det er helt normalt".

 

Dette barnet viste seg å ha en mindre hjerneskade. Da dette endelig ble oppdaget og tiltak satt i gang, så "våknet" endelig foreldrene, og spesielt mora gjorde en kjempeinnsats med trening, stimulering og opplæring av barnet. Hun søkte og fikk mye hjelp og utstyr fra relevante offentlige instanser. Resultatet var stor fremgang på kort tid, og barnet fulgte deretter omtrent normal utvikling igjen i noen år, bare et par år forsinket i forhold til jevnaldrende. Omtrent på nivå med en 7-8-åring stoppet utviklingen stort sett opp, men barnet gikk på normal grunnskole med ekstra oppfølging. Er i dag ungdom som akkurat har fått egen leilighet i kollektiv og følger arbeidstrening, har fritidsinteresser og venner. Virker blid og fornøyd med livet! Kanskje ikke den framtiden man drømmer om for sitt barn når det blir født, men absolutt ikke så ille heller!

 

Forteller vel dette nærmest som en trøst eller oppmuntring til moren, det at barnet ditt kanskje har en hjerneskade er ikke ensbetydende med at det kommer til å ende som "en grønnsak" som ikke får et godt liv. Du kan jo prøve å nevne det hvis du noen gang tør å ta denne samtalen med henne. Ellers er det jo kjempeviktig å få slått fast at det faktisk ER noe galt, for dess tidligere man innser det, og dess tidligere man kan begynne med spesielt tilrettelagte tiltak, dess bedre kan barnet utvikle seg.

 

Anonym poster: 88acaeb6146ee70a2dc861a012f8cbe6

[Anonym bruker]

Mange foreldre som får et barn med ekstra behov bruker lang tid i sorgprosessen og nekter innse det selv. De vil ha store problemer med å snakke om det, og føler nok at det å si det høyt gjør problemene mer synlig og kanskje større...

 

Regner med at et barn på 2,5 år som henger såpass etter blir fulgt opp av både helsesøster og at også barnehagen setter inn tiltak, men det er ikke sikkert foreldrene er klar til å snakke om det (enda).

 

Jeg tror likevel jeg ville tatt det opp jeg altså, det er jo så mange ting du nevner her. Det er helt vanlig at barn som ikke går når de er rundt 1,5 år henvises til helsestasjonen sin fysioterapeut så du kan jo helt uskyldig spørre hva hun/han har foreslått av øvelser for å få barnet på bena.

 

 

 

Anonym poster: 392354413a3f55949293b22ae7ffe3e7

[Gjest vinterbrud]

Vet du om barnet er født prematur? Da kan det henge endel etter i utviklingen en stund.

[me_87]

De går vel på kontroll på helsestasjonen som alle andre,så de vet vet vel hvordan det ligger an. Kanskje de bare ikkje har lyst/orker å diskutere det med deg? Synest ikke det er din oppgave å passe på det!

 

Kunne ikke vært mer enig med deg!

Visst det er noe som er utrolig irriterenes så er det når alle skal kommentere hvor sen barnet ditt er.

Selvsagt er vi mødre klar over det,men det betyr ikke at vi syns det er så kjekt å sitte å diskutere det.

Har selv en gutt på 1 år som ikke kryper eller sitter alene så får ofte høre kommentarer jeg også.

[Anonym bruker]

Det er jo absolutt til barnets beste at foreldrene kan innse at barnet trenger hjelp/utredning og mulig få fart på utviklingen. Man kan ikke bare lukke øynene og tro at det "går seg til" når det er snakk om så stor forskjell. Håper de går på helsestasjon, men barna er vel ikke der mellom 2 år og til 4 årskontrollen? Prøv å finne en fin måte å ta det opp med henne på, kanskje finne noen artikler på nettet o.l.?

 

Anonym poster: 62e6013b7ea71bc6c3f15a583ba60fb2

[Anonym bruker]

Når han ikke klarer å krabbe en gang når han er 2,5 år, er det jo klart at noe er galt. Går han i barnehage? I så fall regner jeg med at de vil ta tak i denne situasjonen hvis foreldrene selv ikke gjør det. Hvis ikke, ville jeg uttrykt min bekymring for dette. Du sier at mor sier hun ikke er bekymret, og da lyser det noen varsellamper hos meg. Ikke bekymret for en gutt på 2,5 år som fortsatt ikke kan krabbe, og ikke snakke ett ord! Da ville jeg faktisk sendt en bekymringsmelding til barnevernet! Noe er jo galt med gutten, og da er det omsorgssvikt ikke å gi gutten hjelp!

 

Anonym poster: 0e35e2cd335e992f5ddadfc09d3a9f65

[Anonym bruker]

Bare et tillegg til noe som kan misforstås i innlegget mitt: Jeg mente at jeg ville tatt opp min bekymring med mor før jeg sendte bekymringsmelding....

 

Anonym poster: 0e35e2cd335e992f5ddadfc09d3a9f65

 

Anonym poster: 0e35e2cd335e992f5ddadfc09d3a9f65

[Anonym bruker]

Akkurat dette med størrelse er veldig individuelt. Datteren min er 81 cm lang, veier 9850 gr og fyller 2 om en måned. Hun er som en ettåring i størrelsen, men vekt og høyde følger hverandre og hun er frisk og fin ellers. Helsestasjonen reagerer ihvertfall ikke på at hun er så liten. (Men så er jeg også liten da).

 

Ang språk, så er det også veldig individuelt. Noen snakker som en foss når de er 2 år, andre sier minimalt. Nabogutten sa ikke et ord fram til han var 3 år, men plutselig en dag snakket han lange og rene setninger.

 

Men ang fysikk og motorikk så forstår jeg at du reagerer. Håper han blir fulgt opp av rett personell.

 

Og til nr 12: moren kan være bekymret og følger opp gutten selv om hun ikke sier det høyt. Kanskje hun syns det er vondt/flaut sånn at hun heller later som ingenting utad? Og bekymringsmelding er vel å ta litt hardt i?! Syns nesten det går sport i å melde bekymring til barnevernet for tiden..

 

Anonym poster: 58718226834d26d3cc2d3f67942623ee

[Gjest peacock]

Mistenker du at barnet ikke får oppfølging hjemme synes jeg du skal ta det opp med de i første runde og evt med barnevernet, for da er det snakk om omsorgssvikt. Barnet bør følges opp på helsestasjon/sykehus.

 

Hvis du vet at barnet er "i behandling" skal du ikke blande deg. Foreldrene trenger ikke å dele noe så personlig som barnets sykdomshistorie med gud og hver mann..

[ღTyrkiskPepperღ]

Går barnet i bhg? Gjør han det har nok bhg kontaktet ppt og de har vel også fått henvisning til utredning.

Hvis barnet ikke får i bhg, så regner jeg med helsesøster har fanget dette opp. Hvis han er 2,5 år han han vel vært på 2 års kontroll. Men hvis de ikke har vært på det, altså unnlatt å gå, så hadde jeg kontaktet bv, helsestasjonen eller noen som kan hjelpe..

 

Men du må huske at dette er ett veldig sårt tema. Vil jo tro at barnet er fanget opp og får hjelp. Jeg har selv ett barn med utviklingsforstyrrelse. Hun begynte ikke å krype før hun var 17 mnd, klarte ikke Å holde flasken sin selv da hun var 17 mnd. Når hun var litt over 2 år så begynte hun å gå. Noen særlig språk har hun heller ikke i en alder av 5 år.

 

Hun var ikke til utredning på habiliteringen før hun var nærmere 4 år.

Og frem til hun var 3 år trodde jeg bare hun var sen, tror jeg fornektet at det skulle være noe gale. Nå ser jeg jo at hun var veldig sen, for lillebror er 3 år. Og han er jo langt foran hun i utviklingen.

 

Men dette er ett veldig sårt tema, den følelsen du får når du får bekreftet at ditt barn ikke er som andre, at hun aldri vil bli "normal" og få ett liv som oss andre, den følelsen unner jeg ingen. Det er en sorg man må leve med resten av livet mitt. Stadige bekymringen for hva barnet vil kunne klare..

Så kan godt være at barnet får hjelp, men hun fornekter at det er noe gale med barnet.. Har selv vært der, og jeg har så vidt begynt å forstå at mitt barn aldri vil bli som andre. Selv om jeg har ett håp inni meg om at legene tar feil, og en dag tar hun jevnaldrende igjen..

 

Jeg ville tatt det opp forsiktig med henne, husk dette er nok veldig sårt for henne.

[Anonym bruker]

Vil bare si at Albert Einstein ikke snakket før han var fire. Og han var jo ikke akkurat dum.

Mne når barnet i tillegg ikke kan gå eller krype, skjønne rjeg at du stusser.

Men som mange andre skriver, det kan hend eforeldrene ikke vil diskurere saken med deg,

 

Anonym poster: 2b39a6a163626833665333f33f3c26b6

[Anonym bruker]

Min eldste datter snakket ikke før hun var over 3 år, men da kom språket i rakettfart! Hun lå rett ut på ryggen til hun var nesten ett år og gikk ikke før hun var 1,5... Alle trodde hun var treig, men i dag er hun en av de flinkeste på fotballen og en av de kjappeste på skolen!

 

I motsetning var broren tidlig ute med allt! Han kunne telle framlengs og baklengs til 20 som 1,5 åring og kunne alle ordene i pekeboken....

 

Det er jo fint å engasjere seg og vise at du bryr deg. Men ville vært litt varsom når jeg spurte henne. Husker at jeg sytens det var veldig sårt..... særlig at enkelte nærmest trodde at det var min feil at dattra var seint ute! i vårt tilfelle rettet det seg av seg selv.....

 

Anonym poster: 856c9a708a21502890ca96106347ae11